Hva har maling, vitaminer, vaskemidler og plast til felles? De er alle produkter laget med utgangspunkt i fossilt råstoff.
– Vi bruker veldig mange karbonholdige materialer, og vi lager dem stort sett av fossile kilder, i praksis olje og naturgass, forteller Stian Svelle ved Kjemisk institutt på Universitetet i Oslo (UiO).
Når vi ikke skal bruke olje og gass lenger, må vi finne erstatninger. I prinsippet kunne vi hentet det vi trenger fra planter, men plantemateriale er et komplisert råstoff, så det er ikke så veldig effektivt. Dessuten er det krevende å balansere produksjon av mat og trevirke med eventuell biomasse for kjemisk produksjon på et allerede begrenset jordbruksareal.
Henter CO2 fra luft og hydrogen fra vann
– Karbonholdige produkter som syntetiske fibre, maling og legemidler er uunnværlige, sier Svelle.
Han leder et prosjekt hvor målet er å bruke CO2 som karbonbyggestein og kombinere det med hydrogen for å lage de hydrokarbonene og produktene vi trenger.
Men før vi kommer dit, er det en god del hindre på veien. CO2 er et sluttprodukt fra forbrenning. For å gå andre veien og få tilbake karbonet i nyttige forbindelser, må vi tilføre energi i form av lys, elektrisitet eller varme.
Også kombinasjonen med hydrogen tilfører energi, ettersom hydrogen har lett for å reagere med andre stoffer og i prosessen frigjøre energi.
Mens CO2 kan hentes fra produksjonen av sement og mineralgjødsel, fra forbrenning eller kanskje til og med fra lufta, må den grønne hydrogengassen produseres ved å spalte vann med strøm eller sollys.
– Alt dette er det mange som jobber med, også her ved UiO, men det er preget av at alle jobber litt for mye hver for seg, sier Svelle og forklarer at ved å integrere alle prinsippene, kan vi lage systemer som fungerer bedre.
Nanopartikler i hjertet av teknologien
Prinsippet er altså å hente CO2, blande inn hydrogen og tilføre energi både med varme, lys og strøm. Men hvordan foregår det i praksis?
Forskerne starter med å lage ørsmå partikler, nanopartikler.
– Materialegenskapene endrer seg når vi kommer ned på nanonivå, sier Anja Olafsen Sjåstad.
Reaksjonene skjer på overflaten av partiklene, dermed er det viktig å lage riktig strukturering helt ned på atomnivå.
– Selv om det er samme grunnstoffer, kan de ha andre egenskaper dersom atomstrukturen er ulik på overflaten, sier Svelle.
Nanopartiklene plasseres i et stillas av andre materialer.
– Hva slags materiale vi fester nanopartiklene i, og hvordan nanopartiklene vekselvirker med materialet rundt, er også viktig for funksjonen, forklarer Sjåstad.
Forskerne kommer til å starte med nanopartikler av gull og kobber.
– Kjente materialer, men det nye blir hvordan de struktureres og vekselvirker med materialene vi fester dem på, sier Sjåstad.
– For å få til en prosess som kan fungere på industrielt nivå, må vi jobbe med råstoffene i gassform, mener Svelle.
Fotokjemi og elektrokjemi, altså når vi bruker lys eller elektrisitet for å få reaksjoner, foregår stort sett i væskeform.
– En viktig milepæl for oss i dette prosjektet blir å få til å bruke begge energiformene i kombinasjon, og at reaksjonen kan skje i gassform, sier Svelle.
Denne artikkelen ble først publisert på Titan.uio.no
Først tok de solcellemarkedet. Nå vil Kina ha hydrogenfabrikker i Europa
