President Trumps siktemål med oppsigelsen av atomavtalen med Iran og varslingen om nye sanksjoner er rimeligvis et regimeskifte. Fremstøtet synes ideologisk betinget, drevet frem av sikkerhetsrådgiver John Bolton og utenriksminister Mike Pompeo, med støtte i det nykonservative og proisraelske miljøet som drev frem krigen i Irak i 2003.
Begrunnelsen er at Irans islamske regime skal være på randen av sammenbrudd på grunn av bred misnøye med vanstyre og vanskelige økonomiske og sosiale forhold. Økonomiske sanksjoner hevdes å kunne utløse et maktskifte, som tidligere i Georgia og Ukraina. Motstykket er at sanksjonene vil gi regimet en mulighet til å legge skylden på USA for vanskelige forhold.
Potensialet er til stede for en omkalfatring av maktforholdene i Midtøsten, med vidtrekkende konsekvenser for geopolitiske allianser, for internasjonal finans og for oljemarkedet, enten president Trump skulle lykkes eler mislykkes i sitt fremstøt overfor Iran. En mellomløsning kan også tenkes, at USA godtar en reforhandlet avtale. i realiteten et nederlag, med store politiske ringvirkninger.
Dersom Trump skulle lykkes, vil et eventuelt post-islamistisk Iran kunne bli en støttespiller for USA og Israel, i likhet med sjahens Iran inntil 1979. Iran og USA ville sammen kunne kontrollere Irak, Saudi-Arabia ville da kunne bli neste kandidat for regimeskifte og kanskje en territoriell oppstykking.
Som effektivt virkemiddel ville den amerikanske dollar kunne styrke sin stilling som internasjonal valuta. I oljemarkedet ville Iran og USA kunne holde oljeprisen på et nivå gunstig for amerikansk skiferolje.
Dersom Trump derimot skulle mislykkes, vil forholdene kunne ligge til rette for at Iran inngår et nærmere samarbeid med Kina og Russland, som også er truet av eller er utsatt for sanksjoner fra USA. Eventuelt kunne det også omfatte sikkerhetspolitikk og forsvar. Mange land vil unngå transaksjoner i amerikanske dollar, som svekkes som internasjonalt betaling. En større del av internasjonal oljehandel vil foregå i kinesiske yuan på oljebørsen i Shanghai.
Et første spørsmål gjelder hvilke faktorer som vil kunne avgjøre hvor vidt USAs fremstøt overfor Iran vil kunne lykkes eller mislykkes. Svaret avhenger av hvordan Irans viktigste naboland og handelspartnere vil opptre i forhold til USAs sanksjoner og hvilke løsninger de vil kunne finne for å omgå dem. Viktige land i denne forbindelse er EU, India, Irak Kina, Pakistan, Russland og Tyrkia,
Et andre spørsmål gjelder hvilke virkninger som vil kunne forventes av USAs sanksjoner, på oljemarkedet, på internasjonal finans, på nabolandene, på maktforholdene i Midtøsten og på geopolitiske styrkeforhold. Konkret gjelder dette både strømmene av olje og betalingsmåten, Shanghais nye oljebørs, og den politiske utviklingen i særlig Afghanistan, Irak, Iran og Saudi-Arabia.
- Statoils digitaliseringssjef i USA: Vil ikke ha autonom produksjon av skiferolje (TU Ekstra)
Bakgrunn
USAs tilbaketrekking fra atomavtalen med Iran viser betydningen av stormaktenes politikk på maktbalansen i Midtøsten og regionens betydning for oljeprisen; den har steget på grunn av en forsterket politisk risiko. Den geopolitiske rammen er i korthet et sammenfall av konflikter internt i Midtøsten og av stormakter som blander seg inn og søker støttespillere blant regionens regimer. Spliden mellom sjia- og sunnimuslimer, i dag uttrykt i motsetningen mellom Iran og Saudi-Arabia, har historisk har hatt skiftende betydning. De tradisjonelt sekulære statene Irak og Syria var lenge styrt av minoriteter, sunni i Irak, alawitter (sjia) i Syria.
Fra sjahens innsettelse i 1953 til den islamske revolusjonen i 1979, var Iran USAs (og Israels) viktigste støttespiller i regionen. Selv om det var økonomisk og militært svakt, utgjorde det sjiamuslimske prestestyret en ideologisk og politisk utfordring for de etablerte sunnimuslimske, arabiske regimene, og til USAs ledende stilling i regionen, og til Israel. I tiårene deretter har denne konflikten preget Midtøsten og oljemarkedet, og ikke minst USAs politikk overfor regionen.
Det nye iranske regimet ble ansett som en trussel mot stabiliteten i regionen, og særlig for Israel. Iraks angrep høsten 1980, støttet av USA, tok sikte på regimeskifte i Iran. Forsøket var mislykket; i 1988 holdt Iran på å vinne krigen, da USA presset frem en våpenstillstand. I mellomtiden var Irak blitt USAs viktigste støttespiller i regionen. Ved angrepet på Kuwait sommeren 1990 gjorde Irak seg til en ny hovedfiende for USA.
Siden okkupasjonen i 2003 har USA forsøkt å gjøre Irak til en viktig støttespiller i, uten særlig hell. I stedet har det sjiamuslimske flertallsstyret i Irak knyttet nærmere bånd til Iran.
- Norsk olje og gass om hydrogen-produksjon: – Vil være en gamechanger for oljeindustrien
USA og Saudi-Arabia
USA satser siden 2015 på Saudi-Arabia som sin viktigste støttespiller i regionen. Under kong Abdullah hadde Saudi-Arabia tatt sikte på korrekte forbindelser med Iran, avhengig av regjeringene i sistnevnte. Under kong Salman og kronprins Mohammed bin Salman, MbS, har politikken overfor Iran tatt sikte på konfrontasjon, og et nærmere samarbeid med USA.
Spørsmålet er hvilke trusler USA kan presentere, med hvilken troverdighet og med hvilke kostnader, sett i forhold til ikke å følge USAs sanksjoner.
I konfrontasjonen med Iran er det et samsvar mellom amerikansk og saudisk politikk, for tiden. Et felles siktemål kan være regimeskifte ved isolasjon og økonomiske sanksjoner, som å legge hindringer for Irans eksport av olje. USAs oljeindustri og Saudi-Arabia statskasse tjener på høyere oljepriser.
.png){kind=logo}
Den geopolitiske rammen omfatter også Europa, representert ved Frankrike, Storbritannia og Tyskland, samt Kina og Russland, som søker samarbeid med Iran. Europa og Kina har som store importører en interesse av moderate oljepriser. Selv om Russland tjener på høye oljepriser, har det en interesse av å normalisere forholdet til Iran. Russland har i senere år styrket sin innflytelse i Midtøsten, med et militært nærvær i Syria og gode politiske forbindelser ned alle viktige land, inkludert Israel.
Kina er som handelspartner og investor aktivt til stede i hele regionen. USA har nære forbindelser med De forente arabiske emirater, Egypt, Kuwait og Saudi-Arabia, og et konfliktfylt forhold til de fleste andre land i regionen. Europa er politisk knapt til stede, til tross for en stor samhandel. India, Kina, Sør-Korea og Tyrkia er de største kjøperne av olje fra Iran. Spørsmålet er hvilke trusler USA kan presentere, med hvilken troverdighet og med hvilke kostnader, sett i forhold til ikke å følge USAs sanksjoner. Dette er ikke bare et spørsmål om penger, men også om politikk.
Historisk har USA som en stor importør hatt en interesse av moderate oljepriser og Russland, som en stor eksportør en interesse av høye oljepriser. USAs interesse av prismoderasjon ble delt av Gulflandene, med bekymring over fremtidige markeder for sin olje. Gjennombrudd for ukonvensjonelle olje har gitt USA en interesse av høyere oljepriser, en interesse som for tiden deles av Saudi-Arabia av hensyn til delprivatiseringen av Saudi Aramco og på grunn av store budsjettunderskudd. Derimot har Russland signalisert interesse av mer moderate oljepriser, av bekymring for konkurransen fra den amerikanske skiferoljen. Likeledes har importørene Kina og India en interesse i moderate priser.
En verdensomfattende boikott av iransk olje er lite trolig
Gulflandene har en avgjørende betydning verdens oljemarked. På grunn av store reserver, lave kostnader og vanligvis ledig kapasitet, kan de påvirke oljeprisen. De er også viktige i verdensøkonomien. Ved store oljeinntekter, våpenkjøp og plassering av finansielle overskudd, kan de påvirke handelsmønstre og betalingsstrømmer. Kombinasjonen av ressurser, penger og en strategisk beliggenhet gir Gulflandene til et nøkkelelement i geopolitikk, som i verdensøkonomien. Historisk har Gulflandene vært nært knyttet til USA (før 1971 noen av dem med Storbritannia). Deres oljepolitikk har i stort monn vært tilpasset USAs interesser. Posisjoner i Gulflandene har betydning for USAs militære overlegenhet i verden.
USA stilling i Gulfen utfordres nå av Kina og i mindre grad av Russland. Sanksjoner fra USA og EU har økonomisk og politisk ført Russland nærmere Kina. Med engasjement i Syria er Russland tilbake som en militær og politisk kraft i Midtøsten. Kina er en stadig viktigere økonomiske partner for Gulflandene, som et marked for olje, leverandør av varer og som investor. Russland har gjort en bemerkelsesverdig tilbakekomst som en militær og politisk faktor i Midtøsten, med utvidede økonomiske forbindelser med Gulflandene. USA er fortsatt den ledende militærmakt, men dens økonomisk betydning for regionen er synkende.
- Oljenæringens omdømme: Dersom disse to snakket mer om teknologi, ville de blitt enige om at oljeindustrien er viktig
Nye roller
Spørsmålet er i hvilken grad Gulflandenes sikkerhetspolitisk bestemte bindinger til USA vil kunne oppveie stadig sterkere økonomiske bånd til Asia, først og fremst Kina.
Saudi-Arabia, Bahrain og De forente arabiske emirater støtter USAs uttreden av atomavtalen og sanksjonene mot Iran, mens Kuwait, Oman og Qatar er forbeholdne. Oman og Qatar beskyldes for direkte eller indirekte å støtte Iran. Derfor kan USA ikke regne med Gulfstatene som en enhetlig støttespiller i sanksjonene mot Iran.
Saudi-Arabia risikerer å bli politisk mer isolert i den arabiske verden. Regimet, et autokrati, énmannsvelde, som har erstattet et oligarki, et fåmannsvelde av prinser, er sårbart.
USAs fremstøt mot Iran setter nabolandet Irak i en vanskelig situasjon. Politisk vil ingen irakisk regjering kunne overleve å gå med sanksjoner på lagt av USA. Samhandel og religion binder de to landene sammen. En irakisk handelsblokade av Iran synes hensiktsløs. Muligheten er til stede for en storstilet smugling av iransk olje gjennom Irak.
En verdensomfattende boikott av iransk olje er lite trolig. I stedet vil USAs sanksjoner kunne anspore mange aktører i oljemarkedet til å bruke den nye oljebørsen i Shanghai, der betalingen finner sted i kinesisk valuta og selgerne får sine inntekter garantert i gull. Potensialet er stort. Allerede fakturerer Angola, Russland og Venezuela i yuan.
USAs sanksjoner svekker grunnlaget for den amerikanske dollar som internasjonal reservevaluta, ikke bare i oljehandel. Hittil har praktisk all internasjonal oljehandel foregått i dollar. Derfor har etterspørselen etter olje betydd en etterspørsel etter dollar.
En økende oljehandel i yuan betyr mindre oljehandel i dollar. Dessuten gir sanksjonene insentiver til å drive også annen handel i annen valuta. Yuan og euro er tilgjengelige alternativ. USAs økende underskudd på statsbudsjettet og handelsbalansen er ikke egnet til å styrke tiltroen til dollaren. Allerede har USA sanksjoner mot Russland, som EU i stort monn følger. USA truer både EU og Kina med handelskrig. Gjennom ulike tiltak er USA i ferd med å isolere seg i internasjonal økonomi. Dollarens verdensomfattende aksept er en viktig forutsetning for USAs evne til å gripe inn militært i mange land. En ny situasjon kan oppstå, der dollar i økende utstrekning suppleres av euro og yuan. Dette er et geoøkonomisk maktskifte.
- Den nye kinesiske oljebørsen: Som verdens største importør av olje har Kina gode kort på hånden
Europas valg
Europa er i en nøkkelstilling og står foran et vanskelig valg. I den utstrekning EU, først og fremst Frankrike og Tyskland, skulle følge USAs sanksjoner mot Iran, vil etablerte politiske ledere fortone seg som maktesløse og miste tillit.
Dessuten vil europeisk økonomi svekkes av høye oljepriser og en sterk dollar.
I den utstrekning EU, igjen først og fremst Frankrike og Tyskland, skulle bestemme seg for ikke å følge USAs sanksjoner mot Iran og eventuelt komme med mottiltak overfor amerikansk næringsliv, vil grunnlaget være til stede for en dyptgående økonomisk og politisk konflikt med USA.
Den vil kunne true det transatlantiske samarbeidet og kanskje NATO. Europa vil måtte søke en mer selvstendig stilling og nye partnere. Utfallet har stor betydning for Norge.
- Statoil droppet elektrifisering av Castberg: Her er turbinløsningen som skal gi feltet kraft (TU Ekstra)
