Utenlandsoperasjonene er vanskeligst for dem som blir igjen hjemme, ifølge den første store undersøkelsen av helse og hverdagsliv i norske veteranfamilier.
– Overbelastning på partner hjemme kan gi like store konsekvenser for familien som det ettervirkninger hos veteranen kan gjøre. Begge deler kan oppstå som følge av det samme, nemlig at Norge sender styrker til internasjonale operasjoner.
Det konstateres i den nye rapporten fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS), som er utført på oppdrag fra Forsvarsdepartementet, Barne- og familiedepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet.
Resultatene viser stor variasjon i opplevelsene til de 37 familiene som har deltatt i studien, men et fellestrekk er at familiene ofrer mye for å gjøre det mulig for veteranene å delta i internasjonale operasjoner.
Utvalget i undersøkelsen er rekruttert blant veteraner som har deltatt i operasjoner mellom 2012 til 2019, og som på intervjutidspunktet hadde barn i alderen 12 til 17 år. Blant de 37 familiene har 79 personer deltatt i undersøkelsen – 33 veteraner fra alle forsvarsgrenene, 23 partnere, 18 barn og fem venner av veteranene.
Målet med rapporten har ikke vært å komme fram til representative data, men å få en dypere forståelse for veteranfamilienes sammensatte erfaringer.
Flere av veteranene, som i hovedsak oppgir å ha god helse, forteller at de internasjonale operasjonene har vært en positiv faktor i livene deres ved å bidra til en følelse av mening, mestring og fellesskap.
I flere av familiene der veteranene forteller om positive erfaringer, oppgir partnerne at deres egen helse har blitt forverret som følge av operasjonene. De forteller oftere om lite tid til å ta vare på seg selv, generelt stress og, for noen, stor bekymring for den som er ute.
Andre familier har på sin side opplevd store og varige negative følger av veteranenes internasjonale tjeneste. For noen har det handlet om store belastninger knyttet til enkeltoperasjoner, mens det for andre har medført en for høy samlet belastning over tid uten at man kan peke på konkrete hendelser.
Enkelte av veteranene oppgir å ha sluttet i Forsvaret som følge av belastningene.
Når det gjelder barna, avdekker undersøkelsen et større sprik i opplevelser enn hos de voksne, men savn, bekymring for og stolthet over foreldrene som er ute, går igjen.
Flere av barna beskriver småskolealderen, fra seks til ni år, som en tid hvor de opplevde mer bekymring og engstelse. For noen av dem førte det til separasjonsangst og søvnvansker.
Ungdommene oppgir i likhet med de yngre barna et behov for å bli forberedt og få rom til å ta opp det de lurer på både før, under og etter operasjonene. De eldre barna forstår mer av situasjonen selv, og flere av ungdommene påpeker viktigheten av å få snakke med andre unge med lignende erfaringer.
Samtidig som undersøkelsen viser at utenlandsoperasjoner er vanskeligst for dem som blir igjen hjemme, opplever flere familier at velferdstiltak i Forsvaret bygges ned.
– Dette har både en praktisk og en symbolsk effekt og går ut over opplevelsen av at belastningene for familiene blir anerkjent og forstått, konstateres det i rapporten.
I flere tilfeller har familiene i undersøkelsen påpekt verdien av relativt små tiltak, som for eksempel mulighet for barnepass og hjelp med praktiske ting i huset. Men selv om mange av familiene er fornøyde med oppfølgingen de har fått, er det også noen som har andre erfaringer.
Blant dem som trenger det mest – særlig familier hvor et barn eller en voksen har hatt reaksjoner som har påvirket deres hverdag negativt – er det flere som opplever at når de har behov for mer støtte, er den vanskelig å finne.
Mange av veteranene er generelt fornøyde med oppfølgingen fra Forsvaret, men det kommer tydelig fram at det ikke er snakk om én standardisert oppfølging. Noen av veteranene, særlig spesialister, oppgir at de går glipp av mange av de tiltakene som Forsvaret iverksetter, fordi de har geografisk tilhørighet langt unna.