Det europeiske gassmarkedet er sommeren 2017 blitt en arena for en politisk dragkamp, ikke bare mellom USA og Russland, men også mellom stridende krefter i USA og i EU. Tyskland står sentralt.
Striden gjelder innenrikspolitiske, utenrikspolitiske og forretningsmessige interesser. Utfallet vil kunne bli avgjørende for utviklingen av gassmarkedet i Europa, eventuelt også for forholdet mellom Europa og USA. Begge dimensjoner er selvsagt av stor betydning for Norge.
Den umiddelbare bakgrunnen er prosjektet Nord Stream 2, som skal supplere kapasiteten til den eksisterende ledningen Nord Stream 1 for å frakte gass direkte fra Russland gjennom Østersjøen til Tyskland, utenom Polen, Ukraina og andre østeuropeiske land.
Dagens Nord Stream 1 har en kapasitet på 55 milliarder kubikkmeter årlig, men bare halvparten blir utnyttet på grunn av en tvist med EU-Kommisjonen.
Planen er likevel å doble kapasiteten til 110 milliarder kubikkmeter årlig. Nord Stream 2 er første ledd i utvidelsen.
- Kommentar: Trump kan ha hatt et nøkternt og saklig grunnlag for beslutningen om å trekke USA fra Parisavtalen
Ulike motiver
Økonomien i prosjektet ligger i lavere kostnader sammenlignet med transport gjennom Ukraina og Polen. Politikken i prosjektet ligger i at Ukraina og Polen omgås som transittland for russisk gass. De kan miste både inntekter og forhandlingsposisjon fordi kapasiteten i Nord Stream 2 til dels vil bli brukt til å transportere gassvolum som i dag fraktes gjennom Ukraina og Polen.
Prosjektet drives frem av Selskapet Nord Stream 2 AG, der russiske Gazprom er største aksjonær med 51 prosent; resten er fordelt på britisk-nederlandske Shell, franske Engie, de tyske selskapene Uniper og Wintershall, og det østerrikske OMV. Hensikten er å selge noe av gassen videre til blant andre Nederland og Storbritannia.
For Russland vil Nord Stream 2 innebære en mer direkte, mindre kostbar og mindre problemfylt adgang til gassmarkedet i Vest-Europa, først og fremst i Tyskland. For kjøperne innebærer prosjektet en mer direkte adgang til kildene, lavere transportkostnader og en bedre forsyningssikkerhet ved at transitt gjennom Ukraina kan unngås.
Dette vekker motstand i Øst-Europa og i USA. Når transitten av russisk gass avtar, mister Polen også forhandlingsmakt overfor sin største leverandør, Russland.
Nye forhandlinger
Polen har lenge klaget over en ensidig avhengig av russisk gass, men problemet er selvforskyldt. Tidlig på 2000-tallet hadde Polen fremforhandlet en gassavtale med Norge for å spre forsyningene, men den ble sagt opp av tvillingregjeringen i 2005.
Begrunnelsen var kostnadene; Polen valgte billigere russisk gass gjennom eksisterende rørledninger, fremfor å ta kostnaden ved en ny ledning fra Norge. Nå er nye forhandlinger på gang om en direkte ledning gjennom Danmark og Østersjøen.
I mellomtiden kjøper Polen mindre mengder norsk gass i markedet. Likevel har reaksjonene i Polen vært sterke i forhold til Nord Stream 2. Det har vært hevdet at ledningen ville isolere Polen og svekke forsyningssikkerheten for hele Europas gassforsyninger. Lignende reaksjoner har kommet i Ukraina, men har utenfor EU mindre betydning.
USA på banen
Derimot har USA kommet sterkt på banen. Etter presidentskiftet har mektige krefter i USA gått inn for å forsure forholdet til Russland. Satt på spissen synes det som om ledelsen i de Demokratisk partiet vil legge skylden for Trumps valgseier på Vladimir Putin snarere enn på Hillary Clinton.
Underforstått tillegges Vladimir Putin en enestående sluhet og en betydelig evne til å manipulere USAs angivelig svake institusjoner, mens Hillary Clintons mange svakheter og dårlige valgkamp overses.
Stadige påstander om russiske tyverier av Hillary Clintons eposter er hittil ikke blitt underbygget med bevis som ville kunne godtas i en rettssal. Derimot forties innholdet i epostene, det bestrides ikke. Hillary Clintons arrogante utsagn, som fremkom i epostene, svekket hennes valgsjanser. Også andre enn Putin kunne ha interesse av å svekke Hillary Clinton, blant andre venstrekrefter i USA innenfor og utenfor det Demokratiske parti, og forretningsforbindelser av Donald Trump, hvorav noen er russere nå bosatt i USA.
- Oljeprisen framover: «Norge bør innstille seg på moderate priser på olje og gass»
Russland og USA mot Kina
Kampanjen mot Russland fortoner seg også som en kampanje mot Donald Trump. Siktemålet synes å være både innenrikspolitisk og utenrikspolitisk. I tillegg kommer forretningsmessige interesser inn i bildet.
Trumps opprinnelige plan om å søke forståelse og samarbeid med Russland, har vekket langt større motstand enn forventet. I utgangspunktet hadde Trump tanker om å gjøre Russland til en juniorpartner for USA. Visjonen var trolig å knytte Russland til USA, for å unngå at det skulle knytte seg nærmere to EU eller Kina, til ulempe for USAs ledende stilling.
Amerikanske foretak skulle få fortrinnsbehandling i Russland, hvilket hadde støtte i deler av USAs næringsliv, særlig i oljeindustrien. Allerede i 2011 og 2012 inngikk ExxonMobil, under ledelse av nåværende utenriksminister Rex Tillerson, avtaler med det russiske statsoljeselskapet Rosneft om samarbeid, først med felles oljeprosjekter i Svartehavet og Ishavet, dernest med samarbeid i hele Russland, under ledelse av Rosneft, og i resten av verden under ledelse av ExxonMobil.
Omfattende sanksjoner
Ukrainakrisen i 2014 stanset samarbeidet, men ExxonMobil søkte våren 2017 om unntak fra sanksjonene, forgjeves. I stedet ble selskapet bøtelagt for å ha videreført forhandlingene med Russland våren og sommeren 2014.
På grunnlag av formodninger og udokumenterte påstander, har Kongressen sommeren 2017 vedtatt omfattende sanksjoner Iran, Nord-Korea og Russland. Iran er tatt med på grunn av en formodning om at landet ikke overholder atomavtalen, noe alle observatører er enige om at landet faktisk gjør. Dette synet deles av USAs utenriksminister Rex Tillerson.
Lovens seksjon 232 foreskriver virkemidler mot personer eller foretak som foretar investeringer eller ved varer, tjenester, teknologi, informasjon eller støtte som kan bistå Russlands evne til å bygge, vedlikeholde, utvide, modernisere eller reparere rørledninger for eksport av energi. Sanksjonene omfatter blant annet forbud mot pengeoverføringer og eksport av varer og teknologi.
Selv om loven i første rekke tar sikte på å ramme Nord Stream 2, fortoner den seg som et fremstøt for å svekke Russlands muligheter til å eksportere olje og gass generelt, også til Kina, og dermed ramme landets økonomi.
En bestemmelse om at russisk oljeindustri kan ha inntil en tredjedels deltakelse i prosjekter i utlandet, er et resultat av amerikanske oljeselskapers press for å redde egne prosjekter i Kaspihavet og Middelhavet.
Et politisk ønske om å svekke Russland lar seg lett kombinere med økonomisk egeninteresse.
Loven nevner uttrykkelig USAs egne økonomiske interesser. Den pålegger amerikanske myndigheter å prioritere eksporten av amerikanske energiressurser for å skape arbeidsplasser i USA, og for å bistå USAs allierte og partnere. Formuleringen er et resultat av press fra politikere fra berørte delstater.
USA har allerede eksportert båtlaster med gass til Litauen og Polen og med kull til Ukraina. USAs motiver fortoner seg som både politiske og økonomiske. Et politisk ønske om å svekke Russland lar seg lett kombinere med økonomisk egeninteresse.
Ved sanksjonsloven tiltar Kongressen seg retten til å diktere resten av verden. Satt på spissen ville et norsk eller tysk foretak med oppdrag i et rørledningsprosjekt fra Russland til Kina kunne rammes av amerikanske sanksjoner og bøtelegges eller få eiendom konfiskert. Loven vil kunne anvendes for å hindre norsk-russiske samarbeidsprosjekter i Barentshavet.
Det er dessverre et åpent spørsmål om norske politikere og myndigheter vil våge å stå opp mot USA for å forsvare norske økonomiske interesser på dette området.
Den russiske kommentaren er at politisk konfrontasjon er et virkemiddel for USA til å erstatte Russland som den viktigste leverandøren av naturgass til Europa og for å fremme sine egne økonomiske interesser.
- Verden spiller russisk rullett med klimaet: Billioner av kroner og klodens fremtid ligger i potten
Tyskerne har skarpe reaksjoner
Tilsvarende betraktninger gjøres på tysk hold. Tyske offisielle kommentarer til de amerikanske sanksjonene har vært skarpe. Tyskland akter ikke å la sin energiimport eller sin utenrikshandel bli styrt fra Washington.
Utenriksminister Sigmar Gabriel har uttalt at ekstraterritorielle amerikanske sanksjoner mot tyske foretak ikke kan godtas. Motreaksjoner og eventuelle handelspolitiske sanksjoner mot USA blir åpent drøftet.
Kombinasjonen av en sterk vilje til å gripe inn i andre land med med mangelfull innsikt har gjort USAs utenrikspolitikk hittil i dette århundret til en serie katastrofer.
Holdningen er at amerikanske innfall ikke skal hemme tysk næringsliv. Russland er ikke bare Tysklands største leverandør av naturgass og oljeprodukter, men også et viktig marked for tysk eksport, til tross for sanksjonene i kjølvannet av Ukrainakrisen.
Siste år har samhandelen mellom Tyskland og Russland øket med 20 prosent. Heller ikke i Frankrike er det vilje til å la sin utenrikshandel bli styrt fra Washington. Frankrike er mindre avhengig av russisk gass, her er Norge største leverandør. Det franske oljeselskapet Total har imidlertid betydelige interesser i Iran, i likhet med Shell og det italienske ENI. Her akter Frankrike ikke å vike unna.
- Norsk olje og gass: Må kutte kostnader og kvitte seg med ansatte
Berettiget mistanke
I viktige europeiske hovedsteder er det en trolig berettiget mistanke om at de amerikanske sanksjonene mot Russland i stort monn er motivert av kommersielle interesser, og at det langsiktige målet er å stanse Russlands gasseksport til Europa for å åpne markedet for flytende naturgass, LNG, fra USA.
Et mulig politisk motiv fra USAs hold kan være å svekke handelen mellom Europa og Russland for å knytte Europa nærmere til USA og hindre en mulig tilnærming til Russland. Dette kan ha vært et motiv for USAs innblanding i ukrainsk politikk.
Fra Sovjetunionens oppløsning i 1991 frem til Ukrainakrisen i 2014 hadde særlig Tysklands eksport til Russland øket sterkt. Motstykket var vekst i russisk gasseksport til Europa. I Washington var det bekymring for at økende samhandel ville gi et grunnlag for nærmere politiske forbindelser, til ulempe for USAs stormaktsstilling.
Forskjellen i kostnader tilsier at gass fra USA vanskelig kan konkurrere mot russisk gass i det europeiske markedet uten særskilte tiltak som tollsatser eller kvoter. For Europa ville en fortrinnsbehandling av amerikansk gass innebære en fordyrelse. Samhandelen med Russland ville svekkes ytterligere.
Krenker Europa
De amerikanske sanksjonene mot Russland og Iran oppfattes å krenke Europas handelspolitiske og utenrikspolitiske selvstendighet, ved siden av å ramme europeisk næringsliv.
I den utstrekning flytende naturgass fra USA skulle fortrenge rørledningsgass fra Russland, ville dette bli oppfattet som en seier i Washington og oppmuntre nye fremstøt.
Spørsmålet er hvor lenge europeisk næringsliv, EU-Kommisjonen og særlig Tyskland vil finne seg i å bli overstyrt av USA. Innenrikspolitiske forhold er i USA ofte avgjørende for utenrikspolitikken. Vedtaket om sanksjonene mot Russland og Iran ble fattet av en nesten enstemmig Kongress.
De fleste amerikanske politikere og deres støttespillere i Washington har liten interesse for forholdene i resten av verden, dårlige kunnskaper og handler ofte ut fra enkle, ideologiske føringer, i tillegg til antatt egeninteresse.
Amerikansk millitærindustri styrer
Føringene blir i stort monn lagt av det militær-industrielle komplekset som omfatter rustningsindustrien, konsulenter og deler av den offentlige forvaltning hvis virksomhet og inntekter er avhengige av et fiendebilde for stadig økende bevilgninger.
Dersom USA skulle lykkes i et visst monn å fortrenge russisk gass fra det europeiske markedet, med som nevnt høyere priser som resultat, ville Norge tjene økonomisk, i et hvert fall på kort sikt
Andre deler av amerikansk næringsliv, deriblant oljeindustrien, som er privat finansiert, har derimot mer fredelige hensikter overfor USAs omverden.
Rustningsindustrien er statsfinansiert, og den finansierer politikeres valgkamp. Med avleggere og underleverandører i hver delstat, og praktisk talt hver eneste valgkrets, er den posisjonert til å øve press på enhver politiker. Politikere som er lydhøre for rustningsindustriens krav, får bidrag til sin valgkamp.
I motsatt fall støttes motkandidatene. Her foreligger et politisk-militært kretsløp, der en del av rustningsbevilgningene resirkuleres til politikere som voterer dem. For de store rustningskontraktene går konkurransen først og fremst på teknologi og innovasjon, mer enn på kostnader og nytte.
Resultatet er at USA står for nærmere halvparten av verdens militærutgifter. Motstykket er en infrastruktur som forvitrer, en stagnerende eller fallende levestandard, et svekket utdanningsnivå og en fallende levealder.
- Kommentar: – Før var vi opptatt av å ta med oss teknologi hjem. Nå er vi mest opptatt av hva vi kan eksportere
En serie med katastrofer
Kombinasjonen av en sterk vilje til å gripe inn i andre land med med mangelfull innsikt har gjort USAs utenrikspolitikk hittil i dette århundret til en serie katastrofer.
Krigen i Afghanistan har vart i seksten år, seier er ikke i sikte; i Irak er amerikanske militære på plass fjorten år etter okkupasjonen; Libya er i kaos. Som kandidat ga Donald Trump inntrykk av å ville gå inn for en mindre krigersk utenrikspolitikk enn Hillary Clinton. Trolig er dette fortsatt hans oppriktige mening, men han blir stanset av «krigspartiet» i Kongressen, en koalisjon av Demokratene og Republikanerne.
For tiden er hovedmotstanderne Russland, Iran og Nord-Korea, med Kina på venteliste, kanskje også Tyskland. I forhold til Russland har haukene i Washington tydelig et mål om konfrontasjon, om mulig regimeskifte, og i et hvert fall full isolasjon.
Norsk fordel
Dersom USA skulle lykkes i et visst monn å fortrenge russisk gass fra det europeiske markedet, med som nevnt høyere priser som resultat, ville Norge tjene økonomisk, i et hvert fall på kort sikt, men det er uvisst hvordan etterspørselen ville utvikle seg.
I motsatt fall, med betydelig og økende eksport av russisk gass, vil lavere priser kunne anspore en vekst i etterspørselen, også etter norsk gass.
Uansett utfall i gassmarkedet bør Norge belage seg på transatlantiske spenninger. Konfliktpotensialet mellom USA og EU, først og fremst Tyskland, øker ved ensidige amerikanske sanksjoner og amerikansk arroganse. Tysklands interesse er ikke å isolere Russland, men å anspore reformer og etter hvert trekke landet inn i europeisk økonomi.
En klok russisk strategi i denne situasjonen ville være å finne en løsning på konflikten i Ukraina; det er også i tysk interesse. Med et bedre forhold til Russland ville tyske forbehold mot gass kunne svekkes. I en slik situasjon kunne norske leveranser supplere økende import fra Russland, i et duopol som diversifiserer forsyningene.
Økt behov for norsk gass
Økende salg av russisk gass er ikke nødvendigvis til ulempe for Norge. EUs og Tysklands interesse er å spre forsyningene. Dermed kan økende bruk av russisk gass skape et økende behov for norsk gass, som tilfellet har vært historisk.
En forverring av Tysklands forhold til USA samtidig med en forbedring av forholdet til Russland kan ikke utelukkes. En slik situasjon ville også kunne anspore USA til å holde Norge som et strategisk brohode utenfor EU. Det er et åpent spørsmål hvor vidt norske politikere og norsk utenriksledelse ville velge nære politiske bånd med USA i stedet for Tyskland i strid med landets økonomiske interesser.
En nær tilknytning til USA ville selvsagt svekke utsiktene til samarbeid med Russland i Barentshavet. Norge og Russland kunne sammen gi et solid grunnlag for gassforsyninger til Frankrike, Storbritannia og Tyskland og anspore EU til å satse sterkere på naturgass.
- Energibyrået mener det er plass til norsk olje og gass: Men det kan være ett unntak
