Tar vi med årene som fulgte etter tragediene med selvmord og en høyst unødvendig konkurs i 1978, varte Tandberg-eventyret fram til 2010. Altså bortimot 80 år totalt. Fra den første lille batteriradioen Tommeliten i 1933 til verdens beste videokonferanseanlegg på slutten av epoken.
Nå er påstanden verdens beste langt fra noe svulstig bruk av ord. Allerede i 1933 ble fabrikkens andre modell Corona omtalt som den norske perle. For kvalitet var noe gründeren Vebjørn Tandberg etterstrebet bestandig. Fabrikkens båndopptakere oppnådde verdensry allerede på femtitallet. Senere fulgte radioer, høyttalere og forsterkere. Nylig ble en av Tandbergs siste kassettspillere solgt på et nettsted for tett på 40.000 kroner.
Nå er det ikke alle som er klar over at Tandbergs Radiofabrikk, som på det meste var Norges sekstende største bedrift, på tiendeplass om man regner i eksportverdi, egentlig ble til takket være Teknisk Ukeblad.
Vebjørn Tandbergs far, som for øvrig også het Vebjørn, dro ut som omreisende skreppekar fra Numedal i dagens Viken fylke på 1890-tallet. Det samme gjorde tre av hans brødre, hvor den ene slo seg ned permanent på Hemnesberget i Rana. Vebjørn senior slo seg ned i Bodø i og etablerte manufakturforretning i 1896. Han giftet seg i 1898, med Therese Johanson, datter av en utvandret svensk skreppehandler som hadde etablert Bodøs første spesialforretning i manufaktur allerede i 1871. For øvrig en forretning som den dag i dag ligger på omtrent samme plass i byen, bortimot 150 år senere.
Vebjørn Tandberg den eldre var en driftig kar. I tillegg til å selge tekstiler og klær til forfrosne nordlendinger, både som detaljhandel og en gross gikk han aktivt inn i lokalpolitikken og besatte mange verv. Han var involvert i byens teglverk, etablerte en hermetikkfabrikk og overtok og drev margarinfabrikk.
Vår Vebjørn, som man kan kalle radiogründeren, ble født som nummer to av en søskenflokk på fire i 1904. Samme året som faren oppførte sin forretningsgård i Bodø. Et praktbygg på fire etasjer på en sentral hjørnetomt. Bygningen ble betraktet som byens fineste hus fram til 1940 da den samme med resten av Bodø sentrum ble lagt i grus av tyske bombefly.
Konstruerte elektromagnet
Vebjørn Tandberg var en rolig og tilbakeholden gutt. Han var langt fra den rampungen hans to brødre og jamgamle venner var. Han var nært knyttet til moren sin mor. Hun kalte han Bønn. Selv hadde han best kontakt med sitt yngste søsken, søsteren Bodil. Han var langt fra skoleflink, og store deler av oppveksten satt han i sitt tårnværelse på toppetasjen av Tandberg-gården på fritiden. Flere av hans jamgamle trodde aldri det skulle bli noe av han. På sett og vis var han en datidens nerd.
En av hans favorittlektyre var Teknisk Ukeblad. Hans far abonnerte på dette verdens eldste polytekniske tidsskriftet. Det var der han blant annet skaffet seg kunnskap om for eksempel hermetisering og kjerning av margarin. Den gang som nå inneholdt TU som nå stoff om de nyeste teknologiske utviklingene.
Vebjørn leste og forsøkte. Han konstruerte en elektromagnet som fjernet fremmedlegemer fra hermetikkproduksjonen. Han leste om strømproduksjon, støpte seg en liten peltonturbin i bly, koplet denne til en magnetdynamo og laget strøm ved hjelp av vannkranen.
Ifølge hans egne erindringer i boken Mennesket i bedriften, fant han oppskriften til en enkel gnistsender i TU. Han og en kamerat sendte ut SOS og sendte en vaktbåt på søking i Vestfjorden. Det hele endte med politi og konfiskering av senderen. Men viktigst for den da 15 år gamle Vebjørn var at der og da ble han veldig bevist på fremtiden sin. Han vill bli radioingeniør.
Han bygde flere krystallapparater etter tegninger i TU. En av disse er faktisk fremdeles bevart. Senere bygde han ordentlige radioer.
Samtidig var han bevist aktiv med å skaffe seg teknisk erfaring. Hos lokale verksteder og en hjulmaker lærte han seg metallbehandling, lodding og nagling.
Samtidig som han slet med de rene teoretiske fagene på skolen skaffet han seg teknisk fagkunnskap helt bevisst. Han utviklet en egen evne til å løse praktiske problemer.
Han tok examen artium i 1925, ikke noen god eksamen, fysikk var det eneste faget han hvor han oppnådde karakteren Meget tilfredsstillende. Og han var også noe eldre enn de han avsluttet gymnaset sammen med.
Det neste året tilbrakte Vebjørn ved Odda smelteverk hvor hans onkel Reiert Johanson hadde stillingen driftsingeniør. Dette oppholdet var et obligatorisk praksisår før han kunne begynne sine studier ved NTH i Trondheim for å oppnå sitt uttalte mål: Å bli elektroingeniør.
Elektroingeniør ved NTH
Høsten 1926 ble Vebjørn Tandberg opptatt som student ved NTH. Fra dette kullet som talte over 150 studenter ble i alt 26 stykker elektroingeniører. Vår Vebjørn var en av dem.
Men veien dit var ikke enkel for han. Som på gymnaset slet han med de teoretiske fagene. Spesielt de to første studieårene var det mer teori enn han likte. Tandberg ville helst arbeide med praktiske oppgaver. Selv levde han nærmest asketisk, han verken røykte eller rørte alkohol. Hans deltagelse i det veldig aktive studentlivet i Trondheim var mer som bivåner.
De fleste som studerte der hadde enten bakgrunn fra skipsfart eller gruvedrift og hadde lagt opp midler til studiene. Eller så kom de fra mer velstående hjem slik som Vebjørn. Dog levde de fleste ganske nøkterne liv.
Han hadde skaffet seg motorsykkel, og første sommeren dro han på langtur nedover Europa og helt over til Nord-Afrika sammen med en studiekamerat.
På typisk norsk vis sov de utendørs og begge to pådro seg malaria. En sykdom som plaget hans reisefølge mer enn han selv. Sommeren etterpå hadde han fått seg bil. En ensylindret Hanomag (sannsynlig en Hanomag Komissbrot). Med denne kjørte han og en annen studiekamerat via Sverige til Finland. Ideen var å ta bilen med hjem på hurtigruta fra Finnmark. Ved Viborg, som den gang tilhørte Finland, havarerte motoren. En ukes ventetid på reservedeler benyttet de to til å ta en avstikker til Russland og Leningrad. De kom seg til slutt inn i Norge og tok Hurtigruten hjem.
Tredje studieår var mer praktisk og da trivdes Vebjørn Tandberg bedre. Hans hjertebarn ble høyttalere. Allmenn kringkasting ble mer vanlig verden over, og det var klart at den noe primitive lyttemåten med øretelefoner ikke var noen god løsning.
En god løsning for seg selv var at han i vårsemesteret, fjerdeåret, reiste til den tekniske høyskolen i Dresden, Tyskland. Der fikk han førstehånds kjennskap til Radioproduksjon og kom hjem til eksamen full av pågangsmot. Dette var ganske dristig for de fleste av hans medstudenter hadde vært hjemme og lest til den forestående eksamen. Men Tandberg gikk opp og fikk sine papirer.
Som hovedoppgave, eller Diplomen som det ble kalt på NTH fikk han arbeide med sitt hjertebarn: Høyttalere. Dette sammen med professor Johan Holtermark ved NTH. Her fikk han toppkarakter 1.0. Han ble værende ved samme laboratorium i to år etter at han formelt var ferdig ved høyskolen.
Ambisjoner om radiofabrikk
Tandberg hadde ambisjoner om å starte egen radiofabrikk. Opprinnelig ville han lokalisere denne til Trondheim for å benytte seg av kontakten med miljøet ved NTH. Men da han ba sin far om økonomisk hjelp sa denne nei. Om sønnen skulle starte opp radioproduksjon skulle dette skje i landets hovedstad Oslo.
Han lånte kr 50.000 av sin far. Et beløp som tilsvarer bortimot 2 millioner i dag.
Den 25. januar 1933 startet Tandberg opp sin første lille fabrikk i Stortingsgata.
Med to ansatte produserte de høyttalere for Oslo kinematografer og mikrofoner for NRK som startet opp samme år i august. Samme år lanserte de den første radioen, Tommeliten. En liten batteridrevet torørs mottaker. Det gikk bra og før året var omme hadde de flyttet til større lokaler i Scheppegrells gate, og arbeidsstokken var nå øket til elleve mann.
Samme år kom den første radioen med nettdrift, Corona. Den ble en liten sensasjon og plasserte Tandberg i front som produsent av kvalitetsradioer. Året etter kom de med den første Huldra-radioen og i 1936 ble Sølvsuper lansert.
En ting var den tekniske kvaliteten som Tandberg-fabrikken sto for. Et annet aspekt var den humane linje Vebjørn Tandberg viste for sine arbeidere. Han brydde seg virkelig om sine folk og innførte mange sosiale goder lenge før slike ble vanlig i landet:
- Barnetrygd, som ble kalt barnelønn.
- Lik arbeidstid for funksjonærer og arbeidere.
- De var først til å innføre fri i påskeuken.
- Tandberg innførte betalte feriereiser etter loddtrekningsprinsippet.
Artikkelforfatteren vet ikke om disse sosiale tiltakene var noe han også hadde plukket opp i Teknisk Ukeblad. Men han hentet ideene et steds fra. Men angående TU skriver Vebjørn Tandberg i sin selvbiografi at Teknisk Ukeblad fulgte han hele livet.
Da Norge ble okkupert av tyskerne hadde de flyttet fabrikken til Malmøgata og antallet ansatte var nå 90 stykker. Blant radioprodusentene var Tandberg den eneste som klarte å opprettholde helårsdrift under hele krigen. Da tyskerne innførte forbud for nordmenn å lytte på radio i august 1941, fikk Tandberg til en ordning hvor de produserte for lager i fire år. Faktisk solgte de radioer uten radiorør mot levering av disse når det kom mer normale tider.
Nei, det er ingen ting som tyder på at Vebjørn Tandberg hadde nazisympatier. Han var som ellers i livet helt upolitisk kun med et brennende ønske om å lage kvalitetsprodukter.
Fikk stort forsprang
Da krigen var over i 1945 satt Tandeberg med fem tusen ferdige radioer og ytterlige fem tusen halvferdige. Etter fem mørke krigsår var befolkningen sultne på underholdning og musikk. Det kunne Tandberg skaffe, og takket være sin framsynthet med stor produksjon under krigen fikk de et stort forsprang.
Etterkrigsboomen ga selvfølgelig også stor økonomisk gevinst. Så i 1949 begynte Tandberg å bygge egen fabrikk på Kjelsås ved Maridalsvannet i Oslo. Denne sto ferdig i januar 1952. Nå hadde høykonjunkturen for radioapparater dabbet av, men Tandberg hadde allerede i 1948 begynt arbeidet med et nytt produkt.
Fra NRK ble sivilingeniør Lorntz Nødtvedt headhunted og begynte arbeidet med det nye produktet. Båndopptakeren ble lansert tidlig i 1952 og ble en umiddelbar suksess. Allerede i 1954 kom modell 2 med den kjente «girspaken» som betjente spilleren.
Fra 1953 ble båndopptakere eksportert til Danmark og Sverige og et par år senere til USA. Tandbergs båndopptakere var overlegen alle andre og banet vei for at merkenavnet Tandberg ble ensbetydende med kvalitet. Senere ble også radioer og høyttalere viktige eksportvarer, med samme ry som opptakerne.
I 1960 ble fjernsynet omsider åpnet her hjemme. Da hadde Tandberg allerede i 1958 lansert sin førte modell. TV-markedet ble en ny høykonjunktur og likeledes reiseradioene som kom fra 1963.
Når det gjelder reiseradioene så forteller historien rundt disse litt om Vebjørn Tandbergs krav til det absolutt beste. Han ville ikke produsere slike før ny teknologi med transistorer tilfredsstilte kvalitetsnivået til Tandberg-fabrikkene.
For nå var det reist flere fabrikker. Fabrikken på Kjelsås med benevnelsen TR 1 fikk selskap med høyblokken TR 2 like ved i 1962. Senere TR 3 på Kjeller og TR 4 på Skullerud.
Vebjørn Tandberg hadde en visjon om at ingen fabrikker skulle huse mer enn 700 personer. Slik kunne alle bli kjent med hverandre og arbeide bedre. Og alle fabrikkene var utstyrt med flotte parkanlegg innholdene fontener og statuer. Kantinene var utstyrt med scener inneholdende lys og lydutstyr. Det ble lagt til rette for fritidsaktiviteter. Alt fra idrett til dykkerkurs og teatergruppe.
Allerede på 30-tallet fikk de ansatte sykelønns- og pensjonsordninger. I 1947 fikk alle over førti år med mer enn 10 års ansettelse en ekstra fjerde ferieuke. Fra 1962 fikk alle fem dagers arbeidsuke i sommerhalvåret. Også disse sosiale tiltakene ble innført lenge før de ble vanlige ellers i landet.
Et eksempel på Vebjørn Tandbergs humane side skjedde på 60-tallet. Da en av ingeniørene hans ville si opp grunnet alvorlig nyresykdom tok Tandberg affære. Han betalte alle utgiftene til ekspertise fra USA, samt reiser dit for en medisiner fra Ullevål sykehus. Dette resulterte i Norge og Nordens første vellykkede nyretransplantasjon. Noe som satt Norge i førersetet for slike operasjoner i mange år fremover. Og ingeniøren ble værende i bedriften i mange år.
Motgang på 1970-tallet
Utover 70-tallet begynte det å butte imot. Ikke bare for Tandberg men for hele bransjen i Europa. I 1972 overtar Tandberg Radionette-fabrikken i Sandvika etter press både utenfra og fra egne folk. Den ble kalt TR 5. Det var viktig å ha kapasitet til å lage det nye store. Farge-TV. Nå ble ikke dette produktet så lukrativt som forventet. Importbarrierene forsvant og billigere elektronikk først og fremst fra Japan tok store markedsandeler.
Det nye store rundt 1970 var kassettspillere. De fleste fabrikkene var fort på banen med billige bærbare apparater. Men ikke Tandberg. Først i 1972 kom de med sin modell. En kvalitetsspiller med tre motorer og Dolby støyreduksjon.
Den satt alle andre i skyggen. Gjennom de neste årene kom de med i alt tolv forskjellige modeller som alle ble sammenligningsgrunnlaget for andre.
(I parentes bemerket er kvaliteten på de siste modellene av så god kvalitet at Tandberg-museet sliter med å få tak i tre av modellene. De er alle i bruk).
På 70-tallet lanserte Tandberg sine nye TR-radioer i tre serier. Egentlig myntet på eksport. Huldra og spesielt Sølvsuper var ikke gode markedsnavn i utlandet.
I 1973 startet de komponentproduksjon i leide lokaler på Notodden, TR 6. Og i 1975 åpnet de en fabrikk for farge-TV i Haddington, Skottland. Denne kalt TR 7, ble lokalisert der for å komme innenfor det europeiske fellesmarkedet.
Men det buttet imot. Staten tro til med pengestøtte og Vebjørn Tandberg overlot styringen av fabrikkene til andre. Men han fortsatte sine daglige runder for å følge med på produksjonen. I august 1978 mottok Vebjørn Tandberg et brev hvor han ble anmodet om å avstå fra inne daglige runder i fabrikkene.
Da valgte radiogründeren å avslutte livet.
«På mange områder lå Tandberg i sitt samfunssyn foran den alminnelige utvikling. Hovedtanken var at alle skulle føle medansvar i bedriften, dennes fremgang skulle være den enkeltes fremgang», skrev tidligere industriminister Finn Lied (Ap) om Tandbergs ledelsesfilosofi i et minneord i Teknisk Ukeblad 7. september samme år.
I desember samme år ble Tandbergs Radiofabrikk slått konkurs.
Når viste denne konkursen seg å være høyst unødvendig. Boet ble oppgjort i 1985 med positiv dividende. Tandberg hadde vært levedyktig. Men historien om Tandberg var ikke slutt i 1978. Tandberg-navnet fikk leve videre i mange år.
«Verdens beste arbeidsplass»
Allerede på nyåret 1979 ble selskapene Tandberg Data og Tandberg A/S etablert. Tandberg Data var en videreføring av datadivisjonen på Kjelsås og fortsatte også der i TR 1 i mange år. De ble splittet i flere mindre selskaper i 1991/92. Og holdt det gående fram til 2009. Da var det eventyret over.
Tandberg A/S fortsatte produksjonen av TV-er og hjemmeelektronikk. De var lokalisert med hovedkontor på Kjeller men flyttet i 1980 produksjonen fra Skullerud dit. Noen av produktene fra Tandberg Radiofabrikk fortsatte de å produsere. Blant annet den store spolebåndopptakeren TD 20. De lanserte sin nye kolleksjon 3000-serien i 1980 samtidig som de fortsatte med å lage språklaboratorier som i mange år var en viktig eksportartikkel.
Selskapet måtte refinansieres i 1982 og to år senere ble produksjonen av stereoutstyr skilt ut i eget selskap, Tandberg Audio. Samme år ble TV-divisjonen skilt ut som Tandberg Television og Tandberg Educational som lagde språklaboratorier ble solgt til finske Teleste, senere Sanako.
Tandberg Audio gikk konkurs i 1988, men oppstod igjen som Tandberg Audio Products. De fortsatte med 3000-serien og lanserte i 1994 4000-serien. I år 2000 var slutt på produksjonen av hjemmeelektronikk under Tandberg-navnet.
Felles for alle «Tandberg»-selskapene som vokste ut fra asken etter Tandbergs Radiofabrikk var at alle beholdt samme bedriftskultur som Vebjørn selv hadde utviklet. «Verdens beste arbeidsplass» omtaler ansatte bedriftene i ettertid.
Tandberg AS som de siste årene var lokalisert på Lysaker i Oslo solgte ut Tandberg Televisjon til svenske Ericsson i 2007. De hadde skaffet seg ny teknologi. Alt i 1989 ble den første bildetelefonen lansert og de ble slike videokonferanseanlegg som ble hovedproduktet. Fra årtusenskiftet kjøpte Tandberg opp flere andre selskap verden over og tilegnet seg kompetanse.
De lanserte sammen med amerikanske Cisco videotelefonen 795G i 2005. Og det ble det til slutt Cisco som slukte Tandberg. De kjøpte opp Tandberg for svimlende 15 milliarder kroner. Den 19. april 2010 var det slutt for Tandberg.
Eventyret Tandberg som startet i 1933 varte til sammen i over 77 år. Et eventyr som startet med at en liten, stillfaren og beskjeden gutt leste farens Teknisk Ukeblad på loftsrommet sitt.
Forfatteren er nestleder i foreningen Tandbergerne, som har til formål å ta vare på historien til Vebjørn Tandberg og Tandberg Radiofabrikk.
