Utrangerte kjøle-, kombi- og fryseskap leveres på et par tusen mottak rundt om i landet. Både store og små forhandlere av hvitevarer, kommuner og interkommunale selskap, tar imot EE-avfall (Elektrisk og Elektronisk). Ivar sin gjenvinningsstasjon på Forus i Sandnes kommune, er en av dem.
– Privatkunder leverer kuldemøblene sine gratis hos oss, sier Anita Austigard, driftssjef for gjenvinningsstasjonene i Interkommunalt selskap for vann, avløp og renovasjon (Ivar).
Det digre anlegget har 52 arbeidere på lønningslista. Men Ivar har flere mottak rundt om i regionen.
– Når kuldemøblene leveres inne på våre anlegg, er det ikke mulig å stjele deler fra oss, sier seksjonsleder på Forus gjenvinningsstasjon Anne Brit Syvertsen.
Mottaket av kuldemøbler er ikke betjent, men Ivars folk putter dem fortløpende inn i egne konteinere.
– Vi fyller opp og sender fra oss 2-3 konteinere per uke. Vi har magnet på trucken, for ikke å skade kjølekretsene, sier teamleder Jan Arild Rasmussen.
Destruerer all gass
To større operatører tar imot kuldemøbler i Norge. Revac har et anlegg i Revetal ved Tønsberg, mens Stena har et anlegg i Halmstad mellom Gøteborg og Malmø. Konteinerne fra Ivar sendes med tog til Halmstad der kuldemøblene gjenvinnes fullstendig.
– I fjor tok vi imot 80.000 kuldemøbler fra Norge. 45 prosent av dem var gamle med KFK/HKFK-gasser, sier Marcus Martinsson, forretningsutvikler i Stena Recycling Group AB i Norge.
Når et kjøle-/fryseskap ankommer Halmstad, suges gassen først ut av kjølekretsene. Deretter borres hull i kompressoren slik at oljen renner ut. Oljen varmes opp slik at gassen i den fordamper og samles opp. Hele prosessen skjer i et lukket system for å unngå utslipp.
Så går skapet, minus den miljøsanerte kompressoren, inn i en lufttett kvern med kontrollert atmosfære. Når skapet males i biter gjennom flere kvernsystem, frigjøres gassene fra isolasjonsskummet. Gassene samlet fra kjølekretser, olje og kvernet isolasjonsskum, mates inn et reaksjonskammer som holder 1000 grader. Det knekker gassenes kjemiske bindinger slik at det dannes hydrogenfluorid og hydrogenklorid. Dette sendes gjennom en skrubber, en slags avansert «dusj» med mange små munnstykker, der hydrogenfluoriden og hydrogenkloriden mettes med hydrogenperoksid og vann.
– Da sitter vi igjen med naturlig forekommende salter, inkludert natriumklorid, og vann. Saltene og vannet leveres til vårt anlegg for farlig avfall, sier Martinsson.
Gjenvinning
Etter at KFK/HKFK-gassene er destruert, sorteres restmaterialene fra de oppkverna kuldemøblene. Det sorteres i fraksjoner med kobber, aluminium, jern, isolasjonsmateriale og plast.
– Alle materialer selges som rene råvarer for nye produkt. Det gjelder også oljen vi har fjernet gassen fra. Den leveres raffineri for nye petrokjemiske produkt, sier Martinsson.
Det går saktere i Norge enn andre steder
KFK/HKFK er ikke lenger tillatt brukt i kuldemøbler. Men fortsatt får mottaksanleggene store mengder gamle kjøle- og fryseskap.
– Det blir færre gamle freonskap, men i 2020 fikk vi fortsatt 45 prosent med slike gamle skap fra Norge til Halmstad. Det går saktere i Norge enn andre steder. Kanskje kan det være de mange hyttene i Norge, at gamle kjøleskap får et liv nummer to der, undrer Martinsson.
Glemmer skånsom behandling
De får inn få skadde skap.
– Blant annet er Ivar flinke. Jeg tror den største grunnen til brekkasje, er at privatpersoner ikke er like oppmerksomme på skånsom behandling som det mottakssentrene er, sier han.
Tidligere var det problem med tyveri av metall på flere mottaksstasjoner. Det kunne føre til skader med påfølgende gasslekkasje.
– Etter dialog med returselskapene, spesielt Norsirk, samt strengere myndighetskrav til overvåking og inngjerding av returpunkt, er dette et mye mindre problem enn før, sier Martinsson.
Dette er et miljøprosjekt Bellona liker.
– Vi har en returordning av kuldemøbler som fungerer. CO2-utslippene i transporten av kuldemøblene, er små i forhold til gevinsten vi får av å destruere kjølegassene som har et mye høyere klimaavtrykk, sier Olaf Brastad, seniorrådgiver for industri og avfall i Bellona.
Artikkelen ble først publisert i Teknisk ukeblads månedsmagasin, 4/2021.
