Nord-Troms og Senja tingrett har nylig behandlet en begjæring om midlertidig forføyning.
Saksøker er firmaet SRS Maskin & Landbruk fra Tana i Finnmark. Selskapet ville at Troms og Finnmark fylkeskommune skulle forbys å inngå kontrakt i de to driftskontraktene 5440 Tjeldsund og 5441 Astafjorden inntil rettskraftig dom foreligger om hvorvidt det var riktig av fylket å avvise firmaet fra de to konkurransene.
Veier24 har skrevet om at Troms og Finnmark fylkeskommune i januar i år lyste ut to konkurranser om driftskontraktene for fylkesveiene i områdene som kalles Tjeldsund og Astafjord. Tilbudsfristen var 20. februar 2023. Pris var eneste tildelingskriterium.
SRS Maskin & Landbruk (heretter SRS) hadde laveste pris på kontraktene for både Tjeldsund og Astafjorden. Total tilbudssum var på rundt 341 millioner kroner.
SRS Maskin & Landbruk hadde i 2021 en omsetning på 36,2 millioner kroner. Selskapet ble etablert i 2018 med en aksjekapital på 180.000 kroner, og har 17 ansatte.
Erfaring og kompetanse
Troms og Finnmark fylke hadde stilt krav om at tilbyderne hadde tilstrekkelig erfaring og kompetanse. Fylket vurderte dokumentasjonen som var sendt inn, og fant at SRS ikke oppfylte kvalifikasjonskravene om «tilstrekkelig erfaring av relevant art og vanskelighetsgrad». SRS ble derfor avvist i begge konkurransene 28. februar.
Firmaet klaget på avvisningene. Fylket vurderte den supplerende dokumentasjonen som selskapet sendte inn, men så ingen grunn til å endre beslutningene.
23. mars fikk tingretten begjæring om midlertidig forføyning fra SRS, og firmaet krevde altså at fylket skulle forbys å inngå kontrakt med annen tilbyder i konkurransene inntil det forelå rettskraftig dom om lovligheten av avvisningsvedtakene.
Krav om midlertidig forføyning innebærer prioritert og forholdsvis rask behandling i rettsapparatet, og 26. april var det rettsmøte i Nord-Troms og Senja tingrett.
Firmaet mente selv det skulle ha fått kontraktene
SRS gikk her temmelig kraftig ut. Firmaet mente det hadde redegjort for sin kompetanse og erfaring ikke bare i selve tilbudet, men også i klageomgangen og med påfølgende utdyping i både brev og begjæring. SRS syntes selv ikke at det var tvilsomt at selskapets tilbud skulle vært antatt i begge konkurranser.
Firmaet mente det hadde gitt utførlige opplysninger på alle etterspurte fagområder i
konkurransegrunnlaget. Selskapet viste til at det hadde deltatt i anbudskonkurranse i regi av fylkeskommunen før, uten at det ble reist tvil om faglig kompetanse og erfaring. I konkurransen om driftskontrakten for fylkesveiene i sør-Varanger opplyste fylkeskommunen eksplisitt at tilbudene «oppfyller kravene til leveransen». Mente firmaet.
Troms og Finnmark fylkeskommune mente på sin side at deres kvalifikasjonsvurdering ikke var i strid med anskaffelsesregelverket. Fylket gikk først gjennom tilbudet og gjorde seg opp en mening om firmaets kvalifikasjonskrav når beslutningen om avvisning ble tatt, og deretter igjen når fylket svarte på klagen fra firmaet i mars. Kort fortalt ble det samme konklusjon begge ganger: SRS oppfyller ikke kravene.
For å gå litt mer i detalj omkring fylkets vurderinger: SRS viste i sitt tilbud til fem kontrakter som referanser, men ingen av dem gjaldt helårlig drift og vedlikehold av veier. Det alene er nok til at firmaet ikke oppfyller et spesifikt kvalifikasjonskrav, mener fylket.
Og videre: Bare to av referanseoppdragene til SRS er faktiske veidriftskontrakter. Men de gjelder kun for vintersesong og er av liten verdi og omfang (kontraktene er på henholdsvis 1,1 og 4,7 millioner kroner.) De tre andre kontraktene som ble presentert handlet ikke om drift og vedlikehold av veier.
Kommune hevet kontrakten
Fylket sjekket også noen oppgitte referanser, og skal derigjennom ha fått styrket sin vurdering. Også senere skjedde det et og annet som skal ha bekreftet fylkets syn på saker og ting: Tana kommune har nettopp hevet sin kontrakt med SRS fordi selskapet «ikke har evnet å utføre sitt funksjonsansvar i en mindre kommunal vedlikeholdskontrakt om to roder», som det heter i rettens referat.
Og så er det slik, i hvert fall slik fylket ser det: Hvis veieieren lar være å avvise en leverandør på grunn av manglende kvalifikasjoner i en konkurranse, så betyr ikke det at fylket plikter å beholde en ukvalifisert leverandør senere.
Av andre kontrakter som SRS har gitt tilbud på, så nevner fylket at selskapet var nummer tre (kontrakten for Varangerhalvøya) og nummer seks (Sør-Varanger). SRS hadde dermed uansett ikke noen mulighet til å nå opp i konkurransen. Og i slike situasjoner, sier fylket, er det ikke uvanlig at «oppdragsgiver ikke foretar en like grundig kvalifikasjonsvurdering, eller lar helt være, for de leverandørene som klart ikke når opp.»
Veieieren må uansett gjøre en reell vurdering av kvalifikasjonene for hver enkelt kontrakt. Fylket viser for øvrig til anskaffelsesprotokollen fra konkurransen om kontrakten for Varangerhalvøya. Her vurderte fylket det slik at SRS ikke oppfylte kvalifikasjonskravene.
Retten legger seg ikke opp i brøytingen
Nord-Troms og Senja tingrett ser ingen grunn til å involvere seg i hva som for eksempel er korrekt brøyting eller strøing av fylkesveiene i gamle Troms fylke. Retten presiserer at den ikke skal ta konkret stilling til en del av det som er kommet fram i gjennomgangen av saken: «Det ligger utenfor rettens kompetanse å vurdere konkret om SRS Maskin & Landbruk AS har nødvendig kompetanse og erfaring i eksempelvis vinterdrift, drift av dreneringssystemer eller noen andre påregnelige arbeidsoppgaver som følger av drift og vedlikehold av en vegstrekning.»
Det som derimot ligger innenfor rettens kompetanse, og som den skal ta stilling til, er om fylkeskommunen behandlet tilbudet fra SRS på en saklig og forsvarlig måte.
Eller som det også er sagt i dommen: «Rettens oppgave er å prøve om vedtaket om avvisning av SRS Maskin & Landbruk AS tilbud ikke var beheftet med faktorer i den tradisjonelle myndighetsmisbrukslæren supplert med angivelsen i anskaffelsesloven (LOA) § 4 som lyder: «Oppdragsgiveren skal opptre i samsvar med grunnleggende prinsipper om konkurranse, likebehandling, forutberegnelighet, etterprøvbarhet og
forholdsmessighet».»
Retten er enig med fylkeskommunen i at referanseprosjektene ikke var så relevante. Prosjektene gjaldt begrensede arbeidsområder og «var langt unna totaldrift av de to lange veistrekningene tilbudene gjaldt. Prosjektene anses ikke å ha vært egnet for å dokumentere slik kompetanse og erfaring som anbudskonkurransen krevde», som retten skriver.
SRS hadde altså klaget på avvisningene i mars. Klagen inneholdt «en utfyllende redegjørelse med en rekke nye punkter knyttet til kompetanse og erfaring.»
Retten mener disse anførslene ikke løftet tilbudene slik at de imøtekom kravene i konkurransegrunnlaget. Og: Fylket svarte på klagene på en saklig og forsvarlig måte.
Retten mener litt om brøyting likevel
Så kommer noen momenter som er med på å røske vekk teppet under beina på firmaet:
- SRS hadde oppgitt noen referansepersoner. Men det blir jo litt kronglete for firmaet når det skal ha vært slik at kun to av fem kontaktpersoner var tilgjengelige og ønsket å gi skriftlig referanse.
- I oppdrag for Porsanger og Alta kommuner skal brøyting og strøing kun være gjort med hjullaster. Retten akter som sagt ikke å legge seg opp i selve veidriften, men sier at den ikke er kjent med at brøyting med hjullaster er hensiktsmessig over en lengre veistrekning.
- Alta kommune skal ha bekreftet at SRS hadde døgnberedskap, men kommunen har opplyst at de var vanskelige å få kontakt med.
- I et referanseprosjektet for rammeavtale om maskinelle tjenester med et annet firma er det uklart hva eventuell beredskap har bestått av.
Så kan det være litt urettferdig at et temmelig nytt firma skal påkreves å kunne vise til flere referanseprosjekter. Det kan fort bli slik at for å få en kontrakt, må man ha noe å vise til. Og når man ikke har noe å vise til, så får man ingen ting. Hvordan skal man da i det hele tatt få kommet i gang med noe i et land hvor det er fri markedstenkning og ikke planøkonomi som gjelder?
Retten bemerker at «selv om dokumentasjonskravene for nye selskaper er noe lempeligere enn for etablerte, oppfyller heller ikke SRS Maskin & Landbruk AS kravene for nye selskaper.»
Tingretten finner det heller ikke dokumentert at selskapet vil ha tilstrekkelig stor arbeidsstyrke til å gjennomføre prosjektene.
Og så konkurransene om Sør-Varanger og Varangerhalvøya. Her ble ikke tilbudene fra SRS avvist. Men det har ingen betydning, ifølge retten. Firmaet sto et stykke bak i køen i begge konkurransene. Terskelen for hvilken kompetanse og erfaring som krevdes i disse konkurransene trenger heller ikke å ha vært like høy som for Tjeldsund og Astafjord. SRS kunne kanskje ha forventet å møte de samme dokumentasjonskravene, men det innebærer ingen usaklig forskjellsbehandling.
I det store og det hele: SRS kommer ikke noen vei med dette søksmålet. Firmaet har ikke sannsynliggjort at det har et krav. Fylkets avvisning av selskapets tilbud var basert på en saklig og forsvarlig behandling.
Retten finner at begjæringen om midlertidig forføyning ikke tas til følge.
Så sakskostnadene: Fylkets advokat krevde nesten 400.000 kroner, som det ble litt disputt om. Retten kom til at tre fjerdedeler av beløpet (297.175 kroner) var riktig nivå.
Dommen er avsagt 2. mai, og ankefrist er en måned.
Klimagassutslippene gikk ned med 4,7 prosent i fjor
