Oljen i Arktis. Oljen på ekstremt dypt vann. Og oljen i de aller, aller tetteste skiferlagene. Det er snakk om de vanskeligste oljeressursene som er igjen i verden.
Den som klarer å finne nøkkelen til å åpne disse ressursene trekker mest sannsynlig et sikkert vinnerlodd. Det meste tyder nemlig på et fortsatt stort behov for olje og gass i tiårene som kommer.
Samtidig tegnes et brutalt bilde i klimadiskusjonen: Du setter en kule i kammeret på en seksløper, snurrer tønna, setter revolveren mot hodet og trekker av.
I russisk rulett er det 16,67 prosents sjanse for at det går galt.
I klimaruletten er sjansen for å mislykkes tilsynelatende mye større.
Bildet med russisk rulett har ofte blitt brukt etter Bill McKibbens artikler om karbonbudsjett og verdens oljeressurser. Han tok utgangspunkt i at man hadde 80 prosent sjanse for å klare klimamålene.
– Forskere estimerer at mennesker kan slippe ut om lag 565 gigatonn CO2 innen midten av århundret for fortsatt å ha et rimelig håp om å holde oss under to graders oppvarming.
– I dette tilfellet betyr «rimelig» at man vil klare det fire av fem ganger, noe som tilsvarer litt dårligere odds enn å spille russisk rulett med en seksløper, ifølge Bill McKibben.
Det var altså 80 prosents sjanse for å holde seg under to grader, ifølge McKibben.
Til sammenligning tar det såkalte «olje- og gass-scenariet» fra Det internasjonale energibyrået (IEA) utgangspunkt i en sannsynlighet for å nå togradersmålet på 50 prosent. Det er med andre ord puttet tre kuler i kammeret på revolveren.
I potten ligger store mengder olje og gass, billioner av kroner og klodens fremtid.
Spørsmålet er: Er det plass til disse ressursene i fremtiden?
- Mesteparten av ressursene i Barentshavet er gass: Det mener IEA kan bli for dyrt
Statoil: – Et enormt potensial
If you´re going to try, go all the way. Otherwise, don´t even start.
-Charles Bukowski-
Austin, Texas, oktober 2016:
På den grønne høyden utenfor Austin sentrum ligger Statoils kontorer. Det er så vidt du kan skimte logoen på det store bygget.
Her sitter en forsamling høykompetente ingeniører: Kjemiingeniører, prosessingeniører, boreingeniører, geologer og geofysikere. De er blant bransjens beste og jobber med å finne nye metoder for å få ut mer olje og gass fra de tette skiferformasjonene i USA.
.png){kind=logo}
Da Statoil etablerte forskningsavdelingen som utelukkende jobber med skiferolje og skifergass, fikk de nærmest fritt spillerom, og i løpet av kort tid hentet de det beste av folk fra andre steder i industrien. De kommer fra Exxon. Fra BP. Fra Chevron og Schlumberger, Halliburton og det prestisjefylte Universitetet i Austin.
Nå utgjør de Statoils ekspertgruppe og Teknisk Ukeblad møter tre av dem: Sjefen sjøl, Bruce Tocher (nå førtidspensjonert, red.anm), seniorforsker Andrea Machado og kjemiingeniøren Desikan Sundarajan.
Forskerne i Austin jobber ut fra følgende utgangspunkt: Skiferindustrien er som nyfødt å regne, selskapene har fortsatt svært mye å lære, og det er enorme ressurser igjen å hente opp fra bakken.
For mens utvinningsgraden på oljefelt i de norske, konvensjonelle offshore-feltene er svært høy, på litt i underkant av 50 prosent, er utvinningsgraden i skiferfeltene i USA noe helt annet, rett og slett fordi det er to helt forskjellige dyr.
– Vi ligger på mellom 10 og 15 prosents utvinningsgrad på olje, og kanskje noe mer på gass. Men dette betyr også at 85-90 prosent av ressursene fortsatt ligger i bakken. ”The size of the prize” er med andre ord fullstendig enorm. Og det er her teknologien kommer inn, sier Bruce Tocher.
– Hvis vi kan finne nøkkelen til å øke denne utvinningsgraden, så er de potensielle reservene, ikke bare i USA, men globalt, helt enorme. De fleste forstår ikke hvor stort potensial det er i dette, sier han.
- Skapte reaksjoner: Se oljebransjens «klima-skrytevideo»
To virkeligheter: Olje og klima
Det er to forskjellige virkeligheter der ute:
Virkelighet 1: Det ligger enorme, urørte petroleumsressurser i bakken. De har enten vært for dyre å utvinne, eller teknisk umulig å utvinne. Men verden trenger energi, og internasjonale byråer som IEA anslår en betydelig andel fossil energi i mange tiår fremover.
Det er derfor ikke et spørsmål om hvorvidt oljen skal ut eller ikke, men på hvilken måte bransjen skal låse opp verdens vanskeligste ressurser. Det er to essensielle ting som må på plass: (1) Nye teknologier må utvikles for å hente ut de vanskeligste ressursene. (2) Bransjen må – en rekke steder – få en såkalt license to operate. Med andre ord: Tillatelse fra samfunnet til å bedrive olje- og gassvirksomhet.
Virkelighet 2: Utgangspunktet er det samme som i virkelighet 1. Men konklusjonen er en annen: Det ligger enorme urørte petroleumsressurser i bakken. Men for å unngå at kloden går til helvete, må brorparten av de gjenværende ressursene bli liggende.
Dersom verdenssamfunnet skal nå togradersmålet – eller enda mer ambisiøst: Holde oppvarmingen under halvannen grad, er verdens forbruk og produksjon av fossile ressurser nødt til å fases ut, så fort som overhode mulig. Ellers vil våre generasjoner overlate en verden som vil være uutholdelig for de neste generasjonene.
Øysamfunn vil bli liggende under vann som følge av smeltende polis, avlinger vil druknes av tungt nedbør, uværene vil bli mer brutale og mer ødeleggende, og økosystemene kommer i fullstendig ubalanse.
Men selv om Paris-avtalen ble inngått til jubel og ekstase, er det stort sett business as usual, både i Norge og ute i verden.
Mellom disse virkelighetene finnes en rekke nyanser, en rekke ståsteder, argumenter og tiltak. Nyansene er globale, nasjonale, regionale og lokale.
Det handler om norsk velferd, og norske arbeidsplasser.
Det handler om at den gruppen i verden som til nå ikke har fått oppleve gledene ved å ha strøm også skal få ta del i dette. Og det handler om en sterkt økende middelklasse både i Asia og Afrika.
Dessuten handler det om utvikling og produksjon av fornybare energikilder. Det dreier seg om markedsmekanismer og vilje til omstilling.
Og i begge virkelighetene handler det om teknologi. Norge, som høyteknologisk oljenasjon, kan blant annet sitte på avgjørende kunnskap og teknologimiljøer til å åpne noen av verdens mest vriene oljeressurser.
Skifer-feltene i USA
Texas, USA, 2015/2016:
Langs de varme, støvete motorveiene begynner oljelandskapet å stige frem under solen. Nikkepumper beveger seg rytmisk bak stengte og til dels bevoktede gjerder med strenge advarselsskilt.
Det er om lag ett år siden oljeprisen begynte å falle. Men den amerikanske skiferproduksjonen, blant annet her i Eagle Ford, har vist seg mer utholdende enn hva OPEC-landene først så for seg. Selv om en rekke rigger har blitt lagt i opplag over hele landet, holdes produksjonen fortsatt i gang.
Ytterligere ett år senere, i oktober 2016, har prisene fortsatt ikke kommet tilbake på gamle høyder. Men nå snakker industrien om at de kan klare å få break-even-prisen enda lavere. Noen av de beste får prisen ned i 25 dollar per fat. Å presse det helt ned til 15 dollar fatet er ikke utenkelig.
Skiferprodusentene har begynt å tenke smartere, de tar i bruk nye løsninger som gjør at de kan få betydelig mer olje og gass ut i løpet av en gitt periode enn de gjorde før. Og om alt går som man håper, er det enorme businessmuligheter innen skiferolje- og skifergass også i fremtiden.
De anslåtte ressursene av såkalte ukonvensjonelle ressurser er gedigne, både i og utenfor Nord-Amerika. Spørsmålet er om, og hvordan de kan hentes opp, og til hvilken pris, både rent økonomisk, men også klimamessig.
Ifølge Rystad Energy ventes det om lag 500 milliarder fat oljeekvivalenter fra ukonvensjonelle kilder frem mot 2040. Det tilsvarer opp mot 250 Johan Sverdrup-felt.
Det er disse ressursene Statoils forskere vil prøve å få åpnet.
- For hver eneste Tesla Model S: Staten kunne krevd minst 400.000 kroner. Derfor fortsetter støtten
Statoil: Klarer ikke overbevise hardcore miljøvernere
Statoil-kontoret, Austin, Texas:
Skifer-ekspertene på Statoils Austin-kontor jobber kontinuerlig med nye løsninger på de aller fleste relevante områder, deriblant miljøovervåkning. Men det er altså økt utvinning fra skiferfelt som er det viktigste.
– Det vi må gjøre er å finne nye måter å få molekylene til å flyte. Vi har hatt suksess med noen av eksperimentene våre de siste årene. Vi har store planer for å utvikle nye teknikker de neste to årene. Hovedproblemet er hvor tighte reservoarene er, ifølge Tocher.
– Vi snakker om skikkelig, skikkelig tette reservoarer. Du får ikke samme flowen som i konvensjonell produksjon. Selv tette reservoar i Norge er ikke sammenlignbare med hva vi har her. Det er ingen flow med mindre du lager flow-paths ved frakturering. Det er dette som er vanskeligst for de fleste å forstå: Skiferproduksjon er noe helt annet enn annen produksjon, sier han.
Men hva tenker skiferavdelingen i Statoil om deres plass i en usikker klimafremtid?
– Først av alt er vi veldig opptatt av at våre operasjoner skal være så bærekraftige som mulige. Blant annet jobber vi med sensorer for miljøovervåkning i sanntid, og vi jobber sammen med GE og Nasa med droner som kan overvåke miljøet. Vi har også samarbeid med miljorganisasjoner, sier seniorforsker Andrea Machado.
Bruce Tocher sier at Statoil har en klar klimastrategi, og at de jobber svært mye med miljøløsninger for finne best mulig måte å håndtere ressursene på.
– Som selskap har vi betydelige fremtidige investeringer i ny energi. Men vi er nødt til å se på verdens behov. Det er et stort behov for energi. Olje og gass vil være en del av denne miksen i mange tiår fremover, sier Tocher.
Han understreker at Statoil som selskap er nødt til å se på andre og nye energiformer der de kan.
– Men det er nødt til å være kommersielt gjennomførbart og det må være mulig å levere den mengden energi som verden krever i 2040 og 2050. Jeg tror det er naivt å si at vi må kutte alle investeringer og teknologiutvikling. Det er ikke måten å se virkeligheten på.
– Jeg ser på det som Statoil ser på det: Vi skal gjøre vårt arbeid så bærekraftig som mulig, og forsøke å redusere fotavtrykket der vi kan, sier han.
Tocher husker godt protestene mot atomvåpen og store antikrigsprotester. Han tror det vil være vrient å få miljøvernere til å se fremtidens energimiks på samme måte som Statoil.
– Vi forsøker å gjøre jobben vår på en så miljøvennlig måte som mulig. Du vil aldri klare å overbevise hardcore miljøvernere om at det er noe godt med olje- og gassbransjen. Det må man bare akseptere, sier han.
Det norske paradokset
Men hvem er det som har rett? Er den fossile energien gjennom olje og gass så avgjørende for fremtidens velstandsutvikling og energibehov verden over at det er nødvendig å åpne opp de vanskeligst tilgjengelige oljeressursene?
Det er et paradoks her, mener klimaforsker Bård Lahn ved Cicero senter for klimaforskning.
– Hele paradokset illustreres godt i norsk politikk. Den er bygget på den fullstendige motsetningen ved at man på den ene siden er en pådriver for og er med på å vedta ambisiøse klimamål, slik som i Paris-avtalen der man skjerper inn målet til 1,5 graders oppvarming.
– Dette gir mindre rom for å brenne av olje og gass. Men på den andre siden kjører man business as usual i oljeverdenen, sier Lahn.
Bakteppet for Lahns påstand er at det de senere årene har skjedd en endring i hvordan man presenterer klimaproblemet.
– Tidligere har man sett på hvor store utslippsreduksjoner som trengs gjennom utslipp år for år. Dette har gjort at de nøyaktige implikasjonene for petroleumssektoren ikke har kommet så godt frem, sier forskeren.
– Det er en disconnect her
Dette endret seg i 2013, særlig gjennom den femte rapporten fra FNs klimapanel, ifølge forskeren.
– Man snakker nå om et karbonbudsjett. I stedet for å snakke om hvor mange prosent man må kutte innen et gitt år, snakker man nå om den totale mengden CO2 som kan slippes ut til atmosfæren, forklarer han.
Dette er snakk om kumulative utslipp over tid. I og med at CO2 blir værende så lenge i atmosfæren, er det ikke noen vits i å se på utslipp år etter år.
– Når man har etablert dette karbonbudsjettet og du begynner å vite hvor store utslipp du kan tillate deg, blir det enklere å holde dette opp mot reservene man kjenner av fossil energi, sier han.
Forskerens dom er brutal for oljeindustrien som både vil lete etter og utvinne nye, vanskelige olje- og gassressurser.
– Vi har allerede større reserver av kull, olje og gass enn man kan brenne av dersom man skal holde seg innen budsjettet. Det er en disconnect et sted her, sier Lahn.
Han forklarer at veldig mange ikke har tatt innover seg hva klimamålene man har vedtatt, faktisk betyr.
– Slike karbonbudsjett betyr at man ikke kan brenne av alle reservene man har påvist allerede. Skal man da putte store ressurser i å øke reservene ytterligere, ved for eksempel å utvikle teknologi som gjør nye ukonvensjonelle kilder tilgjengelig? Det går i hvert fall ikke sammen, sier han.
- Kommentar: Tusen takk for oljeprisfallet!
– Tvilsom strategi sniker seg inn bakveien
Samtidig – sier Lahn – har man til en viss grad også argumenter fra norsk oljebransje og norske politiske miljøer på hvordan slike motstridende ting kan gå sammen.
Det er to ting som trekkes frem: Det ene er at man kan bestride at karbonbudsjettet er så absolutt. Hvis man tar i bruk storskala CCS, så kan du bruke mer fossil energi.
– Dette er åpenbart riktig, selv om du ikke kommer helt unna utslipp. Dessuten legges det ofte til grunn negative utslipp i fremtidig energimiks. Det går på at du produserer energi fra klimanøytrale eller fornybare ressurser som bioenergi, alger og lignende.
– Ved bruk av karbonfangst og lagring på dette vil du ikke slippe ut CO2, samt at du trekker CO2 ut fra kretsløpet. Da blir det negative utslipp, sier Lahn.
Men han peker på at det er noen grunnleggende utfordringer med denne måten å skue fremtiden på.
– Problemet med dette er at det rett og slett er en risky strategi. Du satser på at teknologier som ikke er utviklet ennå kommer til å være en suksess i fremtiden, og at det kommer til å bli så billig at det blir tatt i bruk.
– Derfor tillater vi oss å slippe ut mer enn det vi burde, så betaler vi tilbake den gjelda senere ved negative utslipp. Det er ikke mange politikere som tar til orde for denne strategien, men den sniker seg inn bakveien ved at den legges inn i modeller og fremskrivinger, sier han.
- BI-forsker ber oljebransjen endre seg: Oljebransjen ber forskeren dra til Sverige for å telle elbiler
– IEA er ingen fasit
Lahn peker også på at organisasjoner – som for eksempel IEA – har blitt premissleverandører for energifremtiden, selv om tallene de opererer med på ingen måte er skrevet i stein.
– Det som er tvilsomt i IEA sine scenarier, er at de gir seg selv et ekstra stort karbonbudsjett. De aksepterer en stor sannsynlighet for at man ikke når togradersmålet. Det mest brukte scenariet deres gir omtrent 50 prosents sjanse for å nå togradersmålet. De bruker i tillegg en god del CCS.
Forskeren sier videre at problemet med dette er at man bygger politikk ut fra det som kun er scenarier.
– Alle vet at IEA-analysene ikke er noen fasit. Men så lenge man kun tar IEA-tall uten å diskutere hvilke forutsetninger som ligger i bunn, så ender du opp med å bygge politikken på en del tvilsomme forutsetninger. Det kan backfire senere, sier han.
– Gambler på mislykket klimapolitikk
Lahn sier at en annen måte man kan rettferdiggjøre videre utvikling av norsk olje og gass og åpning av nye områder, er å si at det er markedet som bestemmer.
– Dette bruker oljeindustrien og en del norske politikere som utgangspunkt: La det bli opp til markedet. Da sier man: Ja, det kan godt være at all olje, gass og kull vi allerede har funnet ikke kan brennes. Men vi vil ikke forsøke å styre hvilken olje, kull og gass som skal brennes. Det får markedet velge, sier han.
Med et slikt utgangspunkt er det fritt frem for å åpne nye områder for leting.
– Det er et helt fair standpunkt å si at det ikke skal være politikernes valg hvilke ressurser som skal brennes. Dette kan være et konkurransefortrinn for norsk olje ved at den er renere i produksjonsfasen enn verdensgjennomsnittet. I en verden med tøffere klimapolitikk kan vi da ha en fordel, sier Lahn.
Cicero-forskeren ønsker ikke å gi bastante råd til gründere som vil satse på nye teknologier innen olje og gass fordi det garantert finnes områder der det vil være stort behov for teknologiutvikling i oljebransjen fremover.
– Men å satse store ressurser på teknologiutvikling for å øke verdens samlede reserver av fossil energi vil være å gamble på at klimapolitikken mislykkes.
– Da satser du på at man vil brenne mye mer enn hva karbonbudsjettet forutsetter, selv om du tar inn ganske optimistiske forutsetninger på CCS og fremtidige negative utslipp.
- Se NO2-skyen over Oslo: Selv ikke de mest omfattende listene med tiltak vil være nok
En gylden middelvei?
Aker Brygge, Oslo. Sånn omtrent midt i mellom de to forskjellige virkelighetene, med oljeentusiastene på den ene siden og klimaforskere og miljøbevegelse på den andre siden, finner vi analytikere som forsøker å ta informasjonen fra begge sider og komme med høvelig realistiske bilder av hvordan fremtiden vil se ut.
Deriblant finner vi Nils-Henrik Bjurstrøm i Rystad Energy. Et av funnene hans er følgende: Vi har allerede funnet så mye olje som vi trenger. Sånn sett er det ikke behov for ny teknologi for å låse opp vanskelige ressurser. Men på den andre siden: Det er ikke sikkert at den oljen og gassen vi har funnet i dag er ideell, verken økonomisk eller for klimaet.
– Vi ønsker å bygge bro mellom de to virkelighetene. Vårt mantra er å se på og klargjøre fakta, der vi setter sammen syn slik at man bygger forståelse. Det kan ofte være mye religiøsitet i slike temaer, fremfor at man ser på det som finnes av informasjon, sier Bjurstrøm.
Han sier at det er mange som vil hevde at klimaforskere har et smalt vindu de observerer og at jordas geologiske historie er lang.
– Da kan man hevde at vitenskapen er usikker, men da er man inne på dette med tro og tvil. Hvor mye tror man på vitenskapen? Hvor mye er ens egne teorier. Hvis man er rasjonalist kan det være greit å forholde seg til det som er sagt, angående for eksempel karbonbudsjetter, sier han.
Bjurstrøm sier at det er svært viktig å holde tungen rett i munnen når man snakker om karbonbudsjetter, rett og slett fordi det er svært stor forskjell på hvilke scenarier man ser for seg.
Det blir for eksempel to svært forskjellige karbonbudsjett dersom man går for 1,5 graders oppvarming og 66,6 prosents sannsynlighet for å lykkes på den ene siden, eller 50 prosents sannsynlighet for å oppnå 2 grader og hvorvidt man tar med karbonlagringseffekt eller ikke.
– Alt dette kan man sette sammen kvantitativt. Da får man veldig forskjellige konklusjoner, sier analytikeren.
- Diesel kan være historie: Kan endre bilbransjen totalt
Forutsetter teknologi som ikke finnes
Han forklarer at IEAs togradersscenario kan kalles olje- og gass-scenariet. Der legger man seg på maks 2 graders oppvarming, med 50 prosents sannsynlighet, og er svært ambisiøse med tanke på effekten av karbonlagring. Opp mot 14 prosent av karbonutslippet i 2050 må kunne lagres for å nå dette. Dette krever teknologier som ikke er utviklet ennå.
– Man må være klar over at denne antakelsen forutsetter en teknologisk utvikling som ingen vet noe om ennå. Jeg vil gjette på at dette er en relativt ambisiøs antakelse. Et scenario er ikke mer enn et scenario: Man ser for seg noe og diskuterer konsekvensen av det. Der kommer tro, tvil og politikk inn, sier Bjurstrøm.
Han sier at det nå er flere aktører på banen enn bare IEA som kommer med denne typen analyser. Han peker blant annet på den oljekritiske organisasjonen Oil Change International som har brukt tall fra Rystad Energy i en klimarapport.
– De brukte fremtidige produksjonstall fra oss, for å regne om totale utslipp fra olje og gass. De koblet dette med den strengeste antakelsen: 1,5 grader og 66 prosents sannsynlighet for å lykkes. Gitt disse forutsetningene så er nok konklusjonen deres riktig. De konkluderer med at man vil gå over karbonbudsjettet også dersom man ikke starter nye oljefelt.
– Spørsmålet er om maksimalt 1,5 graders oppvarming med 66 prosents sannsynlighet er et realistisk scenario.
- De vokser fra 1 centimeter til 1,5 meter på fem måneder: Nå kan de bli vår nye milliardindustri
De dyreste feltene ryker først
Bjurstrøm understreker at Oil Change International tar for seg et rimelig strengt scenario, der heller ikke karbonlagring er tatt med.
– Det er altså ganske strengt. Men så kan man spørre retorisk: 50 prosents sannsynlighet for å lykkes, det er som å slå kron og mynt. Er det sikkert nok? Er det slik vi skal ha det med klodens fremtid?
– Men dette er det ikke vår rolle å si så mye om. Vår rolle er å si noe faktabasert om dette. For å forstå dette, må man se hele energisystemet under ett, sier han.
– Hvor alvorlig tar bransjen dette?
– Jeg vil si at diskusjonen i oljebransjen nå ligger sentralt og på toppnivå. Spørsmålet er i hvor stor grad klimapolitikk påvirker businessen i selskapene. Vi er involvert i noen studier der dette absolutt ses på. Men det er store forskjeller fra selskap til selskap og om klima blir sett på som viktig eller ikke. Det handler mye om hvem som sitter i ledelsen.
– I et scenario med lavere etterspørsel, så ryker selvsagt de dyreste feltene først. Det er en grunn til at man ikke har bygget ut arktiske felt og på dypest vann lengst fra land. Det er der det er vanskeligst og dyrest.
– Kan teknologien løse dette?
– Igjen, nå er vi inne på tro og tvil. I et 1,5 graders scenario er det ingen tvil om at det etter hvert vil være fallende etterspørsel etter olje og gass. Og det vil inntre om ikke alt for lenge, kanskje om 15-20 år.
– Men om man argumenterer med at verden trenger energi, befolkningen øker, Afrika kommer med økonomisk vekst, og vi bruker olje og gass for å løfte folk ut av fattigdom, så er det masse positive effekter. Dette er også et scenario, sier analytikeren.
Så mye olje gjenstår
Rystad Energy har forsøkt å skape seg et bilde av hvor mye olje og gass det er igjen i verden. Absolutt alle kjente olje- og gassressurser i verden ligger rundt 2400 milliarder fat, ifølge selskapet.
I tillegg kan det finnes nesten like mye, omtrent 2 billioner fat uoppdagede ressurser.
I et base-case-scenario mot 2040 spurte Rystad seg om hva de trodde kunne bli produsert frem til 2040. Svaret ble riktignok at man allerede har nok olje og gass. Men det er ikke sikkert at disse ressursene er best, verken for lommeboka eller miljøet.
– Dette inneholder både det som er i produksjon i dag, det som er funnet og det som ikke er funnet. Det som ikke er funnet kommer typisk til å bidra etter 2025-2030.
Rystad tror petroleumsressursene vil fordele seg slik mot 2040:
- Offshore: 510 milliarder fat
- Konvensjonell, onshore (Midtøsten, Saudi Arabia, Irak, Iran): 660 milliarder fat
- Ukonvensjonell, onshore (USA, Argentina, muligens Australia, Kina og Russland): 500 milliarder fat
Etter 2040 mener Rystad Energy at det vil være om lag 1,7 billioner fat igjen i felt som er i produksjon i 2040. I tillegg kommer ressurser i ikke-utbygde funn samt ytterligere letepotensial.
– Poenget er at oljeindustrien allerede evner å levere de volumene verden trenger dersom man ser på den første perioden i et slik base-case-scenario. I den form trenger vi ikke noe teknologi for å levere det verden trenger frem til 2040, sier Bjurstrøm.
Men det er et viktig spørsmål som gjenstår, ifølge analytikeren:
– Hva vil det koste å levere disse 1,7 billionene? Det kan bli veldig dyrt å levere de siste dråpene herfra: Fra Arktis, fra ett eller annet fjellterreng i Kina og den slags. En viktig effekt av teknologien, er at man tar noen av disse volumene som egentlig er for dyre for denne perioden, og bytter det om med andre og mer lønnsomme ressurser, sier han.
Han forklarer videre at det er to klasser av teknologier som skal til for å låse opp nye ressurser.
– Det er de som gjør at man får ned prisen, der man låser opp noen ressurser og skviser ut andre, dyrere ressurser. Så er det teknologi som låser opp ressurser som det tidligere ikke har vært mulig å utvinne, muligens på bekostning av dyre resssurser med stort miljøavtrykk, som for eksempel oljesand.
- En av verdens bratteste gondolbaner: – Nesten som å ta heis 1000 meter rett opp
