Siden krigen i Ukraina startet, har over 20.000 ukrainske soldater måttet amputere. Europa har ikke opplevd noe lignende siden første verdenskrig.

En liten gjeng med soldater har samlet seg for å dele sigaretter og krigshistorier. Noen husker tydelig øyeblikket da de ble truffet av en anti-tankmine, en bombe, et missil, en granat. Andre har ingen eller liten hukommelse om hva som skjedde da livet deres ble snudd på hodet.

Vitaliy Bilyaks magre kropp er i dag et nett av arr. Beinet er amputert rett over kneet. I løpet av seks uker i koma gjennomgikk Bilyak over ti operasjoner, deriblant av kjeven, hånden og hælen. Han ble alvorlig skadd da han kjørte over anti-tankminer 22. april i år.

– Da jeg våknet, følte jeg at jeg at jeg var blitt født på nytt og kom tilbake fra livet etter døden, forteller Bilyak. Han er nå på et rehabiliteringssenter og har startet opptreningen av den ødelagte kroppen sin. Han vet ennå ikke når han får en protese. Protesene må tilpasses individuelt til hver pasient, og det er lang ventetid.

Mange av de amputerte lider selvsagt også av psykiske traumer fra tiden ved fronten. Europa har ikke opplevd noe lignende siden første verdenskrig, og USA ikke siden borgerkrigen. Og antall skadde bare fortsetter å øke.

Krig er grusomt

Historiene er mange og forteller i klartekst om hvor grusomt krig er.

Fallskjermjeger Mykhailo Yurchuk ble såret i løpet av en av de første ukene av krigen. Det skjedde i nærheten av byen Izium. Kameratene hans fikk lagt ham på en stige og måtte gå i en times tid for å komme i sikkerhet. Alt Yurchuk kunne tenke på, var å avslutte det hele med en granat. En lege holdt hånden hans hele tiden.

Da han våknet på en intensivavdeling, var legen fortsatt der.

– Takk for at du holdt meg i hånden, sa Yurchuk til ham.

– Vel, jeg var redd du skulle trekke ut granatstiften, svarte legen. Yurchuks venstre arm var borte under albuen, og høyre bein over kneet.

Har gjenvunnet likevekten

I løpet av de 18 månedene siden har Yurchuk imidlertid gjenvunnet sin likevekt, både mentalt og fysisk. På rehabiliteringssykehuset møtte han kvinnen som skulle bli hans kone. Hun jobbet der som frivillig. Han kan i dag vugge deres nyfødte datter og ta henne ut på turer uten å nøle, selv om hans nye hånd og nye bein er svarte proteser.

Yurchuk jobber nå også med nyankomne fra fronten. Han forsøker å motivere dem til å akseptere sitt nye liv, mens de sakte leges og lærer å bevege seg med sine nye funksjonshemninger. Denne typen motivatorer, formelle og uformelle, er blitt viktige for de tusenvis av lemlestede over hele landet.

– Hele tankegangen og fysikken deres må reorienteres. Det er en komplisert tilpasning, og det er viktig at de får støtte fra andre når de må gjennomgå endringene, mener den medisinske historikeren Emily Mayhew ved Imperial College. Hun har amputasjoner og konsekvensene av dem som sitt spesialfelt.

Et økende behov

Olha Rudneva, leder av Superhumans-senteret for rehabilitering av ukrainske soldater som har måttet amputere, understreker at det ikke er nok protesespesialister i landet til å håndtere det økende behovet.

– Før krigen var det bare fem personer totalt i hele landet som hadde en formell trening for rehabilitering av personer med arm- eller håndamputasjoner. Arm- og håndamputasjoner er under normale omstendigheter mindre vanlig enn amputasjon av bein og føtter, som noen ganger må amputeres på grunn av komplikasjoner med diabetes eller andre sykdommer.

Rudneva anslår at vel 20.000 ukrainere har gjennomgått minst én amputasjon siden krigen startet. Det er ikke klart hvor mange av disse som er soldater, men eksplosjonsskader er blant de vanligste skadene i en krig med lang frontlinje.

Rehabiliteringssentrene Unbroken og Superhumans leverer proteser til ukrainske soldater med midler fra giverland, veldedige organisasjoner og private ukrainske selskaper.

– Flere givere er ikke villige til å gi direkte militær hjelp til Ukraina, men er villige til å finansiere humanitære prosjekter, forteller Rudneva.

Ville ha fortsatt å kjempe

Noen av mennene som gjennomgår rehabilitering, er fortvilte over at de ikke lenger kan delta i krigen, det gjelder blant andre Yurchuk og Valentyn Lytvynchuk.

Tidligere bataljonssjef Lytvynchuk må hente styrke fra familien sin, spesielt hans fire år gamle datter. Hun har tegnet en enhjørning på beinprotesen hans.

Men han dro nylig til en militær treningsplass for å se om han fortsatt kunne gjøre en innsats.

– Jeg innså at det er urealistisk. Jeg kan hoppe ned i en grøft, men jeg trenger firehjulsdrift for å komme meg ut av den. Og når jeg beveger meg «fort,» kan til og med et barn klare å innhente meg, forteller han, og legger til at protesen hans dessuten lett faller av.

Bilyak, som ble skadd av en anti-tankmine, har stadig drømmer om krigen.

– Jeg drømmer at jeg ligger alene her på avdelingen, og at folk jeg ikke kjenner, kommer på besøk. Jeg forstår da at de er russere. De begynner å skyte meg i hodet. Men så blir de nervøse fordi de går tom for kuler mens jeg fortsatt er i live. Da viser jeg dem fingeren og ler av dem, forteller han.

Å leve med smerten

Den vanskeligste delen for mange av de amputerte er å lære å leve med smerten – smerte fra protesen og smerte fra selve skaden, sier Mayhew. Hun har snakket med flere hundre soldater som har måttet amputerte i løpet av hennes karriere. Mange kan dessuten slite med fantomsmerter og ha problemer med at de er blitt vansiret og derfor også trenger kosmetiske operasjoner.

– Det er en vanskelig miks av posttraumatisk stresslidelse (PTSD), skader og smerter, understreker Mayhew. Det kan ikke skilles fra hverandre. Rehabiliteringsprosessen kan ta svært lang tid.

Også de kosmetiske operasjonene er avgjørende for at soldatene skal trives i samfunnet. Mange er så vansiret at de har problemer med å vise seg ute blant folk.

– Vi må hjelpe dem så raskt som mulig – ikke om ett eller to år, sier ansiktskirurg Natalia Komashko.