Den største primaten som noen gang har eksistert på jorden, døde ut fordi den ikke tilpasset seg det skiftende miljøet, ifølge ny forskning.

Gigantopithecus blacki var tre meter høy, veide opptil 300 kilo og trivdes godt i skogene i Sør-Asia inntil for litt mer enn 200.000 år siden. Apene lignet det vi i dag kjenner som orangutanger, og gomlet på frukt og blomster i tropiske skoger.

Nøyaktig hvorfor den store apen døde ut etter å ha levd godt i flere hundre tusen år, har vært et av de store mysteriene innen paleontologien helt siden en tysk forsker snublet over en av tennene til apen på et apotek i Hongkong på 1930-tallet.

Tanna var så stor at den ble solgt med merkelappen «dragetann».

– Den var tre til fire ganger større enn tennene fra en hvilken som helst annen menneskeape, forteller Renaud Joannes-Boyau, en forsker ved universitetet Southern Cross i Australia, til AFP.

– Det fascinerte forskeren, og det var der alle undersøkelsene våre startet.

Kjevebein og tenner

Joannes-Boyau er en av medforfatterne av en ny studie i tidsskriftet Nature som tar for seg den store primaten.

Alt som har blitt funnet av gigantopithecus-apen siden den ene tanna, er fire ufullstendige kjevebein og rundt 2000 tenner. Det er ikke funnet noen komplette skjeletter. Flere hundre av tennene ble funnet inne i huler i den sørlige Guangxi-provinsen i Kina.

Selv etter flere tiår med utgravinger i disse hulene, var det vanskelig å finne ut av hvorfor apen ikke finnes lenger, ifølge studiens medforfatter Yingqi Zhang fra Kinas institutt for virveldyrpaleontologi og paleoantropologi.

To millioner år

I et forsøk på å etablere en tidslinje for dyrets eksistens, samlet forskerne fra Kina, Australia og USA fossiliserte tenner fra 22 huler.

De brukte seks forskjellige teknikker for å slå fast alderen på fossilene, inkludert en relativ ny metode som kan anslå når forrige gang mineraler ble utsatt for sollys.

De eldste tennene dateres mer enn to millioner år tilbake, mens de siste var fra rundt 250.000 år siden.

I tillegg ble pollen- og sedimentprøver fra hulene undersøkt.

Arbeidet har ført til at forskerne omsider kan fortelle hele historien om utryddelsen av gigantopithecus, ifølge Zhang.

Årstidene endret seg

De har slått fast at apens «utryddelsesvindu» var for mellom 215.000 og 295.000 år siden, noe som er tidligere enn det som har vært antatt fram til nå.

I denne perioden ble årstidene mer atskilt fra hverandre, noe som endret lokalmiljøet. Den tykke, frodige skogen som gigantopithecus hadde trivdes i, begynte å vike for mer åpne skoger og gressletter.

Dette fratok i økende grad apene for sin favorittmat: frukt. På grunn av størrelsen var apene fastlåst til bakken.

– Det var et massivt dyr, rett og slett veldig, veldig stort. Når mat ble en mangelvare, var den for stor til å klatre i trær for å utforske nye kilder til mat, sier Joannes-Boyau.

I stedet måtte de ta til takke med mindre næringsrik reservemat som bark og kvister, forteller medforfatter Kira Westaway ved Macquarie-universitetet i Australia.

Dette var et mistak fra apenes side som til slutt førte at arten ble utryddet, ifølge Zhang.

For store

Primatens størrelse gjorde det også vanskelig for dem å gå langt for å finne mat, og deres enorme størrelse betydde at de trengte store mengder mat.

Utfordringene til tross ble faktisk gigantopithecus-apene større i løpet av denne tiden, forteller Westaway. Men det ble færre og færre av dem. Ved å analysere tennene var forskerne i stand til å måle den økte belastningen apene var under etter hvert som antallet krympet inn.

De sammenlignet også gigantopithecus' skjebne med dens orangutang-slektning, pongo weidenreichi, som håndterte det skiftende klimaets påvirkning på miljøet langt bedre.

Tok lang tid

Orangutangen var mindre og smidigere, og i stand til å bevege seg raskt gjennom skogens tak for å samle matvarer som blader, blomster, nøtter, frø og til og med insekter og små pattedyr.

De ble enda mindre over tid, og trivdes godt mens dens enorme fetter gigantopithecus sultet.

Westaway understreker at det er viktig å forstå hvorfor skjebnen til gigantopithecus blacki ble som den ble.

– Spesielt med tanke på trusselen om en sjette masseutryddelseshendelse som henger over oss, sier hun.