Det begynte våren 1994 da læreren Aina Akintosho oppdaget at vannet fra brønnen hennes i Baruwa-nabolaget i Lagos var gulbrunt og fullt av oljeflekker.
Vannet luktet som oljen hun brukte til skolens generator, så hun varslet naboene og tok en prøve av vannet til nabolagsadministrasjonen. James Oyewole ble sendt for å sjekke.
Omtrent samtidig var det kommet nyheter om at tyver hadde skadet oljeledningene som går under det tett befolkede nabolaget i utkanten av Nigerias største by.
Noen år etter oppdaget Oyewole at forurensningen hadde spredt seg til hans brønn og andre i nabolaget og dermed forurenset den eneste kilden til drikkevann og vann til matlaging og vasking i Baruwa.
– Nå er det ikke lenger noen brønn i samfunnet vårt som ikke er forurenset med olje, sier 85 år gamle Oyewole. Nesten 30 år etter at kampen mot forurenset vann startet, viser analyser at vannet fortsatt er forurenset.
– Når man åpner springen, føles det som man kveles etter en liten stund, sier 32 år gamle Terni Adebowale som bor i et av husene der det ble tatt prøver.
Nigerias statlige oljeselskap NNPC Ltd. har tidligere lagt skylden for forurensingen i Baruwa på hærverk på oljeledningene og sier de forsøker å reparere så fort som mulig.
Baruwas forurensede brønner illustrerer den enorme utfordringen til president Bola Tinubus regjering når den nå lover «krig mot oljetyveri» som NNPC sier koster landet 200.000 fat olje om dagen.
I løpet av de første åtte månedene i fjor tapte landet 2 milliarder dollar på grunn av tyveri av olje, viser en undersøkelse senatet har gjort.
Foruten å stjele fra landets viktigste inntektskilde er sabotasje av oljeledninger og andre oljeinstallasjoner i en av Afrikas største oljeprodusenter en betydelig kilde til forurensning, også i nabolag som Baruwa som ligger langt fra oljefeltene.
Innbyggerne sier at den eneste måten å gjøre nabolaget trygt på, er å flytte oljeledningene.
I 2019 mistet flere av Baruwas innbyggere livet i en eksplosjon som skyldtes sabotasje på en oljeledning. Slike eksplosjoner er også grunn til utryggheten folk føler.
– De burde fjerne oljeledningene og rydde opp i dette rotet. Vi er redd for at husene våre tar fyr når disse tyvene angriper oljeledningene, sier Abedowale. Hun stengte av alle springer i huset da vannet i toalettet og springen ble brunt, av frykt for at barna kan skades om de bader i det.
– Det kan skade tallerkener og boller, så jeg vet ikke hva som skjer om barn får det i seg, sier hun.
Oyewole, som ledet kampen for trygt vann i nabolaget i flere år, forteller om mange brutte løfter og mislykkede løsninger fra NNPCs og regjeringens side.
I starten av krisen betalte innbyggerne hver måned for vannprøvene som ble sendt til staten og miljømyndighetene for å vekke regjeringens oppmerksomhet.
Da lokale medier omsider dekket saken, sendte delstatsmyndighetene i 2007 et team av etterforskere, inkludert justisministeren og Nigerias tidligere visepresident Yesin Osinbajo for å evaluere situasjonen.
Den nasjonale oppmerksomheten om den lokale kampanjen gjorde distriktet til et mekka for miljøforskere fra 2010 til 2019, ifølge Oyewole.
En forskningsrapport utført i 2018 av Nigerias forskningsinstitusjon Tertiary Education Trust Fund, som innbyggerne håpet skulle føre til en opprydning, viste at samtlige 350 brønner i området som ble undersøkt, var forurenset av olje.
I noen brønner var laget av hydrokarboner fra oljen opp til 72 centimeter tykt, og forurensningen ble knyttet til to tilfeller av hærverk på oljeledninger på 90-tallet som det hadde tatt flere uker å reparere.
Dermed var vannet uegnet til menneskelig forbruk, ifølge rapporten.
Professor Samuel Ola sier det var ren olje som kom ut av springen enkelte steder, og at forurensning på et slikt nivå aldri skulle skjedd om myndighetene hadde handlet i tide.
Men etter flere års kamp sier Oyewole at innbyggerne er lei av å bruke mer tid og penger på juridiske tiltak mot myndighetene.
– Vi er fattige pensjonister, og det lille vi har av penger, bruker vi til mat. Det er lite til overs til å betale noen for å ta kampen, sier han.
Den globale oppmerksomheten om forurensningen fra Nigerias oljenæring har stort sett vært fokusert på Niger-deltaet der bønder og fiskere er utsatt for omfattende oljelekkasjer som har utløst internasjonale søksmål mot oljegigantene.
Derimot har forurensningen i Baruwa og andre deler av Lagos fra oljeledninger som frakter olje til naboland i Vest-Afrika, gått under radaren i årevis, ifølge Nnimmo Bassey i miljøorganisasjonen Mother Earth Foundation.
Han sier at oljeforurensningen i byene er et voksende problem.
– Vi anser Lagos som et av stedene som ofte er like forurenset av olje som Niger-deltaet, og dette blir bare verre av det som foregår der, sier han.
Blant annet frykter han at åpningen av Afrikas største oljeraffineri på et 2.000 hektar stort område i utkanten av Lagos skal forverre forurensningen i storbyen med 24 millioner innbyggere, med stadig flere lekkasjer.
Raffineriet har en kapasitet på 650.000 fat olje daglig, langt mer enn Nigerias egne behov. Planen er at overskuddet skal eksporteres.
– Det er beklagelig at det ikke tas hensyn til hvor mye forurensning og risiko som følger med et oljeraffineri og oljeledninger i en by som Lagos, sier Bassey.
Baruwa og omliggende nabolag som også er rammet, er hjem til rundt en million mennesker, mange av dem offentlig ansatte og små bedriftseiere som nyter godt av rimelige boliger.
Men mangelen på rent drikkevann fører til store ekstrautgifter for dem, siden de må kjøpe vann til matlaging og vask og flaskevann i supermarkedet til å drikke, sier nabolagsadministrator Kalid Baruwa.
Han sier at situasjonen har tvunget mange til å flytte bort på grunn av bekymring for helsa.
61 år gamle Semiu Arashi mener forurensningen har skylda for åndedrettsproblemene han har fått etter at han og familien flyttet inn i et to etasjers hus i Baruwa for 20 år siden.
Arashi, som hadde et lite trykkerifirma, fulgte først doktorens råd om ikke å drikke vannet i springen, men hadde ikke lenger råd til flaskevann til seg og familien etter at bedriften gikk over ende.
– Når man må betale skolepenger og ta vare på familien, har man ikke det privilegiet å kunne kjøpe flaskevann. Jeg måtte slutte, og det betaler jeg dyrt for nå, sier han og viser fram en bag full av medisiner.
I årene som har gått, har oppmerksomheten om Baruwas kamp for rent vann, lagt seg. Men Oyewole vil ikke gi opp.
– Våre krav gjelder fortsatt: Skaff oss rent vann til matlaging, drikke og vask, rens jorda og brønnene, kompenser oss for det vi har måttet leve gjennom, sier han.