Norge må oppgradere vannforsynings- og avløpsanlegg for hele 570 milliarder kroner innen 2040, ifølge Rådgivende ingeniørers forenings «State of the Nation»-rapport. Mange kommuner mangler reservevannsforsyning og har et dårlig vedlikeholdt ledningsnett der 30 til 40 prosent av drikkevannet forsvinner i lekkasjer. Dette er kritisk, spesielt for sårbare grupper som sykehus, skoler og eldrehjem.
Avløpsrenseanlegg i hele landet skal også gjennom omfattende oppgradering og utvidelse. Befolkningsvekst og nye utslippskrav øker presset på dagens anlegg, noe situasjonen i Oslofjorden illustrerer tydelig – med en svært dårlig miljøtilstand. Når renseanleggene oppgraderes, havner vi fort i en situasjon der regningen sendes videre til kommunens innbyggere. Spørsmålet blir da hvordan kommunene kan jobbe smartere for å minske det økonomiske presset på innbyggerne sine?
Kommunene må få oversikt
Mange kommuner har allerede økt gebyrene betydelig, men behovet for investeringer er fortsatt stort. For å håndtere dette på en god måte, må kommunene utarbeide helhetlige planer og få oversikt over VA-anleggenes tilstand – hovedplaner på VA (vann og avløp) er noe samtlige kommuner bør ha. De kommunene som har hatt størst suksess med oppgraderings- og vedlikeholdsarbeidet, har prioritert å utarbeide gode planer og har god oversikt over tilstanden på anleggene sine. Dette gir jevnere gebyrer og gjør at vi unngår store, plutselige avgiftshopp for innbyggerne.
Små kommuner sliter ofte med å håndtere vann- og avløpsoppgavene alene. Dette fører til ineffektiv drift, høyere kostnader og lavere tjenestestandard. Bedre organisering og mer sentralisering, for eksempel gjennom interkommunale selskaper (IKS), kan skape større, mer effektive enheter og gi mer robuste fagmiljøer.
En mulighetsstudie utført på vegne av flere departementer i 2022, peker på regionale enheter som den mest effektive organiseringen, med en mer systematisk statlig styring av sektoren. Standarden på tjenester i små kommuner er lavere enn i store, samtidig som gebyrene er høyere. Eierskap og organisering av vann- og avløpssektoren i Norge er delt opp i enheter som forsyner et lavt antall personer sammenlignet med andre land. I snitt forsyner hver VA-enhet i Norge ca. 15.000 personer, mens i Sverige er snittet ca. 50.000 per enhet.
Se til Grenland
Et eksempel på god organisering av sektoren er Grenland, hvor Skien, Porsgrunn og Bamble vurderer et felles renseanlegg til en kostnad på ca. 4,7 milliarder, noe som vil være langt billigere enn om kommunene skulle ha bygget individuelle renseanlegg. Det felles anlegget vil bli dimensjonert for ca. 100.000 innbyggere. Dette viser at samarbeid er nøkkelen til bedre og rimeligere løsninger for abonnentene.
Mulighetsstudien og erfaringene fra Grenland peker også på behovet for mer sentral styring. Kapasiteten i markedet, både blant rådgivere, entreprenører og leverandører, er begrenset. Uten nasjonal koordinering risikerer vi at markedet sprenges, noe som vil føre til kraftig økning i kostnadene for kommunene og innbyggerne. Staten må derfor ta en mer aktiv rolle i å prioritere og samordne prosjekter for å sikre effektiv bruk av ressursene.
Sløsing av ressurser
For å oppgradere vann- og avløpssektoren må vi også satse på innovasjon og ny teknologi. Dette inkluderer bruk av smarte systemer for overvåking av vannkvalitet, bedre renseteknologi og løsninger som reduserer lekkasjer og energiforbruk. Vi vet også at avløpsslam har stort potensial til å bli en viktig ressurs. Teknologi som kan skille ut næringsstoffene i slammet, vil bli viktigere i en verden med begrenset tilgang på mineraler og næringsstoffer.
Standardisering i hvordan kommunene jobber, vil kunne bidra til mer effektiv ressursbruk. Når kommunene i Norge ikke klarer å samarbeide om en felles VA-norm, fører det til ressurssløsing. For mange ingeniørtimer går med på å finne ut hvilke krav som gjelder, og løsninger som godtas i én kommune, avvises i en annen uten en god grunn. I tillegg til å tviholde på sine egne normer, mangler kommunene kapasitet til å holde de oppdatert, noe som hindrer nye innovasjoner fra å komme på markedet.
Ansvar for vannet
Regjeringen bør allerede i årets statsbudsjett sette av midler til en helhetlig og langsiktig oppgradering av vann- og avløpssektoren. Uten en klar, koordinert innsats på både lokalt og nasjonalt nivå, vil investeringene tvinge seg frem på en måte som rammer innbyggerne hardest. Oslo er et eksempel på hva som skjer når investeringene skyves til fremtiden. I hovedstaden ser vi kraftige gebyrøkninger og en stadig mer sårbar infrastruktur.
En samlet strategi, med bedre samarbeid mellom kommuner, sentral koordinering og innovasjon i førersetet, er nødvendig for å sikre en bærekraftig vann- og avløpssektor. Dette er ikke bare et spørsmål om økonomi, men om samfunnssikkerhet og miljø. Regjeringen må ta grep for å sikre at kommunene kan gjennomføre nødvendige oppgraderinger uten å velte hele kostnaden over på innbyggerne. Det er på tide å tenke langsiktig, handle strategisk og ta ansvar for vår viktigste ressurs: vannet.
