Den ene ministeren etter den andre fastslår at klima og miljø er viktig og at byggenæringen spiller en avgjørende rolle som sektor. Senest ut er Klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn som på Møteplass Oslo sa at miljø og klima skal bli viktigere i fremtidige offentlige byggeprosjekter. Statsråden sa mindre om hva, hvordan og ikke minst når!
Lederne i de toneangivende selskapene Sweco, Rockwool, Veidekke, Protan og Aspelin Ramm sa i et innlegg i Aftenposten i 2019 at krav til klimagassutslipp til byggematerialer gjennom byggeforskriften må til for å få ned utslippene. Svaret fra daværende Kommunal- og moderniseringsminister Monica Mæland var bemerkelsesverdig defensivt, initiativet ble galant avvist med beskjed om at her må næringen selv ordne opp. Derpå inviterte nyutnevnt statsråd Astrup til klimamøte med sektoren i februar i år. Han var spesielt interessert i å høre om hvordan byggenæringen kunne bidra til å oppnå bærekraftmålene innenfor klima. Regjeringens håndtering av klimagassutslippene i byggenæringen sett opp mot ambisiøse norske klimamål assosieres mest med filibuster hvor man debatterer og debatterer for å forhindre vedtak. Hvorfor vises ikke mer handlekraft i regjeringen når næringslivet og byggenæringen spesielt ønsker tydelige krav til klimagassutslipp i byggeregelverket? Ved siste revisjon av Teknisk forskrift (TEK17) ble utelukkende argumenter om forenkling og kostnadsbesparelser fokusert.
Effekten av endringene i TEK17 knyttet til kvalitet, klima og miljø og ikke minst kostnader er det all grunn til å stille spørsmål ved. Hvor er det blitt av de ulike besparelsene?
Offentlig regelverk er et instrument for å samle aktørene; både næringslivet, forbrukerne, og myndighetene om felles klimamål. Byggenæringen er i utgangspunktet svært fragmentert. En felles tilnærming gjennom et byggeregelverk som er likt for alle, utviklet gjennom åpne prosesser, er et kostnadseffektivt verktøy for måloppnåelse og et verktøy både for store og små aktører. Innovasjon i byggeregelverket gir også et godt grunnlag for både forskning, utvikling og innovasjon i næringslivet.
Krav i Teknisk forskrift til klimaprestasjoner og ytelser til materialer vil utløse at nødvendig og enhetlig dokumentasjon kommer på plass. I dag møtes bedriftene av mange ulike og varierende krav til dokumentasjon av byggevarers klimafotavtrykk. Ulike dokumentasjonskrav fra et prosjekt til et annet er svært kostnadsdrivende. Når muligheter til å sette klimakrav ikke utnyttes fra nasjonale myndigheter, gir det unødige kostnader hvor konkurransekraften til norske bedrifter svekkes.
Mange kommuner går foran og stiller klima- og miljøkrav i reguleringsplaner, i mangel på nasjonale føringer i byggeregelverket. Det er selvsagt positivt at kommunene er opptatt av å bidra til å nå klima- og miljømål. Men det gir også uforutsigbare reguleringsplanprosesser, unødige kostnader og stor usikkerhet knyttet til effekt av tilfeldige klima- og miljøkrav basert på lokalpolitiske beslutninger.
Forutsigbare rammebetingelser er avgjørende for lønnsomhet, innovasjon og investeringer. Regelverket bør derfor brukes aktivt, og det kan med fordel legges opp til gradvise innskjerpinger slik at både store og små aktører kan bidra. Kravene må være teknologi- og materialnøytrale for å fremme innovasjon innen alle materialgrupper. I våre naboland jobbes det aktivt med å utvikle regelverket for å nå klima- og miljømål. Det er synd om norske bedrifter hemmes i konkurransen fordi regjeringen ikke tar i bruk verktøy som skal til for at byggenæringen kan bidra effektivt til at Norge kan nå ambisiøse klima- og miljømål.
Betaler 1,1 milliarder for klimakvoter – vil ha midler i retur
