Noen håper på en sanering av fossil energi, at fornybar energi vil erstatte olje og gass, kanskje også kjernekraft. Andre er mer skeptiske og påpeker vanskene med å lagre vindkraft og solkraft og behovet for en stabil forsyning av energi, i tillegg til kostnadene.
I Norge har tenketanken Manifest Analyse meldt seg i debatten med skriftet «Den grønne kjempen», utgitt i mars 2021. Rapporten er skrevet av UCL Institute for Innovation and Public Purpose (IIPP) i London etter oppdrag av Manifest Analyse.
Rapporten søker å anlegge et helhetssyn på Norges plass i en internasjonal omstilling til grønn energi. Den hevder at oljealderen går mot slutten. Norge hevdes å kunne gjøre en stor innsats i denne omstillingen. Rapporten anbefaler å renasjonalisere Equinor for å gjøre selskapet til et virkemiddel i «grønn» energipolitikk. Et annet forslag er å bruke Statens Petroleumsfond Utland, Oljefondet, til å støtte «grønn» industri. Rapporten presenterer dristige tanker sammen med uklare og til dels misvisende begrunnelser.
Hva betyr «det grønne skiftet»?
Rapporten er sparsom med konkrete eksempler og faktiske beregninger. Behandlingen av teknologi er i et visst monn preget av ideologi, ønsketenkning. En mer alvorlig innvending er at den er sterkt preget av debatten i Europa, først og fremst EU, uten synderlig forståelse for problemene i resten av verden som huser størstedelen av menneskeheten. Den mest alvorlige faglige innvendingen er fraværet av definisjon av «det grønne skiftet». I rapportens andre avsnitt står det «Det globale grønne skiftet representerer en stor utfordring for alle nasjoner, spesielt for petroleumsdominerte økonomier.» Hva menes?
Verden har flere ganger tidligere forandret sine energivaner. Først kom overgangen fra ved til kull. Den ble drevet av markedet: billig kull kunne fortrenge mer kostbart trevirke. Dernest kom oljen inn i bildet, og senere naturgass. Erfaringene er at nye energikilder supplerer etablerte energikilder snarere enn å erstatte dem, at strukturelle endringer i energimarkedene tar lang tid, mange tiår, og krever store investeringer i produksjon, infrastruktur og utstyr hos forbrukerne.
Status i 2021 er at verden ikke er ute av kullalderen, den er kanskje midt i oljealderen, og kan være i begynnelsen av gassalderen. Til tross for sterk politisk sponsing og omfattende økonomisk stønad gjennom lengre tid sto fornybar energi (utenom vannkraft) for under fem prosent av verdens energiforbruk i 2019. På denne bakgrunn kan utfordringen fra «det globale grønne skiftet» fortone seg som ganske langsiktig. I fremtiden vil prisene på olje og gass svinge, som de alltid har gjort, men høyst sannsynlig vil det være markeder for norsk olje og gass ut dette århundret.
Frykten kan vare lenger enn pandemien
Selv om nedstengningen av Norge nå har kunnet feire sitt ettårs jubileum, forutsetter denne artikkelen at om ett år er vi omtrent tilbake i en «normal» tilværelse, tilsynelatende. Forhåpentlig vil verden i løpet av 2022 kunne lempe på de fleste begrensingene på folks dagligliv, men det vil kunne gå tregere. Håpet er at vi vil kunne møtes og omgås fritt, og kunne reise uten særlige begrensninger. Vi vet imidlertid lite om når og under hvilke betingelser arbeidslivet eventuelt vil kunne gjenopprettes. Enda mindre vet vi om individuelle tilpasninger, hvordan vi som enkeltmennesker vil velge å innrette våre liv etter en lengre nedstengning. Frykten for nye bølger av utbrudd av pandemien vil kunne vare lenger enn pandemien selv.
Antakelig vil energiforbruket hjemme bli høyere, uten at energiforbruket på jobben går tilsvarende ned
«Normaliteten» vil i en viss grad bare være tilsynelatende. Som utgangspunkt kan det antas at folk i hele verden, uansett regime, i USA som i Kina, i Norge som i Russland, i Marokko som i India, vil være luta lei påbud og restriksjoner. De fleste menneskers naturlige ønske om å styre sine liv selv, vil bli forsterket av nedstengningen. Særlig gjelder dette ungdom som utsettes for avbrudd i sin utdannelse og påbudt isolasjon.
Flyttestrøm fra byer til mindre steder?
På denne bakgrunn kan nedstengningen og den eventuelle gjenåpningen fremkalle forandringer i forbruket av energi. Vi kan begynne med arbeidslivet. I mange tilfelle er erfaringene med hjemmekontor ikke udelt negative. Derfor vil en gjenåpning kanskje kunne innebære mer fleksibilitet, større frihet til å velge mellom kontoret på jobben og kontorplassen hjemme. Antakelig vil resultatet kunne bli et høyere energiforbruk i hjemmet, sammenliknet med tiden før pandemien, uten at energiforbruket på jobben går tilsvarende ned. Antallet datamaskiner og andre elektroniske hjelpemidler ligger an til å øke. De krever elektrisitet. Mest sannsynlig vil større bruk av hjemmekontor gi et press for større hjem, som krever mer energi til belysning og temperaturkontroll.
Større hjem krever større tomter og mer byggeplass. Derfor er det mulig at pandemien i sine etterdønninger vil kunne bidra til en flyttestrøm fra storbyer til mindre steder. Tendensen kan spores i mange land, også i Norge. Utfallet vil være betinget av tilrettelegging ved offentlige tjenester og infrastruktur, og av næringslivets evne og vilje til å lokalisere virksomhet til mindre steder. Livskvaliteten på småsteder kan bli et lokkemiddel overfor høyt utdannet arbeidskraft som inntil pandemien har søkt seg til storsteder.
Slike signaler kan antyde større sosiale og økonomiske forskjeller i kjølvannet av pandemien. Yrker med saksbehandling og intellektuell innsats vil ha bedre mulighet til å la seg praktisere hjemmefra enn yrker med rutiner og fysisk innsats. Dette er en drivkraft for sosial differensiering og politisk strid.
Buss: Transportmiddel for de dårlig betalte
Utfallet vil kunne bli en sterkere sosial segregering, der godt betalte jobber for kvalifisert arbeidskraft lokaliseres til mindre og mellomstore steder og storbyenes sentrale strøk tappes for ressurssterke mennesker. I dette bildet anes konturene av et klasseskille¸ der arbeidstakere med hjernearbeid uten å måtte møte daglig på jobben kan bosette seg i antatt mer helsesikkert strøk i god avstand fra antatt usikre områder. Reisevanene kan forandres. Godt betalte hjernearbeidere i perifere strøk kan bruke eget kjøretøy noen ganger i uken. Kollektivtransporten blir et fremkomstmiddel for dårligere betalte arbeidere med rutinejobber som må møte opp på arbeidsplassen hver bidige dag.
En omlegging av arbeidslivet etter disse linjer vil kunne ha betydelige følger for forbruket av energi. I de mest utviklede landene vil nedgangen i det mobile energiforbruket kunne forsterkes, med økende behov for energi til stasjonært bruk, til oppvarming, nedkjøling, belysning og elektronikk. I praksis vil det kunne bety behov for mindre olje og mer elektrisitet, i de rikeste landene. De utgjør imidlertid langt fra hele verden.
Endringer i arbeidsformer fører til nye reisevaner. I de fleste land vil et privilegert mindretall som flytter fra storbyene bli mer avhengige av privatbiler. Derfor vil de også kunne bli mindre iherdige støttespillere for kollektivtransport og motsette seg høyere avgifter på drivstoff. Det grønne skiftet vil bli realisert for noen, men ikke for alle.
EU verdens mest ambisiøse
Hjemmekontor krever elektrisitet. Sikre forsyninger av elektrisk kraft til overkommelige priser er allerede en alvorlig utfordring i mange land, ikke minst i USA. I Europa har EU klart å sikre seg verdens høyeste kraftpriser, uten at forsyningssikkerheten er bedret. EU har verdens mest ambisiøse planer for en overgang til fornybar energi. De ideelle målene har hittil hatt begrenset oppfølging. Noe av årsaken er å finne i politisk uenighet. I EUs mange dokumenter om energi er kjernekraft knapt nevnt. Temaet er stridbart og unngås i offisielle skrifter, som mister betydning ved å utelate tema som egger til strid.
I stedet presenteres hydrogen som den nye patentløsningen. Alvorlige innvendinger som kostnader og teknisk risiko nevnes knapt. Grønt hydrogen foretrekkes, men er ikke tilgjengelig i store volum til moderate priser. For å sikre industriens konkurranseevne vil EU allerede fra 2023, om to år, innføre en tollmur basert på forskjeller i energikostnader. Tiltaket synes preget av hastverk sammen med dårlig planlegging. Risikoen er mottiltak fra andre land, i tillegg til et stort byråkrati.
Mangler EU-toppene kompetanse?
EUs håndtering av pandemien har over lengre tid bekreftet at den europeiske union ikke er syndelig dyktig i å finne svar på krevende utfordringer. Forklaringen ligger ikke bare i et vanskelig samarbeid mellom mange land og en dårlig avklart fordeling av myndighet, men dessverre også kanskje i en mangelfull kompetanse hos noen ledende politikere og byråkrater. Avtaleverket gir EU ingen myndighet i helsespørsmål. Tyskland hadde formannskapet da koronakrisen brøt ut, og bestemte seg for en felles opptreden, gjennomført på en sendrektig måte. Det er liten grunn til å anta at EUs politikk for fornybar energi vil vise seg mer vellykket. Avkarboniseringen er kostbar.
Nødløsningen kan bli mer bruk av kjernekraft og naturgass. Dette er bakgrunnen for at Tyskland tviholder på gassavtalen med Russland til tross for amerikansk motstand. Signalet til Norge, ikke fra EU, men fra aktørene, er at det er et marked i Europa for større volum norsk gass.
Et gjentakende feilgrep i analyser av internasjonal økonomi er å anta at utviklingstrender i Nord-Amerika, Europa, Japan og Australia er representative for verden som helhet. Dette er langt fra tilfellet.
Annet bilde utenfor Europa
Et blikk utenfor Europa gir et annet bilde. I 2020 huset verden 7,78 milliarder mennesker (kilde FN). Deres arbeid skapte verdier for 85,7 trillioner US dollar, i gjennomsnitt 11.000 dollar per innbygger, omtrent nivået i Argentina, Malaysia og Russland i 2020. Flere europeiske land med til sammen 81 millioner innbyggere befant seg under verdens gjennomsnitt for inntekt, nemlig Albania, Hviterussland, Bosnia, Bulgaria, Nord-Makedonia, Serbia og Ukraina.
En grov forenkling er å dele verden inn i to leire, én rik og én fattig. Skjematisk kan Europa (uten de nevnte fattige landene), USA, Canada, Japan, en gruppe rike land i Midtøsten, Australia og New Zealand regnes som den «rike» verden, resten som den «fattige» verden. Grensen går ved et inntektsnivå på om lag 20 tusen dollar per innbygger.
Ifølge FN hadde den «rike» verden i 2020 en befolkning på 1,1 milliarder mennesker, 14 prosent av helheten på 7,8 milliarder. Det «rike» mindretallet sto for 61 prosent av verdiskapningen, målt ved bruttonasjonalproduktet, og for 47 prosent av energiforbruket.
På verdensbasis er utfordringen ikke «det grønne skiftet», men å sikre stabile forsyninger av energi som det store flertallet av menneskeheten har råd til. Avkarbonisering har lav prioritet. Derfor er det grunn til optimisme om etterspørselen etter olje og naturgass.
Kina posisjonerer seg videre
Internasjonal oljeindustri har historisk vært dominert av amerikanske og europeiske selskap. I dag har verdens største oljeselskap hovedkontorer i Kina og Saudi-Arabia. Kina har markedsmakt som verdens største importør av olje. Oljebørsen i Shanghai har etter tre år oppnådd en andel på over ti prosent av internasjonal oljehandel. Den handler i kinesisk valuta, yuan. Dette er en viktig del av bakteppet for oljeindustrien, som for internasjonal økonomi og politikk. Landet sikrer seg makt posisjoner over hele verden som viktigste handelspartner for mange land i Afrika og Latin-Amerika, samt for EU. Kinas kommunistparti ønsker å beholde makten ved fortsatt økonomisk vekst, med vekst i energiforbruket, også av fossil energi.
Det er påfallende at en rapport fra en venstreorientert tenketank overser problemene med kontroll og styring av statseide foretak og de energipolitiske utfordringene for utviklingslandene, samt Kinas økende betydning i verdens energimarked, som i internasjonal økonomi og politikk.
