F-35-produsenten Lockheed Martin er opptatt av milepæler, og 3. juni passerte det gigantiske våpenprogrammet to slike parallelt:
Da ble F-35 nummer 400 levert, samtidig som at den samlede flåten passerte 200.000 flytimer totalt.
19 av disse flyene er norske, hvorav tolv har base på Ørland.
Ifølge ledelsen i Kampflyprosjektet og Luftforsvaret, er det gjort store framskritt i løpet av halvannet år med operativ test og evaluering i Norge. F-35A yter langt bedre på dette tidspunktet enn de forventet på forhånd.
Øverst er en video som viser noen av milepælene gjennom F-35-utviklinga, fra tidlige testår og fram til det siste året hvor flyet er brukt i strid både av Israel, US Marine Corps og US Air Force.
Ikke bare høydepunkter
Dette er en oppdatering og utvidelse av en video vi lagde i forbindelse med mottaket av de første tre flyene i Norge i november 2017.
Vi kan gjenta det vi skrev den gang, nemlig at vi ikke er blinde for at vi ved å redigere en haug milepæler etter hverandre i hurtig tempo, kan framstille hele F-35-programmet som en problemfri, dundrende suksess. Men man skal ha murt seg inne i et pussig ekkokammer lenge for å kunne overse at ikke alt har gått på skinner.
Det er i grunn regelen for de fleste nye kampfly eller generelt komplekse våpenutviklingsprogram i nærheten av denne størrelsen. Inkludert våre egne F-16 som har hatt flere nykker og lyter.
Det spesielle her er at utvikling og småskala oppstartsproduksjon har gått parallelt i to programmer: SDD («System Development and Demonstration») og LRIP («Low Rate Initial Production»). Fra norsk side er det påpekt at åpenheten i denne prosessen og de jevnlige, offentlige revisjonene av programmet kan ha gitt et fortegnet bilde av at det er uvanlig mange feil på akkurat denne flymaskinen. Dessuten er mange av gjennomgangene i sin natur problemorientert, altså at mandatet er å finne og rapportere feil, ikke det som er vellykket.
Uansett; Det som blant annet har skjedd siden forrige video i 2017, er at det har gått tapt to fly: Et amerikansk F-35B og et japansk F-35A. Det første havariet skyldtes produksjonsfeil på et drivstoffrør, mens årsaken til den siste ulykken fortsatt ikke er kjent. Det er heller ikke sikkert at vi noen gang får vite nøyaktig hva som skjedde, ettersom flyet fortsatt ligger på havets bunn og Japan har avsluttet søket etter knappe to måneder.
Det som både det flernasjonale programkontoret (JPO) og Norge i det siste har pekt ut som de største problemområdene, er tilgang til reservedeler. Logistikkløsningen og evnen til å distribuere delene er fortsatt for dårlig, noe som medfører at også de norske flyene har stått mer på bakken enn ønskelig. Også arkitekturen i ALIS («Autonomic Logistics Information System») må forbedres, ifølge kampflydirektøren.
Minst 130 fly i år
Norge har som kjent F-35A, mens det finnes to andre versjoner av kampflyet: Hangarskipversjonen F-35C, som har forsterket understell og større, foldbare vinger og brukes av US Navy, og STOVL-versjonen («short takeoff/vertical landing») F-35B som brukes av US Marine Corps, Storbritannia og Italia.
De 400 flyene som er levert så langt fordeler seg slik:
- F-35A: 283
- F-35B: 87
- F-35C: 30
Flytimene som er akkumulert gjennom testing, øving og i nyere tid skarpe operasjoner, fordeler seg slik (cirkatall):
.png){kind=logo}
- F-35A: 125.850 timer
- F-35B: 52.410 timer
- F-35C: 22.630 timer
Ifølge Lockheed Martin er de i rute til å levere 131 fly i 2019, en økning på nesten 40 prosent fra i fjor. Med full kapasitet vil det etter planen rulles ut 160 fly i året fra fabrikken i Fort Worth i Texas.
Utviklingen i produksjonstakt har vært som følger:
- 2018: 91 fly
- 2017: 66 fly
- 2016: 46 fly
- 2015: 45 fly
- 2014: 36 fly
