Det ble uttrykt en skremmende likegyldighet og kunnskapsløshet omkring håndtering av avfall fra atomkraftproduksjon i «Debatten» i NRK for kort tid siden.
Jeg går ikke i dette innlegget inn på for eller imot atomkraft som energikilde.
I den nevnte debatten og det jeg ellers ser av uttalelser fra atomkraftforkjempere, er det direkte villedende og feilaktige utsagn om mengden av avfall og muligheten for avfallshåndtering både av nytt avfall og de enorme mengder som nå er uforsvarlig lagret rundt omkring i verden.
Grunnleggende er at man etter rundt 70 år med atomkraft ennå ikke har noen løsning på hvordan man kan lagre avfallet sikkert. Og dette er avfall som er farlig for mennesker og natur i 100.000 år eller mer. Selv ikke vi i Norge har maktet å få til langtidslagring av vårt høyradioaktive avfall, ca. 16 tonn, fra de nå stengte forskningsreaktorene på Kjeller og i Halden. Det ligger fortsatt til dels uforsvarlig lagret.
12.000 tonn avfall i Sverige
Sverige har til sammenligning 12.000 tonn høyradioaktivt avfall liggende i mellomlager. Sverige er i likhet med Finland blant de land i verden som er kommet lengst i forskning på å lagre avfall i berggrunn, ca. 500 meter under bakken i granittformasjoner. Forsøk og forskning har pågått i Oskarshamn i Sverige i ca. 25 år, der brukt kjernebrensel legges i kobberkasser på 5-10 cm omsluttet av støpejernskasser, og så i kanaler i fjellet omsluttet av ei spesiell leire.
I forskningsprogrammet er det etter det jeg vet reist tvil om hvor lenge disse kassene vil holde. Jeg har hatt anledning til å besøke dette forskningsanlegget 450 meter under bakken. Lagring i mer enn 100.000 år vil også kunne bety nye istider med trykk på og endringer i jordskorpa. Jeg nevner dette som eksempel på hvor komplekst og omfattende sluttlagring er og hvorfor vi ennå ikke har sett løsninger.
Den svenske regjeringen ga for nokså nøyaktig ett år siden anledning til å begynne langtidslagring selv om sentrale krefter mente at det var behov for ytterligere forskning og utprøving før en kunne starte lagring.
Høye kostnader
Og kostnadene er skyhøye.
I Sverige må eierne av kjernekraftverkene betale inn mellom tre og fem øre per kilowattime produsert strøm til det som kalles Kärnavfallsfonden, som igjen finansierer aktiviteten til Svensk Kärnbränslehantering (SKB).
I 2021 sto det rundt 80 milliarder svenske kroner i fondet, mens det hittil har betalt ut rundt 53 milliarder for å drifte de eksisterende SKB-anleggene og finansiere forskning på avfallshåndtering.
Jeg vil også belyse noe av dette med et eksempel fra Storbritannias satsing på kjernekraft. Britiske myndigheter har nå tatt inn over seg den alvorlige situasjonen med uforsvarlig lagring og har satt i gang et gigantisk opprydningsarbeid.
På et avslutningsarrangement etter et mangeårig arbeid mot ansvarlige britiske myndigheter jeg deltok på for få år siden, var det topptung deltakelse fra ansvarlig myndigheter i regjering og departement. Der bekjentgjorde de at opprydding og sikring av eksisterende anlegg ville koste 1500 milliarder de neste hundre årene. Det aller meste av disse pengene må framtidige skattebetalere stå for. Slik vil det også være ellers i verden, også i Norge.
Jeg nevner dette for å belyse at det ikke bare er «å grave ned avfallet i fjell».
Et poeng til slutt: Selv om eventuelle nye, såkalte 4. generasjons atomkraftverk, trolig er sikrere i drift enn noen av de gamle verstingene, er avfallsproblematikken like uløst som før. Ingen kan garantere seg mot ulykker eller naturkatastrofer. Og dessverre vil hensynsløse og uberegnelige diktatorer og krigsherrer også regjere i framtida.
