Etter mange års forberedelser og stadige utsettelser åpnet Kina sin oljebørs den 26. mars 2018. Målt ved omsetning kan begynnelsen fortone seg lovende. Hensikten synes i første omgang å være å stabilisere prisene i det kinesiske oljemarkedet, med internasjonale ambisjoner på lengre sikt.
Shanghai International Energy Exchange, INE, er underlagt Shanghai Futures Exchange, og er registrert i Shanghais frihandelssone. Den handler terminkontrakter i en referanseolje på 32o API med et svovelinnhold på 1,5 prosent, i enheter på ett tusen fat, notert i kinesiske yuan.
Shanghai søker nå å etablere seg som en viktig handelsplass for olje, etter New York og London. Forskjellen er at transaksjonene gjøres i kinesisk valuta, ikke i amerikanske dollar. Bakgrunnen er at Kina er blitt verdens største importør og nest største forbruker av olje.
Øystein Noreng: Kina blir trolig verdens største marked for olje om få år
Logistisk fortrinn
Umiddelbart vil den nye oljebørsen betjene det kinesiske markedet. Kina sto i 2016 for 13 prosent av verdens forbruk av olje, men for 18 prosent av all import av olje. Selvforsyningen utgjorde i 2016 en tredjedel av forbruket, som øker med 3-4 prosent årlig.
Den nye oljebørsen har et logistisk fortrinn overfor de to etablerte oljebørsene i London og New York, ved at handelsdagen i Shanghai starter mange timer tidligere. Med økende volum vil oljehandlere i London og New York etter hvert måtte ta hensyn til prisutviklingen i Shanghai, i kinesisk valuta.
Fordi internasjonal oljehandel i det vesentlige foregår i amerikanske dollar, er ikke-amerikanske aktører i oljemarkedet i tillegg til prisrisikoen utsatt for en valutarisiko. Sikring mot valutarisiko tilbys i finansmarkedene til en forholdsvis høy kostnad. Prisingen av olje i dollar innebærer et konkurransemessig fortrinn for amerikanske aktører i oljemarkedet, og en tilsvarende ulempe for andre. Dette ønsker nå Kina for egen del å gjøre slutt på. På lengre sikt er ambisjonen at flere råvarer skal prises og handles i yuan.
Oljehandel i yuan
Markedsmakten har en geopolitisk betydning. Oljehandel i amerikanske dollar innebærer at kjøperne skaffer seg dollar for å kunne betale, en viktige forutsetning for dollarens ledende stilling og aksept. I den utstrekning Shanghai etableres som en betydelig handelsplass for olje, vil «petro-yuan» kunne bli et supplement og en konkurrent til «petro-dollar». I den utstrekning Kina som største importør krever å betale for oljeimporten i egen valuta, vil etterspørselen etter dollar kunne avta, og på lengre sikt dollarens internasjonale dominans svekkes.
Som verdens største importør av olje har Kina gode kort på hånden. Landet er den største eller den nest største avtaker av olje fra blant annet Angola, Brasil, Irak, Iran, Kuwait, Oman, Russland, Saudi-Arabia og Venezuela. Viktige leverandører som Angola og Russland godtar oppgjør i yuan. På grunn av USAs sanksjoner har Iran har hittil fakturert i euro, men en omlegging til yuan forberedes; Venezuela fakturerer av samme grunn allerede i yuan.
Oljehandel i yuan vil kunne fremme en bilateralisering av Kinas økonomiske samkvem med sine viktigste leverandører av olje, der Kinas behov for olje har sitt motstykke i oljeeksportørenes behov for kinesiske penger, varer og tjenester.
- Da oljekrisen kom var 3 av 4 kunder offshore: Nå er 3 av 4 på land (TU Ekstra)
- Trenger økonomiske reformer
Kinas oljebørs er i sin spede begynnelse og vil måtte gjennomgå prøving og feiling for å oppnå en større internasjonal betydning. Økonomiske reformer i Kina er påkrevet for at yuan skal kunne få en større internasjonal betydning. Landets økonomi er i ulage ved en stor innenlandsk gjeldsbyrde, i kontrast til handelsoverskudd og store valutareserver.
Gjeldsbyrden ansporer valutaflukt og kontroll med kapitalbevegelser. Yuans betydning som oppgjørsvaluta har i senere år avtatt som følge av kapitalkontrollen. I dag står yuan for under 2 prosent av internasjonale betalinger. Som reservevaluta er yuan i dag ubetydelig, men ambisjonen er en større andel.
Dollarens styrke er at USA har et stort og likvid finansmarked og at den er konvertibel, og ikke minst at USA har et uavhengig rettsvesen som kan sikre at kontrakter håndheves. Kinas ulempe er et svakt utviklet finansmarked og at rettsvesenet ikke nyter samme tillit. I tillegg har Kina et stort internt gjeldsproblem, med tilløp til kapitalflukt og derfor valutakontroll. Uten omfattende reformer i Kina vil ikke yuan kunne bli en fullverdig konkurrent til dollar, selv om den skulle prise en del av internasjonal oljehandel. Motstykket er at Kinas geopolitiske ambisjoner og bruken av finansielle virkemidler i utenrikspolitikken kanskje vil kunne fremskynde interne reformer.
Ingen gullstandard
I mellomtiden synes løsningen å ligge i gull. Selgere av olje til Kina får oppgjør i yuan som er garantert ved den kinesiske stats gullreserver, med mulighet til å kjøpe gull i Shanghai og Hong Kong, for utførsel. På den måten unngår oljeselgerne å måtte samle store reserver i yuan. Siden 2017 har Russlands sentralbank hatt et særskilt kontor i Beijing for å utføre denne transaksjonen. Ordningen innebærer en stilltiende anerkjennelse av viktige problemer i kinesisk økonomi som betinger kontrollen av kapitalbevegelser. Gullprisen representerer også en risikofaktor. Fraværet av en fast kurs mellom yuan og gull betyr at ordningen ikke innfører noen gullstandard for olje.
Likevel har oljebørsen i Shanghai en geopolitisk betydning. Den supplerer nye finansinstitusjoner initiert av Kina, som Asian Infrastructure Investment Bank og New Development Fund, og bidrar til at yuan får en sterkere stilling som internasjonal valuta, først og fremst som oppgjørsvaluta, særlig for land med et anstrengt forhold til USA.
Kina kan ha en geopolitisk motivert interesse av å begrense dollarens betydning og allmenne aksept som tillater USA å opprettholde et militært nærvær over hele verden, finansiert av seddelpressen. Samtidig har Kina som stor kreditor ingen interesse av et sterkt fall i dollarens bytteforhold overfor yuan. Motstridende interesser tilsier at Kina vil måtte manøvrere varsomt i internasjonal finanspolitikk. Som eksportmakt har Kina interesse av en sterk dollar og en svak yuan, som finansmakt er interesseforholdet omvendt, men Kina har av hensyn til sine tilgodehavende i USA ingen interesse av et sterkt kursfall på dollar. I den utstrekning oljebørsen i Shanghai skulle lykkes i å tiltrekke seg en større del av verdens oljehandel, vil den kunne bidra til å styrke yuan mot dollar.
Underskuddene på USAs statsbudsjett og handelsbalanse tilsier en fallende dollarkurs. I den utstrekning åpningen av den nye oljebørsen bygger på strategiske vurderinger, er signalet at Kina satser på å være mer en finansmakt og mindre en eksportmakt, og at preferansen er en sterkere yuan.
- Bilgiganten bygger ny elbil-satsing: Advarer samtidig mot kinesisk dominans
En tredjedel av internasjonal oljehandel
Den geopolitiske betydningen ligger i at Kina utvikler et nettverk for finansielle transaksjoner utenfor dollaren og USAs kontroll. Deltakerne er land som selger olje til Kina, ikke minst Angola og Russland, og land med et anstrengt forhold til USA, som Iran og Venezuela.
Etter hvert vil yuan kunne dekke kanskje en tredjedel av internasjonal oljehandel, under dagens forhold.
I dette spillet har Gulfstatene en kritisk betydning. Kinas ønske er å kunne betale i yuan også for olje innkjøpt i De forente arabiske emirater, Kuwait og særlig Saudi-Arabia. Lokkemiddelet er markedsandel og samarbeid i raffinering. Saudi-Arabia må imidlertid ta hensyn til sine nære finansielle og sikkerhetspolitiske bindinger til USA og vil under dagens forhold neppe selge olje i yuan, men i landet er det delte meninger. Statsoljeselskapet Saudi Aramco skal ikke ønske å prise olje i yuan, mens det i forvaltningen skal være større vilje til å lytte til Kina.
Utsiktene er en fremvekst av et oljenettverk basert på yuan som styrker Kinas innflytelse i Afrika, Latin-Amerika og Midtøsten. Kinesisk yuan er i dag lovlig betalingsmiddel i Angola og Zimbabwe, og vil kunne bli det i Venezuela.
Oljemarkedet vil måtte venne seg til å handle i to valutaer. USA og Europa vil måtte godta Kinas økende pengemakt. Prising av olje i to valutaer vil kunne øke prisrisikoen i oljemarkedet og anspore nye opplegg for sikring av terminkontrakter. Avgjørende vil være hvor profesjonelt og ryddig den nye oljebørsen vil operere, med overvåking uten inngripen fra kinesiske myndigheters side.
Han roper varsko til norske teknologibedrifter: – Vend blikket mot Kina (TU Ekstra)
