Mens regjeringen var tidlig ute med strømstøtte i privatmarkedet, har de slept kablene etter seg når det gjelder støtte til næringslivet. Tallrike advarsler og meldinger om konkurser og nedleggelser måtte til før de i dag endelig kom med en ordning som skal redde de mest utsatte bedriftene fra bokstavelig talt å havne i «den elektriske stol».
Det blir bedre tilgang på fastprisavtaler, og det innføres en lånegarantiordning hvor staten tar så å si all risiko. I bedrifter hvor strømutgiftene utgjør minst 3 prosent av omsetningen, kan man søke om tilskudd til å betale regningen og til investering i energiøkonomiserende tiltak. Og tar bedriftene sikte på å sørge for strømmen selv og for eksempel installerer solcellepaneler, dekker staten nesten hele regningen. Med andre ord det skal lønne seg å spare strøm, og det oppfordres til å skaffe den selv.
– Ingen får utbetalt en krone uten at de gjør noe på enøk, sa næringsminister Jan Chr. Vestre (Ap) på pressekonferansen fredag formiddag.
Og bedrifter som mottar støtte til strømregningen i 2022, kan glemme å dele ut utbytter.
Ingen enkel oppgave
Til tross for at ordningen kommer sent, må selv de argeste kritikere av sendrektigheten erkjenne at det å lansere (enda) en økonomisk støtteordning til norske bedrifter, er vanskelig. Variablene er mange og utfallsrommet vidt. Ikke bare skal ordningen treffe de bedriftene som trenger det mest, men den skal også begrense muligheten for de bedriftene som trenger den minst.
Og hva med bedrifter som var tidlig ute med å skaffe seg god fastpris før det smalt? De som i dag fremstår som fremsynte vinnere? Skal de bli fratatt sin konkurransefordel ved at konkurrentene nå får slengt livbøyer etter seg? Lett er dette ikke.
I samme åndedrag skal ordningen begrense mulighetene for å sko seg på den, slik koronastøtten i flere tilfeller synes å ha gjort. Meldinger om ekstra fortjeneste og utbytte etter mottatt koronastøtte har tross alt florert i mediene og har garantert hengt som et ris bak speilet også for de politikerne som har vært ekstra elektriske i sin støttekåthet.
Nødvendige kompromisser
Det er en kvalitet ved det norske samfunnet at partene finner løsninger sammen. Slik regjeringen nå har gjort, når de har involvert både Virke, NHO og LO i utformingen av støtteordningen som ble lansert i dag. Dilemmaet med å samle så mange parter rundt tegnebrettet, er imidlertid opplagt. Det må bli kompromisser. I tillegg vil de resterende partiene på Stortinget mene sitt om forslaget. Og akkurat det tyder ikke godt.
Nikloai Astrup i Høyre sier for eksempel at det vil være for tidlig å avslutte ordningen ved nyttår, og FrP-leder Sylvi Listhaug sier om forslaget at «dette er ufattelig svakt».
Det er lett å være enig i at forslaget til strømstøtte som ble lansert i dag, er mangelfullt. Det både bør og må komme mer. Og ikke minst vil forslaget bli vurdert av ytterligere kyndig kompetanse når det nå har blitt offentlig. Det å få lansert strømstøtten er derfor viktig i seg selv. Debatten kan begynne, med mål om ytterligere forbedringer av modellen og tiltakene.
Vestres stå-på-vilje blir god å ha
At regjeringen får kritikk, er det mest forutsigbare med hele forslaget. Det må også regjeringen ha vært forberedt på. Likevel hørtes næringsminister Jan Christian Vestre (Ap) ut som om dette var noe av det gøyeste og mest inspirerende han noen gang hadde vært med på, da han presenterte støtten i dag. Duracellkaninen Vestre er likevel neppe så naiv at han trodde forslaget ble mottatt med stående applaus. Hans stå-på-vilje, offensivitet og humør vil bli god å ha i dagene som kommer, når strømstøtten vil finne sin endelige form (i denne omgang).
Men én ting som er sikkert, er at FrPs naive forslag om en makspris på 50 øre pr. kilowattime aldri vil se dagens lys. Ganske enkelt fordi det ikke finnes nok strøm å levere til det prisnivået.
For å si det på Frp'sk: Når ølfatet er tomt, hjelper det ikke at ølet er billig.
