Tove Andersen var på et godt sted yrkesmessig da hodejegeren ringte. Etter et par år som produksjonssjef i Yara, med ansvar for spennende teknologiprosjekter som det autonome konteinerskipet Yara Birkeland og planleggingen av et pilotanlegg for CO2-fri gjødselproduksjon i Porsgrunn, hadde hun nettopp blitt varm i trøya i sin nye stilling som Yaras konserndirektør for Europa. Yara hadde vært hennes arbeidsgiver i over 20 år.
Det var ikke første gang hun ble oppringt av en hodejeger, men det var første gang hun svarte at jobben var interessant nok til at hun ønsket mer informasjon.
– Jeg kjente jo til Tomra, selv om jeg bare hadde fulgt utviklingen deres på avstand, og jeg har alltid hatt et veldig positivt inntrykk av selskapet. Tomra appellerer til meg som person av tre årsaker: Jeg er teknologiinteressert, og det er veldig kul, ledende teknologi. Det er et globalt selskap, og jeg synes det er kjempemorsomt og viktig å jobbe internasjonalt – og så er det innenfor bærekraft, som jeg brenner for, sier hun.
16. januar var det fem måneder siden hun svingte elbilen ut av gårdsplassen på Vinderen i Oslo og kjørte til Tomras hovedkontor på Drengsrud i Asker og sin første arbeidsdag som konsernsjef. Bilturen på 30 minutter var lang nok til at en stor sverm av sommerfugler rakk å samle seg i magen hennes. «Hva forventer de?» «Hvordan blir jeg tatt imot?»
Hopper etter Wirkola
Hun ristet bort sommerfuglene før hun parkerte, for innerst inne visste hun at hun var riktig person på riktig sted.
– Da jeg fikk se profilen hodejegerne hadde satt opp, følte jeg at det var akkurat meg de var på utkikk etter! Ikke bare matchet typen personprofil med meg, men også mandatet fra styret, deres ønsker for utvikling av selskapet og målet om at Tomra skal bli en ledende aktør innen sirkulærøkonomi. Det var så spennende at jeg ikke kunne si nei. Og fra det øyeblikket jeg gikk inn denne døra har jeg blitt tatt imot på en kjempefin måte. Folk er så åpne, positive og inkluderende, sier Andersen.
Allerede i april ble det offentliggjort at hun skulle ta over som konsernsjef etter Stefan Ranstrand, som valgte å gi seg etter å ha ledet Tomra i nesten 12 år. Da han la frem sin siste kvartalspresentasjon i juli, hadde han i sin tid som konsernsjef gitt aksjonærene en avkastning på over 2000 prosent.
På dette tidspunktet hadde Tove Andersen nettopp overlevert ansvaret for Europa til sin arvtaker i Yara og tatt seg noen uker «ordentlig ferie», som hun sier. Deler av ferien ble brukt til å lese seg opp på Tomras strategi, tidligere styredokumenter, resirkulering og plastproblematikk. Hun ville ikke bli tatt på senga med huller i basiskompetansen. Deretter fikk hun god hjelp av Ranstrand i overleveringsfasen.
– Er det ikke litt som å hoppe etter Wirkola å bli konsernsjef i Tomra etter Ranstrand?
– Jo, jeg var litt spent på det. Han har vært CEO lenge, er veldig godt likt i organisasjonen, og selskapet har utviklet seg svært positivt under hans ledelse. Men så tenker jeg at når jeg kommer inn, da må jeg være meg! Stefan har hatt sin periode, og han har bidratt positivt. Mitt fokus nå er ikke å sammenligne meg med ham og hva han har gjort, men heller å tenke: «Hvordan kan jeg bidra fremover?»
– Og hvordan føler du at du kan bidra best?
– Jeg kan bidra best ved å bygge på det som har vært gjort tidligere og løfte selskapet ytterligere, med fokus på vekst. Jeg har vært veldig heldig ved at jeg tar over et selskap hvor det ikke er noen kriser. Det er et lønnsomt selskap som har gått bra de siste årene og som har en veldig sterk posisjon i eksisterende markeder. At det ikke er noe som brenner, har gitt meg den luksusen at jeg har kunnet bruke de første månedene på å reise rundt og snakke med folk og se, observere og lære. Jeg er også heldig fordi min forgjenger valgte å gå selv, så det ikke var noe dramatikk der. Jeg tenker mitt største bidrag nå blir å sette retning og prioriteringer for selskapet og inspirere alle de dyktige ansatte vi har til virkelig å gripe de mulighetene som finnes, sier Andersen.
Incentiver til vekst
Muligheter for vekst er det mange av innen alle Tomras forretningsområder, mener hun. Pantevirksomheten i Europa får god drahjelp av EU, hvis direktiv mot engangsplast har som mål at 77 prosent av alle plastflasker skal samles inn innen 2025 – og 90 prosent innen 2029.
– Vår erfaring tilsier at man maksimalt kan oppnå 60 prosent uten pantesystemer, så de fleste land i Europa vurderer nå å innføre pant. Når alle EU-landene skal finne ut av hvordan de skal nå målene, er det viktig at vi er der og kan dele erfaringen vi har fra markeder som Tyskland og Norge, med veldig velfungerende pantesystemer og høy innsamlingsandel. Australia og resten av Oseania er i gang, det samme er enkelte stater i Nord-Amerika, og Singapore ser på mulighetene nå, så på lengre sikt er det vekstmuligheter i store deler av verden, sier Andersen.
Innen resirkulering tror hun klimaavtaler med krav om lavere CO2-utslipp vil ha innvirkning, for det blir store utslipp av å brenne plast og lage ny, istedenfor å resirkulere plasten som allerede er i loopen. Her har EU igjen gått foran og innført en «plast-skatt», som i praksis er et bidrag til EUs finansiering av det grønne skiftet som medlemslandene må betale for andelen ikke-resirkulert plastavfall de produserer. Raten er satt til 800 euro per tonn.
– Jeg er veldig for at det skal lønne seg å velge grønt. Derfor mener jeg incentiver i form av panteordninger er avgjørende for å få fortgang i det grønne skiftet. EUs plast-skatt kan være nok et incentiv som kan gjøre at medlemslandene ser at det blir mer lønnsomt med resirkulert plast enn ny plast, sier Tomra-direktøren.
Men det stopper ikke der. Hun har også stor tro på at råvareprisene og den store etterspørselen etter aluminium – særlig nå som bilparken elektrifiseres – også vil øke etterspørselen etter resirkulerte metaller.
Innen matvaresegmentet vurderer Tove Andersen driverne som annerledes, men likevel positive:
– Å sortere mat etter kvalitet ved hjelp av maskiner, dreier seg om automatisering. Med økte priser på arbeidskraft, og mangel på sådan flere steder, tror vi også dét markedet har stort vekstpotensial, sier hun.
Norwegian Tech Awards: Hedersprisen til brødrene Tore og Petter Planke
Med gutta på gølvet
– Er teknologi eller marked den største utfordringen for Tomras videre vekst?
– Per i dag er ikke teknologi den viktigste utfordringen. Vi har veldig gode teknologiske løsninger for å sortere det meste med veldig god presisjon. Det som er utfordringen, er å skape markedene og verdikjedene for å få det vi sorterer ut resirkulert. I modne markeder har du en infrastruktur på plass, og kunder som vil kjøpe for eksempel PET for å prosessere det til nye plastflasker, eller aluminium til bruk i bilindustrien. Mens i utviklingsland har du ikke en gang søppelhåndtering. Det hjelper ikke å sortere om ingen vil bruke det vi sorterer ut, så verdikjedene er avgjørende. Vi trenger markedet for å nå vår ultimate drøm, som er en lukket kjede hvor alt resirkuleres til samme bruk som det hadde før, sier Andersen.
«Clean loop recycling», står det på den svarte tekoppen hun løfter mot munnen, mens vi tenker at denne dama alltid må ha jobbet med bærekraft – selv om vi vet at det ikke er tilfelle. Engasjementet startet av helt andre årsaker, flere tiår før bærekraft ble et begrep på folkemunne og en målestokk for industriell suksess.
– Jeg tror alltid jeg har hatt en driv for å bidra positivt. Helt fra jeg var liten har jeg følt at jeg må gjøre noe ut av livet mitt og bruke evnene jeg har fått på en god måte, sier hun.
I barndomshjemmet på Geithus i Modum husker hun at det alltid var høyt under taket når det gjaldt å utforske, spørre og teste. Ingen av foreldrene kom fra familier som hadde råd til å gi dem mer enn sjuårig skolegang, men de sto på for at deres egne barn skulle få flere muligheter. Faren startet som kaffegutt hos Westad mekaniske verksted (nå Klinger Westad) og jobbet seg oppover karrierestigen helt til han ble produksjonssjef og en del av ledergruppa. Han hevet ikke et øyenbryn når han kom hjem og så at den nysgjerrige datteren hadde skrudd fra hverandre lekene sine bare for å finne ut hvordan mekanikken fungerte. Da hun sa hun ville jobbe «på gølvet» det året hun fylte 16 og ble gammel nok til å få sommerjobb hos Westad Industri, blunket han ikke en gang.
– I ettertid har jeg tenkt på at pappa må ha tatt støyten da han gikk til ledergruppa for å kreve at datteren hans fikk gjøre noe ingen annen jente hadde gjort i bedriftens 100 år lange historie. Det var gutta som var på gølvet. Jentene hadde sommerjobb på kontoret. Men til meg sa han bare «ja», og jeg hadde det kjempekult! Den sommeren graderte jeg brannkoblinger for flere millioner kroner, sier Andersen.
Noen år senere hadde storebror Runar tatt maskiningeniørutdanning på Kongsberg og master i USA, hvor han fortsatt bor. Tove utdannet seg til sivilingeniør i fysikk og matte ved NTNU.
Drømmen som brast
I utgangspunktet var det forsker hun ville bli. Drømmen var å komme opp med noe like revolusjonerende som Einsteins relativitetsteori, og det var årsaken til at hun ble fysiker.
– Jeg fant raskt ut at det å gjøre en forskjell som forsker, ikke er så enkelt. Du kan jobbe hele livet uten å komme på noe som virkelig gjør en signifikant forskjell. Det krever en voldsom tålmodighet jeg ikke er i nærheten av å inneha.
For ikke å angre måtte hun likevel prøve yrket, og i tre år jobbet hun som forsker ved Norsk Regnesentral. Der satt hun med statistisk modellering innen alt fra reservoar-simuleringer i oljeindustrien til telling av hvaler. Ett prosjekt hun var med på omhandlet også algoritmene for sensorlesing i Tomras panteautomater. Hun koste seg med fysikken, modellene og analysen, men altfor mye tid gikk til programmering og testing. Hypotesen hennes om at hun ikke var tålmodig nok, var bekreftet. Dermed tok hun en MBA på BI og begynte som trainee i Hydro Agri i 1997.
– Det har alltid vært viktig for meg å jobbe et sted jeg kan være stolt av og identifisere meg med. Da jeg begynte i Hydro, var motivasjonen å bidra til å brødfø verdens befolkning. Det med å brødfø på en bærekraftig måte kom etter hvert, når man fikk en større forståelse av de globale utfordringene, spesielt rundt CO2-utslipp. Nå mener jeg bærekraft er den viktigste problemstillingen verden står overfor. For å nå de globale klimamålene må vi produsere mat på en mer bærekraftig måte, og vi må gjenbruke material-ressursene våre og skape en velfungerende sirkulærøkonomi. Sånn sett er Yara og Tomra relaterte industrier i mine øyne.
Grønn ammoniakk
I de 24 årene hun har jobbet med kunstgjødsel, har hun vært med på en stor reise både teknologisk og bærekraftsmessig. Da hun begynte, var det overkapasitet i gjødselmarkedet og nesten ingen inntjening. Thorleif Enger kom inn i 1999 og kjørte i gang en snuoperasjon hvor organisasjonen ble nedbemannet, omstrukturert og fikk ny strategi. I 2004 ble Hydro Agri skilt ut av Norsk Hydro og gjenoppsto som Yara.
Jeg er lei av diskusjonene om hvilke fornybar-teknologier som er best. Om vi skal nå målene, må vi innse at vi trenger alt.
Siden 2005 har Tove Andersen hatt ulike lederroller. Hun var med på å utvikle de første løsningene som ga bonden anbefalinger om presisjonslandbruk, samt sensorteknologien som doserer gjødsel etter nitrogennivået i plantene. Hun ledet avdelingen som utviklet Yaras første apper og hele porteføljen av utvidet presisjonslandbruks-teknologi. Likevel er ikke Andersen typen som har søkt rampelyset, så vi hadde nesten ikke hørt om henne før hun som globalt ansvarlig for produksjon fra 2018 ledet statusprosjekter som grønn ammoniakk, grønt hydrogen og Yara Birkeland.
– Det var ikke bare lett å gå fra Yara på dette tidspunktet. En av mine store drømmer var at vi skulle klare å konvertere Porsgrunn-fabrikken til grønn ammoniakk, for nitrogengjødsel kan produseres helt bærekraftig med fornybar energi, luft og vann – uten naturgass. Utfordringen er selvfølgelig at det er dyrere enn konvensjonell produksjon, og skal man være først med ny teknologi, må man ha støtte fra myndighetene i begynnelsen. Jeg håper virkelig at vi.. at Yara får det til. Globalt kan det ha en signifikant påvirkning på globale utslipp – ikke bare fra landbruket, men også maritim industri, som kan bruke grønn ammoniakk som drivstoff, sier Andersen.
Vil påvirke
– Når du nå jobber for økt gjenvinning med et mål om full sirkulærøkonomi, hvor bærekraftig lever du privat?
– Det er noe jeg utfordrer meg selv på hver dag, faktisk. Jeg er bevisst valgene jeg tar og forsøker å bli litt mer bærekraftig hver dag. Jeg kjører elbil, fokuserer på å redusere eget forbruk, øke andelen gjenbruk – og så er jeg kjempegod på sortering. Det jeg sliter mest med, er alle jobbreisene mine. Jeg tar tog når det er mulig, men det er dessverre få strekninger hvor det er hensiktsmessig. Samtidig tenker jeg at det viktigste jeg gjør er hvordan jeg påvirker via jobben min. I det store bildet er det der mine valg kan ha størst innvirkning, sier Andersen og utdyper:
– Jeg har stor tro på at det er industrien som vil utgjøre forskjellen. Du får ikke gjort noe med verken klimamål, forsøpling eller CO2-utslipp om du ikke har industrien med deg. Derfor mener jeg man har mye større påvirkningskraft som del av en bedrift enn som enkeltperson.
– Det går en grønn tråd gjennom det meste du engasjerer deg i, men styrevervet ditt i Equinor har kontroverser bærekraftsmessig. Hvordan forsvarer du det?
– Jeg mener Equinor kan være en signifikant aktør for å hjelpe både verden og Norge med å nå bærekraftsmålene. Det finnes ingen enkle løsninger innenfor dette området. Vi er nødt til å bruke kompetansen og ressursene vi har til å drive energitransisjonen på en ansvarlig måte. Det føler jeg Equinor ønsker, og derfor er det meningsfylt å få lov til å være med og påvirke der, sier hun.
– Så hva mener du er de viktigste teknologiske retningene for å nå verdens klima- og bærekraftsmål?
– Det jeg vet, er at teknologi kommer til å være løsningen, men jeg tror ikke det er én teknologi som kommer til å vinne. Vi trenger grønt hydrogen, grønn ammoniakk, elektrolyseteknologi, batterilagring, sol- og vindkraft. Og selv om jeg mener av prinsipp at vi skal jobbe for at CO2 aldri blir produsert, tror jeg karbonfangst og -lagring er viktig teknologi å utvikle, for vi vil aldri klare å avkarbonisere alle industrier fort nok. Vi er nødt til å nærme oss nullutslipp i et så hurtig tempo at vi må bruke alle tilgjengelige teknologier for å komme dit. Jeg er lei av diskusjonene om hvilke fornybar-teknologier som er best. Om vi skal nå målene, må vi innse at vi trenger alt – og heller diskutere hvilke styrker og svakheter teknologiene har og hvordan de kombineres optimalt, sier Andersen.
Investering
For Tomras del er avgjørende teknologi maskinlæring, kunstig intelligens og sensorteknologi. Tomra-sjefen har så stor tro på at det vil gi avkastning at hun har investert over 1 million kroner i Tomra-aksjer. Det samme har mannen hennes, Mads Hultgren, gjort.
– Jeg mener at du bør investere i det selskapet du jobber for hvis du har mulighet. Hvis du er toppsjef og uvillig til å satse noe av din egen økonomi på det du gjør, kan jeg si det så sterkt at jeg ikke mener du burde ta den jobben, sier Andersen.
Hun er typen som tenker at man aldri skal være fornøyd, fordi følelsen av å være fornøyd i dag gjør at du slutter å presse deg selv til å bli bedre i morgen.
– Jeg mener det er spesielt viktig i et suksessrikt selskap som Tomra. Vi kan gjerne være fornøyd med at vi er markedslederen med den beste teknologien, men om det er tanken når vi går på vakt, hvordan kan vi da fortsette å være sultne på stadig å bli bedre? Hvis noen skal endre hele ideen om hvordan et pantesystem fungerer, skal det være oss, sier hun.
Denne artikkelen ble først publisert i TU-magasinet nr. 11/2021
Yara Birkeland viser potensial for grønn maritim industri
