Perspektivmeldingen, som kom denne måneden, varsler lavere produktivitetsvekst i Norge. Bedre ressursbruk i offentlig forvaltning trekkes frem som et nødvendig tiltak.
De samlede utgiftene i offentlig forvaltning utgjør i dag over 60 prosent av verdiskapingen i fastlandsøkonomien. Dette var også situasjonen da høyresiden styrte. I en økonomi hvor det offentliges rolle er så stor, har myndighetene et tilsvarende stort ansvar for ikke å rote det til i privat sektor. Men noe tilsier at ikke alt går for seg like ryddig.
La meg ta et eksempel. For et par måneder siden tildelte Statens vegvesen Rammeavtale for innsamling, simulering og analysering av meteorologiske og oseanografiske data, delkontrakt 4, datert 30. mai 2024. Hvem vinner når staten utlyser anbud i det åpne markedet? Jo, en annen enhet i staten. Jeg vet ikke om det er formelt galt, men det høres da litt rart ut?
I tildelingsbrevet kommer Meteorologisk Institutt (MET) i nedre halvpart ved rangering av pris og på delt annenplass når man slår sammen kompetanse og erfaring. Meteorologisk institutt vinner fordi de kan tilby en pris som er lavere i forhold til kompetansen de tilbyr. Hvordan fikk de presset prisen? Tilbake sitter i hvert fall konkurranseutsatt næring med skjegget i statskassa.
Må følge prinsippene
«Staten som markedsaktør er en velkjent praksis», kan noen innvende. Det stemmer. Det er ikke alltid at markedet alene nødvendigvis gir det beste samfunnsøkonomiske resultatet, derfor har vi en blandingsøkonomi.
Men for at staten skal kunne opptre som en markedsaktør, må markedsaktørprinsippet følges. Dette innebærer som hovedregel at staten må kreve normal markedsmessig avkastning på kapitalen.
MET er ikke et statlig foretak eller et offentlig eid aksjeselskap. De er et organisasjonsledd i staten. De ivaretar en viktig samfunnsmessig funksjon, men kan også kunne gjøre oppdrag for privat næringsliv. Noen spørsmål bør likevel stilles i lys av METs anbudsseier:
- Bør et organisasjonsledd i staten utlyse anbud i det åpne markedet og ende opp med å gi oppdraget til et annet organisasjonsledd i staten?
- Konkurrerer de private i dette tilfellet med staten på like vilkår?
At MET i det hele tatt opererer i markedet på denne måten, fremstår merkelig for meg. At Statens vegvesen tildeler kontrakten til MET, føles også rart. Verre blir det når nettopp prisen er utslagsgivende for tildeling av rammeavtalen. Hvorfor? Fordi det er vanskelig å finne ut om bevilgningene på statsbudsjettet spiller inn på hvilken pris instituttet kan tilby.
For skattebetalernes regning
La oss gå litt dypere inn i de problematiske sidene ved praksisen om statlige organisasjonsledd som markedsaktører.
For det første: I en markedsøkonomi driver næringsaktører for «egen regning og risiko». Det innebærer at det er selskapet som har det økonomiske ansvaret for gjeld og forpliktelser. De dekker selv kostnadene i virksomheten. Når Meteorologisk institutt mottar nesten 400 millioner kroner fra staten, driver de ikke for egen, men for skattebetalernes regning. Det ender på denne måten opp med å fremstå som MET kan tilby tjenester under markedspris, med et potensielt konkurransevridende resultat.
For det andre: La oss se for oss at lignende potensielle praksis ikke bare skjer mellom stat og stat, men mellom stat og privat. Hvis offentlig sektor tilbyr en lavere pris på sin kompetanse enn konkurrentene kan, kommer man i en situasjon der man risikerer at statsstøtteregelverket brytes. Regelverket har vi forpliktet oss til å følge som ledd i EØS-avtalen. En kunstig lav pris tilsvarer dermed ulovlig statsstøtte.
For det tredje: Når overføringene av penger skjer fra en statlig enhet til en annen via et offentlig anbud, kan det hele minne om internfakturering via det åpne markedet. Det skaper i beste fall uforutsigbarhet og høres i verste fall ut som man beveger seg godt ute i en juridisk gråsone.
For det fjerde: Forskningsrådet gir grunnbevilgning til uavhengige forskningsinstitutter for å sikre forskningstjenester av høy internasjonal kvalitet til næringsliv og offentlig sektor. Beløpene tilsvarer ofte ca. 10 prosent av inntektsgrunnlaget. Med grunnbevilgning følger strenge retningslinjer. Men et organisasjonsledd som MET mottar ikke grunnbevilgning og er derfor ikke synlig omfattet av de samme retningslinjene.
Hovedpoenget er at det ikke er lett for privat næringsliv å operere eller overleve i et marked hvor offentlig sektor breier seg ut. Bare at de fremstår breiale, blir galt. Anbudet ville kanskje vært bedre løst hvis MET ble gitt oppdraget via en direktetildeling, så markedsaktører ikke kastet bort tid og penger på anbudsprosessen.
Praksis må avsluttes
La oss videre trekke linjene til Norges produktivitetsevne. Norges fastlands-BNP er på nesten 4000 milliarder kroner. Det er disse trillioner av kroner vi må sørge for at dreies mot å skape flere nye produkter, tjenester og prosesser.
Så hvordan styrke norsk produktivitet? Jo, ved at staten fokuserer på det motsatte av innovasjon, nemlig eksnovasjon. Og avslutter noen av sine egne praksiser.
Eksnovasjon er prosessen ved å avslutte en praksis, eller bruken av en teknologi eller produkt, i en organisasjon, et fellesskap, eller et samfunn.
Norge mangler ikke kunnskap – vi bare bruker den ikke
