Nye Uran-9 fikk ilddåpen sin i Syria. Nå viser det seg at russernes fjernstyring ikke holdt mål. Blant annet fungerte stridsvogna bare opp til 500 meter fra operatørene.
Autonomi og fjernstyring er hete teknikkområder innen forsvarsindustrien. For eksempel demonstrerte kineserne nylig at de har lyktes med å lage en selvkjørende versjon av Sovjets gamle T-54, kalt Type-59 i Kina.
Men å gjennomføre en vellykket demo og å levere systemer som takler det virkelige slagfeltet, er ikke helt det samme. Det har blitt bevist av russernes ubemannede ‘ministridsvogn’.
.jpg)
Russland lagde fjernstyrte Uran-9 for å gi ildstøtte til bakkestyrkene, og det nye stridskjøretøyet fikk ilddåpen sin i Syria. Under en russisk sikkerhetskonferanse i St. Petersburg ble innsatsen dens vurdert – og det viser seg at teknikken sviktet på en rekke områder. Det rapporterer Defence Blog.
Kun pålitelig på 300-500 meters avstand
På papiret er Uran-9 en svært slagkraftig plattform. Den er bestykket med en 30 mm 2A72-automatkanon, et 7,62 mm maskingevær og fire styrte 9M120-1 Ataka antitank-missiler. Den ti tonn tunge beltevogna kan dermed true alt fra infanteri til pansrede kjøretøy, og til og med slå ut stridsvogner.
Men i felten viste det seg at Uran-9 bare kunne kontrolleres på en pålitelig måte på 300–500 meters avstand fra operatørene. De mistet dessuten kontakten med vogna kortsiktig i 17 tilfeller, og da med avbrudd på opptil ett minutt. I tillegg til dette var det to lange avbrudd på opptil 1,5 timer.
Og listen med problemer slutter ikke der. I rollen som spaningskjøretøy ble det avslørt at optikken bare kunne identifisere fiender på opptil to kilometers avstand – og den klarte bare dette når den sto stille. Uran-9 kunne ikke heller oppdage fiendtlig målsøking som ble rettet mot kjøretøyet.
I tillegg kilte automatkanonen seg ved en rekke tilfeller. Annet som feilet var beltedriften og fjæringen. Konklusjonen er at Uran-9 ikke er i stand til å utføre oppgavene sine.
Artikkelen ble først publisert på NyTeknik.se
