Er du glad i å gå på ski – og gjerne litt fort? Da vet du at riktig disponering av kreftene er utrolig viktig for en langrennsløper. Kanskje har du også lurt på hvordan du kan hente inn verdifulle sekunder dersom du konkurrerer.
Mye er selvfølgelig avhengig av teknikk og fysisk form, men forskning viser også at du kan tjene mye på å være smart på de rette stedene underveis i løpet.
– Det å jobbe over bakketoppen er noe mange får beskjed om, sier Sintef-forsker Trine Seeberg, som også er stipendiat ved NTNUs senter for toppidrettsforskning.
Det er jo greit for trenere og sekundanter å si. Men ikke like lett å gjennomføre med blodsmak i munnen og puls oppunder taket. Seeberg har sammen med andre forskere fra NTNU og Nord Universitet gjennomført en studie som skal hjelpe langrennsløpere på alle nivåer slik at de kan spare tid uten å bruke mer krefter.
Studien viser tydelig at løperne kan spare tid – og at det er lett å gjøre dem bevisste på dette uten at det krever for mye innsats.
– Du skal ikke gasse på altfor mye oppover bakken. Du skal gå jevnt. Når du kommer opp bakken, skal du på det riktige stedet akselerere i fire–fem sykluser over bakketoppen, og så skal du kjapt ned i hockey, sier Seeberg.
Forskning som gir OL-gull
Det perfekte stedet for noen ekstra harde tak er ikke akkurat der oppoverbakken begynner å flate ut. Du skal vente til like før den tipper ned i utforbakke igjen.
– Hvis du prøver å akselerere med en gang du har kommet opp, koster det trolig for mye, sier Seeberg til Gemini.
Venter du derimot til du nesten er over kanten, kan du ta flere sekunder på konkurrentene i den påfølgende nedoverbakken.
– Klarer du å holde igjen opp bakkene, kan det lønne seg å heller bruke litt mer krefter over bakketoppen, sier Seeberg.
Løpere på elitenivå er allerede kjent med dette. NRKs Vitenskapen bak medaljen forteller for eksempel historien om hvordan Didrik Tønseth samarbeidet med toppidrettsforskere for å få hjelp til å ta det siste steget mot toppen.
Det forskerne lurte på, var om kunnskapen også kunne anvendes på nivået under de aller beste – og om det kan læres på relativt kort tid.
Teori og praksis
Derfor gjennomførte de en studie i langrennsbygda Meråker, som kunne forsyne dem med løpere på høyt nivå, både elever fra idrettslinja på den videregående skolen og idrettsstudenter ved Nord universitet.
Først gjennomførte de rundt 30 skiløperne et testrenn over ti kilometer.
Løperne var utstyrt med bærbare sensorer, GNSS, bevegelsessensorer og pulsmålere. I tillegg målte forskerne helt nøyaktig hastighet på bestemte steder i nedoverbakkene. Deretter ble de delt i to grupper.
– På kvelden etter løpet hadde vi en 45 minutters samling med den ene gruppa. Vi viste dem én og én på video, og vi viste dem dataene våre fra sensorene. Vi pekte på ting de kunne gjort bedre, sier Seeberg.
Dagen etter fikk denne gruppa prøve teorien i praksis ute i løypa sammen med forskerne.
– Der fikk de prøve ut ulike strategier for hvordan de skulle maksimere hastigheten før de satte seg kontant ned i hockey. Etter hvert forsøk fikk de vite hvilken hastighet de oppnådde, slik at de kunne se hva som fungerte best.
Den andre gruppa fikk ingen opplæring, men hadde en treningsøkt med tilsvarende belastning. På dag tre gjennomførte alle sammen et nytt renn over de samme ti kilometerne.
Tydelig forbedring
– Vi fikk signifikant endring ved hjelp av treningen. Både hastigheten på toppen og tiden de brukte i hele nedoverbakken, sier Seeberg.
Ikke bare på de to bakketoppene der de hadde trent spesielt på denne strategien, men også andre steder i løypa med en lignende profil.
I videoen under kan du se skiløper Geir Kristian Hoås demonstrere hvordan det skal gjøres:
– Løperne klarte å generalisere kunnskapen og bruke den andre steder, sier Seeberg.
Forskerne kunne dokumentere at de utvalgte løperne fikk høyere fart nedover og bortover, men ingen endring oppover. De tapte altså ikke noe på å holde igjen litt krefter før de økte farten over bakketoppene.
Tallene antyder også en betydelig forbedring i sluttiden for løperne som fikk spesialbehandling mellom rennene, men sammenhengen er ikke sterk nok til at den tilfredsstiller forskningens strenge krav til konklusjoner.
– Det har litt å gjøre med at det ikke var så mange deltakere og at det var endringer i føret underveis, forklarer Seeberg.
Ikke alle bakketopper egner seg
Seeberg bruker sine egne resultater når hun selv tar på seg skiene.
– Jeg har hatt god nytte av det når jeg går hobbyrenn. Det hjelper bare å bli bevisst rundt det, sier hun.
Så det kan jo være noe å tenke på hvis du vil forbedre dine egne Strava-segmenter. Eller hvis du begynner å få dårlig tid til søndagsmiddagen. Bare husk at ikke alle bakketopper er like godt egnet.
– Dette vil ikke fungere i alle bakker. Hvis det er altfor bratt på toppen, at du bare stuper over i en utforkjøring, så klarer du ikke å generere nok fart til at det er noen vits.
– Eller hvis nedoverbakken etterpå er så bratt at du må bremse og skrense. Da er det ikke like stort poeng å ha den store farten på toppen, sier Seeberg.
Artikkelen ble først publisert på Gemini.no
