Ifølge de siste produksjonstallene fra NVE (2021) var det da 64 vindkraftverk i Norge med 1304 turbiner og med en installert effekt på 4776 MW. De produserte totalt 11,8 TWh. Til sammenligning hadde vi 1749 operative vannkraftverk med en installert effekt på 33.611 MW, en årlig middelproduksjon på 38.330 GWh og med en estimert årsproduksjon på 137,9 TWh. Vannkraften er fullstendig dominerende og sto for 92,1 prosent av norsk kraftproduksjon, vindmøllenes andel av totalen var kun 7,9 prosent. Det er ikke mye.
Siden er det kommet til noen flere vindturbiner, og pr. dato (06.03.23) opplyser NVE at det er totalt 1368 turbiner med 5083 MW installert effekt, men de faktiske produksjonstallene for 2022 foreligger ikke ennå. Disse turbinene endrer neppe mye på det totale bildet: Vannkraft vil være den klart viktigste energikilden i overskuelig framtid.
Vindmøllene utnytter bare en tredjedel av produksjonskapasiteten
Vindkraft vil variere med vær og vind: Det er geografisk variasjon – hvor i landet det blåser, variasjon over tid – timer, dager, uker og måneder, og det er variasjon fra år til år både med hensyn til geografi og tid. Dette betyr store variasjoner i kraftproduksjon, og denne variasjonen bør man se nærmere på.
NVE har gode data på dette. To ting er særlig interessante: Produksjonsdata og brukstid. Produksjonsdata viser kraftproduksjon på ulike nivåer av tid – pr. døgn (MWh), pr. måned (GWh) og pr. år (GWh) for alle vindkraftverk i Norge.
Brukstid viser antall full-last timer produksjon pr. år. NVE beregner brukstid ved å dele historisk produksjon på installert effekt hos de enkelte vindkraftverk. Et annet mål er kapasitetsfaktor pr. år, som oppgis i prosent, det vil si brukstid i timer dividert på antall timer i året. Kapasitetsfaktor kan også beregnes pr. måned: Produksjon pr. måned dividert på installert kapasitet for hvert kraftverk. Dette tallet divideres så på antall timer i hver måned.
Går vindmøllene for fullt hele tiden, blir kapasitetsfaktoren høy. Står de stille i perioder, eller bare går sakte, blir faktoren lav. Kapasitetsfaktor er derfor en god indikator på oppetid – hvor effektive vindmøllene er som kraftprodusenter. Høy oppetid tilsier dermed høy og stabil kraftproduksjon, lav oppetid tilsier det motsatte.
I figur 1 viser jeg gjennomsnittlig oppetid i prosent for alle norske vindkraftverk i årene 2019, 2020 og 2021 sammenlignet med oppetiden for vannkraftverkene til Sira-Kvina kraftselskap i samme periode – en av landets største vannkraftprodusenter.
Det mest slående er den lave oppetiden for vindkraftverkene, den varierer fra 32,5 til 37,4 prosent. Gjennomsnittlig oppetid for vindmøllene i disse tre årene var 34,5 prosent. De går ikke for «halv maskin» en gang og utnytter bare ca. en tredjedel av installert kapasitet pr. år. Dette i motsetning til vannturbinene til Sira-Kvina, som går nesten hele tiden, oppetiden her er mellom 94,3 og 99,9 prosent, i gjennomsnitt 95,8 prosent. Ikke bare er produksjonen høy, den er også stabil, forutsigbar og sikker. Forskjellen i oppetid, stabilitet og produktivitet mellom vind- og vannkraft er derfor meget stor. Dette innebærer store forskjeller i energisikkerhet.
Vindmøllenes kraftproduksjon varierer svært mye gjennom året
Figur 2 viser oppetid i prosent pr. måned for fire regionale vindkraftverk i 2021. Kraftverkene ble valgt etter geografiske kriterier: Sør-Norge (Lista), Vest-Norge (Midtfjellet i Fitjar), Midt-Norge (Roan i Trøndelag) og Nord-Norge (Kvitfjell i Troms).
Det er stor variasjon i oppetid over måneder for alle fire vindkraftverkene. Det var lavest produksjon i mai, juni, juli og august, høyest i februar til mars og oktober til desember. Det var noe regional variasjon. Lavest oppetid hadde Midtfjellet i Fitjar kommune med 8,1 prosent i juli. Også Kvitfjell i Troms hadde lave tall på vår-sommer med 10,2 prosent i mai og 12,3 prosent i august. Høyest oppetid av alle hadde Midtfjellet i oktober med 62 prosent. Gjennomsnittlig oppetid over hele året for disse fire vindkraftverkene var 30,9 prosent (SD = 12.6), 69,1 prosent av installert kapasitet var med andre ord ubrukt. Dette stemmer også ganske bra med det nasjonale bildet vist i figur 1.
I tabell 1 nedenfor vises variasjonen i oppetid mer detaljert for hvert av fire vindkraftverkene gjennom hele året.
Tabell 1. Variasjon i oppetid for de fire vindkraftverkene i 2021
|
Kraftverk |
Gjennomsnitt |
Minimum |
Maksimum |
SD |
|
Lista |
32,2 |
20,7 |
47,1 |
8,8 |
|
Midtfjellet Fitjar |
27,6 |
8,1 |
62,0 |
15,5 |
|
Roan |
35,0 |
16,3 |
52,6 |
13,7 |
|
Kvitfjell Troms |
28,6 |
10,2 |
41,5 |
11,6 |
Tallene er ikke særlig overraskende, de avspeiler bare de naturlige, uforutsigbare variasjonene i vind over tid – og det er problemet. De viser hvor lav, ustabil, uforutsigbar og usikker kraftproduksjonen fra vindmøllene er, i motsetning til vannkraftproduksjonen.
Sira-Kvina kraftselskap hadde en oppetid i 2021 på 94,3 prosent, med andre ord en høy, stabil og forutsigbar strømproduksjon. Forskjellen er slående. Vindkraftanleggene bryter med andre ord med en helt grunnleggende premiss i nasjonal energiproduksjon: Stabilitet, forutsigbarhet og sikkerhet. Vi må spørre oss selv: Hvorfor satse så mye teknologiske og økonomiske ressurser på en så svak og ustabil energiprodusent - som attpåtil er ansvarlig for norgeshistoriens største ødeleggelse av natur og miljø? Det fins andre alternativer.
«Mer kraft» og skalaproblemet
Noen politikere og LO/NHO roper «mer kraft» og «fornybar». Da mener de flere vindmøller på land, men de har ikke forstått skalaproblemet: Bransjen og lobbyistene prøver å fremstille vindkraft som svært viktig for klima og framtidige energibehov, men flere energifaktorer må sees i sammenheng og ikke alle er like viktige.
I det store bildet betyr vindkraft lite, rundt 10–15 prosent av den nasjonale produksjonen. Vannkraft betyr mye mest. Vindmøllene har heller ingen klimaeffekt. Europas årlige strømforbruk er omtrent 3300 TWh, og 37 prosent produseres av fossil energi (olje, gass, kull), det vil si 1221 TWh. Selv om all norsk vindkraft ble eksportert til EU for å dekke opp fossilkraft, ville ikke 10–15 TWh ha noen effekt (1,2 prosent med 15 TWh). Dessuten går ikke vår vindkraft dit, den brukes her. Med havvind derimot kan bildet bli ganske annerledes.
Vindmøllene har tydeligvis fått en visuell symbolfunksjon for mange grunnet høy sosial synlighet, selve bildet på klimavennlig «grønn» energi (men «rød klut» for vindkraftmotstandere). Det finnes smartere tiltak enn vindmøller for å løse framtidige energibehov. Mer intelligent bruk av kraft er viktigere enn «mer kraft». Her nevnes tre tiltak som kan gjøre vindmøllene overflødige (Energikommisjonen og Sintef):
- Teknisk fornyelse av vannkraftverk (8 TWh)
- Utnytting av overskuddsvarme fra norsk industri (20 TWh)
- Stoppe elektrifisering av sokkelen og bruke kraften innenlands (13 TWh). Norge er det eneste land i verden som bruker fornybar energi til fossil energiproduksjon – en klimapolitisk absurditet. Sokkelen bør ha gasskraftverk blant annet av beredskapsmessige grunner. Ingen sak for russere eller andre å kappe strømkabler, da stopper produksjonen på Johan Sverdrup-feltet. Gasskraftverk er sikrere mot sabotasje. EU har nå godtatt gass som «grønn» energikilde på visse betingelser, selv om det er internt omdiskutert.
Bare disse tre tiltakene vil tilføre 41 TWh i kraft, det er mye mer enn vindmøllene. Så kommer kraftproduksjon som ikke er nevnt her (havvind, småkraft, solkraft) og i tillegg kan vi spare 15 TWh med energieffektivisering av bygg. Flere andre energisparetiltak er også aktuelle. Alle disse tiltakene kan settes i verk raskt – hvis regjeringen vil. Da trenger vi ikke vindmøllene.
Skadevirkninger av vindkraft
Ikke bare har den variable vindkraften en liten rolle i de grønne skiftet, den har også en rekke skadevirkninger som må «trekkes fra». Her nevnes syv:
- Enorm arealbruk. KS/Asplan-Viak beregnet arealbruken til 88 konsesjoner og disse krevde 1760 km2. Det er mer enn samtlige norske byer og tettsteder (1138 km2) og alle industriområder (168 km2) til sammen. Det er et misforhold mellom arealbruk og kraftproduksjon.
- Arealbruken kan være i konflikt med den nye Naturavtalen som Norge har ratifisert.
- Krenkelse av reindriftssamers rett til kulturutøvelse (Fosen-saken).
- Verdireduksjon av hus, fritidsboliger og hytter.
- Visuell forurensing (rotorbevegelser gir visuell «uro» og ubehag i et landskap som står i ro, visuelt flikker, skyggekast, blinkende røde lys på mastene kveld og natt), auditiv forurensing (støy), kjemisk forurensning (bruk av glykol til is-rensing av rotorer, turbinolje som lekker ut i naturen) og sikkerhetsproblemer (is-kast fra turbiner, brann i turbiner, osv.).
- Vindkraftverk kan slippe ut CO2 og metan lagret i myrområder med vindturbiner, veier og kraftlinjer. Bare der går trolig den grønne «vinninga opp i spinninga».
- Ukjent eierskap. Mange vindparker har anonyme, utenlandske eiere registrert i skatteparadis. Norsk vindkraft er blitt en del av en global finansindustri, fordi konsesjoner og vindparker kan kjøpes og selges videre med god avkastning – rene finansielle investeringer. Kraftproduksjon som sådan er underordnet.
Konklusjon: Landbaserte vindmøllers kraftproduksjon er så liten og så uforutsigbar at det blir feil svar på ropet om «mer kraft» og «fornybar». Natur og miljø blir sterkt skadelidende, og det skapes anonyme finansielle «vindkraftbaroner» i skatteparadiser. Vindkraft er også en stor miljøpsykologisk utfordring, ikke minst på grunn av den brutalitet flere prosjekter er blitt presset gjennom på (Haram, Frøya, Fosen osv.). I tillegg til ødeleggelse av landskap og natur har det skapt konflikter, splid og redusert trivsel og livskvalitet i flere kommuner. Det har også hatt helsemessige konsekvenser for mange.
Disse tingene blir ikke borte av seg selv, de vedvarer. Uten vindkraftverkene ville vi ikke hatt disse problemene. Vi kan unngå dette ved å satse på mer intelligente løsninger enn vindmøller i tiden framover: Teknisk oppgradering og naturvennlig utbygging av vannkraftverk, energiøkonomisering, solkraft, småkraft, havvind – og kanskje kjernekraft etter hvert?
Frp og Høyre vil åpne vernede vassdrag for kraftproduksjon
