Dette betyr at Norge blant annet må redusere utslipp fra transport, jordbruk, oppvarming i bygg, og avfall. Vår forskning fra det samfunnsvitenskapelige forskningssenteret NTRANS viser at utslippskutt i ikke-kvotepliktig sektor hindres av dagens samfunnsstruktur; dvs. næringsstruktur, samarbeidsformer og hverdagspraksis. For å lykkes kreves det en omstilling av industri og landbruk og at det etableres en lokal aksept for endring.
Klimakur 2030 er et etatssamarbeid som har utredet hvordan en kan få til minst 50 prosent utslippskutt i ikke-kvotepliktig sektor i Norge frem mot 2030. Selv om Klimakur 2030 har utredet mulig utslippsreduksjon og tilhørende kostnader for 60 ulike klimatiltak i Norge, så er det ikke et fullstendig verktøy for faktisk å gjennomføre og prioritere disse utslippsreduksjonene. Det kan for eksempel være enklere å gjennomføre et dyrt klimatiltak enn et billigere tiltak på grunn av dagens samfunnsstruktur, samarbeidsformer og forankring i befolkningen.
Overgang fra rødt kjøtt til plantebasert kost og nullvekstmål for personbiltransporten er eksempler på relative billige tiltak som det kan bli vanskelig å gå gjennomført. For å få til kutt i ikke-kvotepliktige utslipp er det derfor viktig å se på klimatiltak i et samfunnsvitenskapelig perspektiv, og i samspill mellom teknologi og samfunn.
Vi takler pisken – hvis det finnes en gulrot
Hvordan vi bruker energi, hva vi spiser og hvordan vi reiser, kan påvirkes ved å kombinere virkemidler som på den ene siden gjør det enklere å velge klimavennlig, og på den andre siden gjør det vanskeligere eller dyrere å bruke utslippsintensive løsninger.
Vi mennesker håndterer bedre å bli straffet for å gjøre «dårlige» valg, om vi også kan få belønning for gode valg, og om vi opplever at ulempene er noenlunde rettferdig fordelt. For eksempel kan det bli vanskelig å få til Klimakur-tiltaket om Nullvekst i personalbiltransporten kun med straff som å begrense parkeringsplasser, uten å gjøre alternativene til bilbruk mer attraktive.
Når politiske intensjoner kræsjer med kulturelle trender
Tiltakene som handler om redusert spising av rødt kjøtt (kostholdstiltaket) og om reduksjon av matsvinn fikk stor omtale da Klimakur-rapporten ble lansert tidligere i år.
I en analyse av høringsinnspillene fra kommuner og fylkeskommuner er det et tydelig skille mellom storbyene og resten av landet: de fleste bortsett fra Oslo, Bergen og Trondheim, var negative til tiltaket om å redusere spising av rødt kjøtt. Innspillene viser at jordbruk er et sammensatt tema, hvor endringer i kosthold også påvirker for eksempel verdiskaping, arbeidsplasser, biologisk mangfold og matsikkerhet.
Det som forsvinner i tilbakemeldingene, er at endringer i kjøttspising allerede skjer i Norge. Kommunene kan derfor ende opp med å gå glipp av innovasjonsmuligheter som følge av endring i kostholdstrender.
Elektrifiseringen utfordrer siloer, stammespråk og bransjenormer
For å redusere utslipp i ikke-kvotepliktig sektor er det viktig å få til elektrifisering, det vil si å erstatte fossile energibærere med elektrisitet og/eller hydrogen. I Klimakur 2030 står elektrifisering for rundt 34 prosent av potensialet for utslippsreduksjon.
Behovet for elektrifisering vil øke hvis vi ikke gjennomfører tiltak som bremser aktivitetsnivået for eksempel i transportsektoren. Elektrifisering krever koplinger mellom nye sektorer, som maritim sektor, akvakultur, varme og industri. Dette innebærer at nye aktører må samarbeide med etablerte aktører og at reguleringer støtter dette.
Et konkret eksempel på et slik problem kan være at Nasjonal transportplan kan legge føringer for en annen politikk enn det kommuner trenger for å få til omstilling. Vår forskning viser også at det er motvilje mot å investere i felles infrastruktur på tvers av sektorer på grunn av manglende kunnskap og ulike investeringstradisjoner i ulike sektorer.
For å unngå forsinkelser i elektrifiseringen er det er derfor behov for virkemidler som legger til rette for institusjonelle endringsprosesser og innovasjon som er tilpasset en ny situasjon der sektorkoblinger skjer – som for eksempel mellom transport- og kraftsektoren.
Biobrensel – en verdifull og knapp ressurs
Et alternativ til elektrifisering for å få til utslippskutt er å bruke mer biobrensel. Vår forsking viser at det er avgjørende at vi lykkes med å redusere aktivitetene og elektrifisere det som er mulig, siden bioenergiressursene ikke er store nok til å oppnå utslippsreduksjonene alene. Her antar vi at Norge ikke bruker mer bioenergi enn tilsvarende de ressursene vi har tilgjengelig innenfor landegrensene.
Vi ser at det er lønnsomt og nødvendig å bruke alt av Norges bærekraftige ressurser for å få til utslippskutt der det er vanskelig å elektrifisere. Sammenlignet med i dag så bør bruken av biodrivstoff flyttes fra veitransport mot andre transportformer som luft og sjøtransport. Slik kan produksjon av biodrivstoff kan bli en ny og viktig næring for Norge.
.png){kind=logo}
Vi trenger en omstilling uten «tapere»
Klimaomstillingsutvalget publiserte en grundig analyse av hvordan norsk økonomi kan omstilles i tråd med målene i Parisavtalen. Vår forskning støtter Klimaomstillingsutvalgets poeng om at utslippstiltak som krever endringer. Dette kan ha negative innvirkninger på levesett, arbeidsliv, økonomi, lokalsamfunn og naturområder – og vi må derfor forstå bedre på hvordan omstilling kan ramme skjevt og føre til større ulikhet.
Det er derfor viktig å legge til rette for omstilling slik at negative innvirkninger kan snus til nye muligheter. Dette innebærer blant annet å få mer kunnskap om hvilke tiltak som oppleves urettferdige og unødvendige, og hvor det finnes muligheter for endring som kan støttes både lokalt og nasjonalt. Nettopp dette er en del av arbeidet som vil gjøres i forskningssenteret FME NTRANS de neste årene.
