Oslo-avtalen mellom Israel og palestinerne satte Norge på verdenskartet, men 30 år senere har hyllesten av norsk fredsdiplomati stilnet.
13. september 1993 tok Israels daværende statsminister Yitzhak Rabin tilsynelatende noe motvillig imot Yasser Arafats utstrakte hånd på plenen utenfor Det hvite hus.
Bak dem sto en smilende president Bill Clinton. Han skulle være garantist for avtalen de to lederne undertegnet, en avtale som skulle bane vei for varig fred mellom okkupantmakten Israel og de okkuperte palestinerne. Slik gikk det ikke.
Oslo-avtalen var et resultat av ni måneder med hemmelige møter mellom israelske og palestinske utsendinger i Norge, med norske diplomater som vertskap og tilretteleggere.
Det norske fredsdiplomatiet ble i all stillhet innledet under daværende utenriksminister Thorvald Stoltenberg, som fikk grønt lys fra statsminister Gro Harlem Brundtland.
Da Stoltenberg våren 1993 ble FNs fredsmekler på Balkan, overtok Johan Jørgen Holst som utenriksminister og fikk ansvaret for det hemmelige fredsdiplomatiet.
Holsts statssekretær Jan Egeland skulle bli sentral. Det var ham Yasser Arafats utsending Bassam Abu Sharif trakk til side under et besøk i Oslo i 1992, for å foreslå at Norge burde opprette en hemmelig forhandlingskanal.
Diplomat-ekteparet Terje Rød-Larsen og Mona Juul fikk også nøkkelroller. Juul fungerte som Egelands høyre hånd i UD. Ektemannen ledet Fafo, som gjennomførte en levekårsundersøkelse i de palestinske områdene.
Rød-Larsen fikk kontakt med den israelske arbeiderpartipolitikeren Yossi Beilin, som sto utenriksminister Shimon Peres nær. Rollebesetningen i de hemmelige møtene som fulgte, var dermed klar.
20. august satte Peres og palestinernes forhandlingsleder Ahmed Qurie sine signaturer på det som senere skulle bli kjent som Oslo-avtalen. Det skjedde i regjeringens representasjonsbolig i Parkveien i Oslo, men ble først kjent en uke senere.
Gleden var stor, en hel verden hyllet Norges fredsdiplomati, og Rabin, Peres og Arafat ble i 1994 belønnet med Nobels fredspris.
Oslo-avtalen var imidlertid ingen fredsavtale, men en prinsipperklæring om gjensidig anerkjennelse. Den ga også palestinerne begrenset selvstyre i enkelte lommer av de okkuperte områdene, og den inneholdt en femårig tidsplan for forhandlinger som skulle lede til en endelig fredsavtale.
Kritikere påpekte tidlig at israelerne dermed fikk medhold i sine to viktigste krav, palestinsk anerkjennelse av staten Israel samt et løfte om å avstå fra vold.
Et tilsvarende løfte om å avstå fra voldsbruk ga derimot ikke Israel. Avtalen sier heller ingenting om palestinske flyktningers rett til retur, Jerusalems framtidige status, opprettelse av en palestinsk stat eller om bosettingen av israelere i de okkuperte områdene.
Avtalen ble da også møtt med kraftig motstand fra flere palestinske grupper, ikke minst Hamas som nektet å legge ned våpnene.
To år senere fikk palestinerne utvidet sitt selvstyreområde gjennom den såkalte Oslo 2-avtalen. Men de innså samtidig at de 165 enklavene de ble avspist med, ikke henger sammen.
61 prosent av Vestbredden er i avtalen definert som israelskkontrollert og er sammenhengende, og bosetningene der fortsatte å vokse. Det samme gjorde palestinernes misnøye. Det resulterte i økt væpnet motstand, nye terroraksjoner og fire år senere et folkelig opprør – kjent som den andre intifadaen.
Mange palestinerne hadde alt mistet håpet om en sammenhengende palestinsk stat da Benjamin Netanyahu fra høyrepartiet Likud i 1996 overtok som israelsk statsminister.
Netanyahu hadde markert seg som en krass motstander av Oslo-avtalen. Han lovet senere at en palestinsk stat ikke ville se dagens lys så lenge han hadde makten.
I dag leder Netanyahu den mest ytterliggående høyreregjeringen i Israels historie. Enkelte statsråder har offentlig nektet for det palestinske folks eksistens, mens andre krever annektering av hele Vestbredden og etablering av flere bosetninger.
Mens det i 1993 bodde rundt 116.000 bosettere på Vestbredden, bor det i dag drøyt 500.000 bosettere i rundt 270 bosetninger og såkalte utposter, viser offisiell israelsk statistikk.
Infrastrukturen rundt bosetningene har vokst, og Israel kontrollerer også rundt 80 prosent av vannressursene på Vestbredden, der det bor 3 millioner palestinere.
Selv om Oslo-prosessen som skulle lede til en fredsavtale, for lengst er død, har palestinerne i tråd med de to Oslo-avtalene fortsatt begrenset selvstyre på rundt 40 prosent av Vestbredden. På papiret har de også selvstyre på Gazastripen.
Israelske soldater kommer og går rett nok som de ønsker, og over 2600 palestinere er siden årtusenskiftet drept i israelske aksjoner på Vestbredden.
Gazastripen, der Hamas styrer, er beleiret og helt prisgitt Israel som kontrollerer grensene, luftrommet og farvannet utenfor kysten.
Med jevne mellomrom blir Gaza gjenstand for israelske angrep. Over 7800 palestinere er drept og titusenvis såret i slike angrep siden tusenårsskiftet.
I underkant av 50 sivile er i samme periode drept i rakettangrep mot Israel fra militante palestinske grupper på Gazastripen.
Forhandlingene som skulle ha ledet til en permanent fredsavtale mellom Israel og palestinerne, brøt sammen for mange år siden. Glansbildet av Norges fredsdiplomati har også falmet.
– Strategien som innebar at alle de virkelig vanskelige spørsmål ble skjøvet ut av Oslo-avtalen og inn i fremtiden, var et gedigent feilgrep, konstaterte Aftenpostens mangeårige redaktør Harald Stanghelle for noen år siden.
Stanghelle innrømmer at han var en av dem som lot seg «blende av dramaet» rundt det norske fredsdiplomatiet, men har i ettertid endret syn.
– Rollen som nøytrale tilretteleggere endte i praksis med at nordmennene i en avgjørende sluttfase spilte israelernes maktspill, konstaterer han.
Jan Egeland er ikke enig og mener at alternativet til Oslo-avtalen var en endeløs konflikt, uten håp om fred.
– Det var ikke Oslo-avtalen som feilet. Den åpnet opp for fredsforhandlinger der det bare hadde vært okkupasjon, terror og vold, sier han til NTB.
– Det var gjennomføringen av Oslo-avtalens timeplan for en endelig fredsløsning som mislyktes. Og der har både partene og det internasjonale samfunnet delt skyld, mener han.