– Det teoretiske kan man lære over en digital plattform, men det praktiske må man gjøre på en fysisk lab, sier leder på Institutt for elkraftteknikk, Ole-Morten Midtgård til Teknisk Ukeblad.
Derfor har NTNU lagt stor vekt på å finne måter å holde aktiviteten på laboratoriene i gang – både for studentene som trenger å gjøre labøvelser, og for forskerne som har behov for å verifisere forskningen.
– Alt stengte på campus da det var full nedstenging i fjor vår, men noe av det første vi prioriterte var å på plass rutiner, prosedyrer og sjekklister slik at vi fikk åpnet labene raskest mulig, og det har vi lyktes med, forteller Midtgård.
På instituttets laboratorium er det satt en kapasitetsbegrensning på maks 20 personer. De må bruke munnbind og vaske stol, pult, ledninger og utstyr med antibac-wipes ved slutten av hver økt.
– Studentene her er delt inn i faste labpar gjennom hele semesteret, og mellom arbeidsplassene er det satt opp skillevegger, forteller lableder Halsten Aastebøl.
I tillegg er alle pålagt å bruke NTNUs egne smittesporingssystemer. Hver gang studentene går inn i et nytt område, rom eller lab skanner de en QR-kode med kameraet på mobilen.
– Skulle en bli smittet vil vi kunne spore og varsle. Det fungerer godt, så lenge det brukes lojalt, naturligvis, sier Aastebøl.
Går som normalt
I dag er det en gruppe fra Energi og miljø-studieprogrammet som gjør øvelser i faget elektriske maskiner på laben.
– Det handler om transformatorer, elektriske generatorer og motorer, så det er ikke mulig å ta med hjem og gjøre på hybelen, sier Aastebøl.
Det går i de samme oppgavene som til vanlig.
– Jeg opplever at studentene setter veldig pris på at lab arrangeres. Heldigvis var mange fag ferdig med det meste av labundervisningen, da vi i fjor vår måtte avlyse det som var igjen av labøvinger det semesteret, men vi mistet en god del også.
– Hvorfor er det så viktig å gjennomføre labundervisning?
– Det handler om å få en fysisk forståelse. Hvis alt bare er ligninger og matematikk, og man ikke aner hvordan en elektrisk maskin ser ut, så taper man veldig mye. Det å gjøre målinger på virkelige komponenter er helt essensielt, sier Aastebøl.
Følte seg hjelpeløs
Tredjeårsstudentene i «Energi og miljø», Stian Jørgensen og Helene Grimstad Osberg, er blitt et fast labpar under koronaen. De setter stor pris på at de kan bruke laben.
– Det er fint å kunne komme hit og få avdekket misforståelser, og få hjelp til å forstå det man er usikker på, sier Stian.
– Og så får vi møte andre som har de samme fagene. Det er viktig for å få en forståelse av teorien, sier Helene.
– Det gir mer læringsutbytte å kommunisere om det man lærer, sier Stian.
De beskriver en studiehverdag som plutselig endret seg veldig da covid-19 brøt ut.
– Man følte seg litt hjelpeløs i begynnelsen. Jeg husker jeg satt med oppgaver og hadde ingen å spørre. Men etter at vi startet opp i høst, er det blitt mye bedre fordi det er rutiner på plass og et støtteapparat som fungerer, sier Helene.
Hun mener det til og med finnes noen fordeler ved all den digitale undervisningen.
– Jeg sparer blant annet mye tid fordi jeg slipper å gå til og fra forelesningssalen og kan kjøre de digitale forelesningene med dobbel hastighet.
For Stian sin del har det vært viktig at lesesaler og grupperom er åpne.
– Både fordi man kan samarbeide med medstudenter og for å kunne være sosial, sier Stian.
Det sosiale har naturligvis endret seg under koronaen, men de forteller at for eksempel linjeforeningen har vært flink til å arrangere en del digitale arrangementer.
Tilpasset undervisning
– Utover labundervisningen er det blitt mye mindre fysisk oppmøte, og mest digital undervisning, bekrefter prodekan for utdanning på Fakultet for informasjonsteknologi og elektroteknikk, Roger Midtstraum.
Han forteller at fagmiljøene har lagt ned en enorm jobb for å gjennomføre digital undervisning – både forelesninger og gruppeundervisning via digitale plattformer som Zoom.
– Men det er vanskelig å få den samme kvaliteten i møte med personer som man får med fysisk undervisning. Spesielt for de studentene som begynte i fjor høst, til tross for at de er blitt prioritert, sier Midtstraum.
Han forteller at høstsemesteret gikk ganske bra ettersom det ikke var så omfattende restriksjoner i Trondheim da, men vårsemesteret har vært en skuffelse.
– Det kom en smitteoppblomstring etter jul, så vi ser at studentene savner å møtes fysisk og i organiserte undervisningsaktiviteter. Det ser ikke ut til at det går så mye ut over studieprogresjonen, men vi er bekymret for et større frafall. Det er grenser for hvor stor kontakt og oppfølging vi makter å ha med hver enkelt student. Derfor har vi lansert en kullkoordinator som skal holde kontakt med sin studentgruppe og sørge for at de har godt nok tilbud og kan ta opp og løse problemer. Det er en god begynnelse, men samtidig er det slik at man ofte møter de som er aktive og tar kontakt. Derfor er det ikke like lett ta seg av de som ikke ber om hjelp, sier han.
Fremover er det planlagt en spørreundersøkelse på fakultetet.
– Og så har vi drodlet på en idé om å utføre stikkprøver, for eksempel ved at vi ringer studentene, slik at studieveilederne kan finne ut hvordan tilstanden er og eventuelt fange opp de som trenger ekstra hjelp. Vi må bare innrømme at det er utfordrende å ha oversikt over alle de snaut 8000 studentene, sier han.
