.jpg)
– Selvkjørende busser vil gi våre brukere større frihet. De vil ha mulighet til å komme seg fra området vårt og ned til Andebu sentrum uten at de må kjøres eller ha ledsagere, sier Morten Borge.
Han er daglig leder i Signo Vivo, en virksomhet som gir bo- og omsorgstilbud til døve, hørselshemmede og døvblinde på Andebu i Vestfold.
Denne uken hadde senteret besøk av en selvgående Easymile-buss, slik at brukerne selv kunne få prøve en elektrisk buss uten sjåfør. Bussen gikk i en sløyfe rundt på Signos område, og mange var nysgjerrige på skapningen.
– Det gikk veldig fint. Noen syntes det var skummelt at det ikke var noen sjåfør som kjørte. Men de syntes det var spennende, sier Borge, som understreker at en vert var med i bussen.
– Vil spare miljø og penger
Signo Vivo er en av Sandefjords største arbeidsgivere, og det er ingen liten logistisk oppgave senterets ansatte må håndtere hver dag.
– Vi organiserer 2000 turer i måneden, i stor grad de tre kilometerne ned til Andebu sentrum. En elektrisk buss vil både gi en betydelig miljøgevinst, og en reduksjon i kostnadene til bensin og diesel, sier Borge.
Han understreker at mange brukere også har tilleggsdiagnoser, og at ikke alle kan benytte en slik buss.
Sakte fart på sykkelstien
– Vi tenker en trasé som går fra senteret på Sukke, og følger gang- og sykkelveien ned til Andebu sentrum.
Så vidt Borge kjenner til, er prosjektet med autonome busser i Vestfold det eneste med en slik målgruppen i verden. Han understreker at det er snakk om et forprosjekt, og at både det offentlige og et kollektivselskap bør være med og dra lasset. Men Signo-lederen mener at forsøket også kan brukes på helt andre områder enn bare mennesker med syn- og hørselsutfordringer.
– Det er stor overføringsverdi! Et eksempel kan være eldre mennesker med rullator, som skal fra et sykehjem til et senter, eller andre som har utfordringer med å bevege seg.
Kinderegg
– Her er det tre ting på samme tid: betydelig utslippsreduksjon, transporttjeneste og innovasjon, sier Olav Madland.
Han er daglig leder i Applied Autonomy, et Kongsberg-basert selskap som utvikler kontrollsystemer til blant annet selvkjørende kjøretøy.
– Disse brukerne må i dag ha en sjåfør eller fagperson med seg. Har denne hendene på rattet, får han ikke brukt tegnspråk mens han kjører. Men hvis bussen kjører av seg selv, kan verten bruke hendene til tegnspråk. Føreren vil få en annen rolle. Kanskje sier brukerne på sikt at verten ikke lenger trengs, da har vi kommet et skritt videre. Eller kanskje verten kan være en skjerm, sier Madland.
Ristefunksjon
Han understreker at bussen ikke bare er tenkt for mennesker med nedsatt sanseevne, men at den også bør kunne brukes av skolebarn og eldre.
.png){kind=logo}
De første tilbakemeldingene fra brukerne kom omtrent idet brukerne gikk inn i bussen mandag.
– Det kommer til å ramle ut med ideer og løsninger, sier Olav Madland.
– Det er jo en utfordring at brukerne kan være svaksynte, døve eller døvblinde. Hvordan skal vi da formidle at holdeplassen nærmer seg? Kan vi for eksempel ha en ristefunksjon i bussen, spør Madland.
Også for brukere på utsiden av bussen kan en varsling være på plass. Bussen stopper jo automatisk hvis den oppdager noe i kjørebanen, men likevel kan det være nyttig for brukere, uten nevneverdig syn eller hørsel, å vite at det kommer en buss på gang- og sykkelstien.
– Det er en teknologi som er spennende å utvikle, sier Olav Madland i Applied Autonomy.
– Spiller liten rolle
Sverre Fuglerud, som er samfunnskontakt i Norges Blindeforbund, synes at prosjektet i Vestfold er spennende, men ser ikke helt at selvkjørende busser i seg selv gir større frihet.
– Om bussen er selvkjørende eller ikke spiller ikke så stor rolle. Det viktigste er at det kommer en buss, sier Fuglerud.
– Førerløse kjøretøy er flott for oss som ser dårlig. Selv er jeg veldig, veldig synshemmet, og helt avhengig av andre hvis jeg skal et sted. Jeg ser veldig frem til den dagen du kan bestille en førerløs bil som kan frakte deg der du ønsker, sier Fuglerud.
– Prosjektet gir en god mulighet til å teste erfaringer, og til å finne løsninger som er enkle å betjene, sier han.
Lydløse biler en utfordring
Fuglerud mener det er mange utfordringer som må løses. Hvordan finner blinde holdeplassen? Hvordan gir de signal om at bussen skal stoppe? Vil bussen lage lyd, slik at man kan høre når den kommer? Blir det annonsert inne i bussen hvilken holdeplass som kommer?
– Hvis det ikke er noen sjåfør å spørre, hvordan kan man da få tak i informasjon? En løsning kan være å bli koblet opp mot en sentral ved å si et stikkord, noe a la “hey Google”. Man må bruke teknologien slik at alle blir med, sier Sverre Fuglerud i Norges Blindeforbund.
Han har derimot en annen bekymring:
– Lydløse biler er en utfordring for synshemmede når vi skal krysse veien. Slike biler er svært vanskelig å høre i fart under 30 km/t. Da er vi prisgitt oppmerksomme sjåfører som ikke er ruset, skriver tekstmeldinger eller på andre måter er uoppmerksom, noe som dessverre ikke alltid er tilfelle, sier Fuglerud.
– Glade på deres vegne
Petter Noddeland, som er generalsekretær i Norges Døveforbund, sier at deres medlemmer generelt ikke har behov for assistanse i forbindelse med transport.
– Vi kan ta offentlig transport og vi kan ha sertifikat, sier Noddeland.
– Men beboere på Signo på Andebu har tilleggsutfordringer i tillegg til døvhet, som gjør at de har ekstra nytte av førerløs buss. Vi er utrolig glade på deres vegne, og håper at det kan være et tilbud for alle beboere med utfordringer som gjør at de har behov for transportassistent, sier generalsekretæren i Norges Døveforbund.
Les flere saker om selvkjørende kjøretøy
