Grytidlig onsdag morgen la energiminister Tina Bru (H) og klimaminister Sveinung Rotevatn (V) fram regjeringens hydrogenstrategi. Dette er en nasjonal begivenhet: For første gang har vi en slik nasjonal strategi for det som potensielt er en av våre aller viktigste energibærere for framtiden.
«Det brukes i dag om lag 70 mill. tonn hydrogen globalt, hovedsakelig i kjemisk industri og i oljeraffinering. Om lag 90 pst. av hydrogenet som brukes i Europa produseres i dag fra naturgass, noe som medfører betydelige utslipp», skriver regjeringen i strategien. Det er god oppsummering av fakta: Vi ønsker at hydrogen skal være grønt, men slik er ikke realiteten i dag.
Mangler målbare ambisjoner
En god strategi vil vise oss veien til en framtid der hydrogen er den miljøvennlige og gode energibæreren.
I stedet får vi forsøk og pilotprosjekter, men det er ingen strategi med målbare ambisjoner. En god strategi kunne inneholde et mål om at 100 prosent av alle fergestrekninger i Norge skulle ha nullutslipp i 2030, for eksempel – og konkrete tiltak for å nå det målet. I stedet vil regjeringen kartlegge. Det kunne den gjort før den publiserte strategien.
Dokumentet er for en stor del oppsummering av kjente ting, og det er lite her som tyder på at regjeringen har noen klar idé om hvorfor vi skal bruke hydrogen som energibærer – annet enn at vi trenger å kutte klimagassutslippene for å oppfylle Parisavtalen.
Et spørsmål melder seg: Kan det være at også politikerne er i tvil om hvorvidt blått hydrogen er framtida?
Hvem vil bli verdensmester?
Vi kan sammenlikne dette med EU, som nå satser på å bli verdensledende innen hydrogen. I deres utkast til strategi er ikke Norge nevnt i det hele tatt som samarbeidsland. Ambisjonene er det imidlertid ikke noe i veien med.
Kan Aps Espen Barth Eide ha et poeng når han peker på at det er hensynet til gassindustrien som gjør at Norge risikerer å bli hengende etter? Ap selv har vært en forkjemper for norsk gassproduksjon, og det er få – om noen – norske politiske partier som ikke har stått bak olje- og gassatsingen.
– I stedet for å si at vi kan være med på neste industrieventyr, og at vi har lyst til å bidra i transformasjonen til hydrogen, så driver vi og fronter den gamle påstanden om at naturgass egentlig er ren energi. Men det har jo europeerne for lengst forstått at den ikke er, sier Eide til NTB i dag.
Han erkjenner i praksis det samme som ingeniør og professor Brian Vad Mathiesen sa til TU i fjor: Kull er lagt for hat, det neste er naturgass – og den debatten kommer raskt.
Mangler styringssignaler
Daglig leder i Miljøstiftelsen Zero, Marius Holm, mener strategien er en beskrivelse og ikke en strategi.
– Den adresserer ikke noe overordnet ansvar for å gjøre hydrogen til en industriell satsing. Ansvaret overlates fortsatt til underliggende etaters prioriteringer. Dermed taper vi terreng mot sammenlignbare land og EU, som nå satser tungt og konkret på å bygge opp hydrogenindustri, sier Holm til TU.
Han peker på at strategien mangler styringssignaler til etatene om å prioritere industrialisering og utvikling av verdikjeden for hydrogen. Hvilken retning skal det styres etter?
– Prosjekter som søker til støtte til fullskala hydrogenproduksjon blir avvist av Enova fordi teknologien er moden. Skal vi få til hydrogenproduksjon i stor skala, og oppnå reduserte kostnader gjennom industrialisering, må regjeringen gi et klart signal om at dette er Enovas oppgave, sier Holm.
.png){kind=logo}
Norsk industri etter oljen
Selv om hydrogensatsingen har utgangspunkt i behovet for å kutte utslipp av klimagasser, er det egentlig viktigere at dette handler om norsk industris muligheter etter oljen. Kappløpet for å vinne markedsandeler via nye hydrogenløsninger er i gang. Norge ligger svært langt framme på å utvikle grønnere teknologi innen maritim næring, takket være en maritim bransje som nettopp forstår at det å være langt framme – men ikke for langt framme – er avgjørende.
Men også her er konkurransen sterk. – Norge i ferd med å bli forbikjørt, kommenterte Birgit Liodden i Oslo Business Region, tidligere direktør for Nor-Shipping, til TU i fjor.
Alt handler ikke om maritim næring. Hvordan vi skal få tungtransporten over på for eksempel hydrogen og ammoniakk, hører definitivt hjemme i en hydrogenstrategi. For å komme dit, trenger vi en nasjonal infrastruktur. Men selv det ansvaret flytter regjeringen ut til Enova, fylkene og ikke minst markedet.
«En viktig forutsetning er at utbygging av infrastruktur for alternative drivstoff skal være markedsdrevet, og på et tidligst mulig stadium skje uten støtte», heter det i strategidokumentet.
Dette er stikk i strid med for eksempel elbilstrategien, der elbiler har fordeler andre biler ikke får. Elbilskiftet støttes av en aktiv stat. Når det blir viktigere at markedet løser problemet, enn at problemet faktisk løses, legger man opp til enten å mislykkes, eller å bruke mye lengre tid enn nødvendig.
Bruker helt feil mål
Den viktige forutsetningen burde i stedet være at Norge skal etablere ny, konkurransedyktig industri og annen virksomhet med hydrogen som energibærer. Da får du et helt annet utgangspunkt. Så skal selvsagt støtteordninger opphøre så snart som praktisk mulig, men det kan man ta tak i etterpå. Hvis det strategiske målet er at støtten skal opphøre snarest, gir det helt andre tiltak enn om målet er å erstatte fossile brensler med grønt hydrogen i sentrale samfunnssektorer.
Det har vært en lang prosess fram til at denne strategien ble lagt fram onsdag. Mange har kommet med innspill. Alt lå til rette for at Norge nå kunne ta fart og igjen legge seg først i hydrogenfeltet. Derfor er det også skuffende at strategien er så grå og visjonsløs.
