Sivilingeniør Arild Sigurdsen etterlyser realister på Stortinget og i regjeringsapparatet under tittelen «Hva om også realister var politikere?». Han mener det ville gitt bedre beslutninger, og har en litt underlig forklaring på hvorfor ingeniører ikke engasjerer seg mer i politikk og samfunnsdebatt. Jeg skal ikke hevde å ha fasiten på hvorfor ingeniørandelen er så lav i maktens korridorer både i kommuner og på nasjonalt nivå.
Men jeg har en «god» nyhet og en «dårlig» nyhet til Sigurdsen. Jeg begynner med den «gode» nyheten, og det handler om at jeg er en av disse sivilingeniørene som Sigurdsen etterlyser. Jeg har vært aktiv i partipolitikk i en årrekke, først gjennom KrF og siden 2018 i Høyre.
Er ikke like
Jeg er nå vararepresentant for Høyre i Bergen bystyre, er styremedlem i Fana lokallag i Bergen og jeg har stilt meg til disposisjon for stortingslisten. Jeg føler meg privilegert som kan få utøve samfunnsengasjement i et fritt og godt demokrati og velferdssamfunn som Norge. Hvis jeg kan være god rollemodell for andre ingeniører og realister, ja så er ingenting bedre.
Så til den «dårlige» nyheten. Ingeniører og realister er ikke like. Selvsagt ikke. Vi har så ulike standpunkter som alle andre, men vi deler forhåpentligvis en søken etter fakta og vi har en forutsetning for forståelse for det teknologiske som ikke-teknologer mangler.
Det første anliggende her, søken etter fakta, har kun oppside. Den tekniske forståelsen kan både være fordel og ulempe, fordel når vi kan bruke det til å manøvrere godt i det politiske landskapet og formidle politiske løsninger som innebærer teknologi med stor troverdighet. Det kan bli ulempe når vi blir så realitetsorienterte at vi kan begrense oss selv i den visjonære tenkning.
Teknologien som del av en helhet
I hele mitt yrkesliv har jeg vært opptatt av å se teknologien som del av en helhet. Derfor interesserte jeg meg i sin tid ekstra for såkalte brukergrensesnitt mellom mennesker og IT-systemer. Og derfor tenker jeg at teknologi kan drive frem mye av samfunnsutviklingen, men samtidig er det samfunnets ve og vel som må sette rammer for teknologien. Ingen motsetning i dette. Bioteknologi er eksempel på et slikt område, uten at jeg skal kommentere mer på det her.
Vindkraft fortjener noen få kommentarer. Jeg har fulgt debatten om både vindkraft på land og til havs med stor interesse i flere år. Nylig har jeg lest meg ekstra opp, og holdt et innlegg for Hordalands og Bergen Unge Høyre.
Sant nok er det stadig utfordringer knyttet til naturinngrep og fugledød, men konsesjonsprosessen forbedres nå vesentlig og man kan faktisk gjøre effektive tiltak innen plassering og tekniske løsninger som reduserer negative sider. I det hele tatt er det svært mye i den nye konsesjonsprosessen som blir forbedret, så regjeringen har gjort en god jobb.
Gripe havvindsjansene
Når det gjelder havvind, så må vi som nasjon nå se vår besøkelsestid og gå mer «all in» og ta en global posisjon mens vi fortsatt har tid. Dette må bli vårt neste industrieventyr når klimaendringene og oljemarkedet nå har ført oljeindustrien inn i en ny fase.
Vi snakker om eksport av både energi, teknologi og kompetanse. Vi har ingen tid å miste og jeg noterer meg at industrien etterspør tydeligere visjon, målsetning og mer virkemidler fra Stortinget. Dette må vi som politikere, realister eller ikke, levere på.
Han gjorde betong grønnere: – Jeg stilte alle de dumme spørsmålene
