Noen forskere spytter ut vitenskapelige studier i et forrykende tempo. Enkelte forskere er faktisk så produktive at de klarer å publisere 72 studier årlig — altså en produksjonsmengde som tilsvarer en studie hver femte dag.
Fysikeren Akihisa Inoue fra Tohoku University i Japan er den mest produktive utfra antall studier årlig. Det har ført til at navnet hans er med på 2566 studier — foreløpig.
Dette viser en kartlegging som er foretatt av blant andre John P. A. Ioannidis, som er professor i statistikk og folkehelse ved Stanford University, og professor Kevin Boyask, som opprinnelig var kjemiingeniør, men som i dag er forsker tilknyttet Centre for Science and Technology Studies (SWTS) ved universitetet i Leiden i Nederland. Her undersøker Kevin Boyask hvordan man kvantifiserer og kvalifiserer publisert forskning.
Kartleggingen er foretatt ved hjelp av databasen Scopus, som inneholder referanser til peer-review-artikler fra akademiske tidsskrifter, bøker, konferanseinnlegg og nettsider. Kartleggingen fokuserer på utgivelsesårene 2000 til 2016, og det som er definert som komplette forskningsstudier. Her hadde mer enn 9000 forskere prestert å være med på, eller selv å utgi flere enn 72 studier i minst ett av årene som ble undersøkt.
- De undersøkte 24 norske vannkraftverk: Forsvinnende lite mikroplast i norsk drikkevann
Mistanke om korrupsjon
Mange publiserte studier i vitenskapelige tidsskrifter, er vanligvis godt nytt. Det innebærer gjerne mer klingende mynt for de forskerne som er involvert. Og for arbeidsplassene deres, i form av offentlig støtte regnet ut etter ulike typer indekseringer og nasjonalt bestemte fordelingsnøkler.
Derfor har det i en årrekke vært en diskusjon om forsøk på å innføre andre måter for å bedømme og belønne forskning på — blant annet for å redusere motivasjonen for å overdrive utbredelsen av publiseringer kunstig for å få del i flere forskningsbevillinger eller heve høyere lønn.
John P. A. Ioannidis og Kevin Boyask poengterer i en kommentar i Nature at de har ikke har noen entydige beviser for at noen forskere gjør noe upassende eller fusker på noen måte. Å avdekke dette har heller ikke vært hensikten deres med kartleggingen.
Poenget har i stedet vært å peke ut de mest høyproduktive forskerne målt utfra antall studier, og analysere tendenser som uklare eller divergerende normer for når en forsker blir regnet med eller inkludert som medforfatter av et studium.
Men også selve analysen er preget av mange forbehold om metoden. Scopus har tidligere hatt vansker med å skjelne mellom kinesiske og koreanske navn, og blander muligens sammen to forskjellige kinesiske og koreanske forskeres utgivelser. En koreansk forsker får altså muligens uberettiget langt flere utgivelser notert, siden Scopus kobler navnet sammen med en persons kinesiske navnebror. Og vice versa.
I 2016 ble Scopus forbedret, og mulighetene for forveksling redusert. Men etter dette bemerker forskerne et usedvanlig mønster. Minst 12 og kanskje mer enn 20 kinesiske forskere er ekstremt produktive målt utfra antall utgivelser, og antallet publiseringer er oppsiktsvekkende mye større enn gjennomsnittet for hyperproduktive forskere internasjonalt.
«Vi tror at dette kan henge sammen med kinesiske regler om å belønne publiseringer med penger, eller mulig korrupsjon», skriver John P. A. Ioannidis og Kevin Boyask.
Disse kinesiske forskerne ble dermed, på grunn av unøyaktigheter i oppgjørsmetoden og uoverensstemmelsene tilknyttet publikasjonene deres, ekskludert fra en nærmere kvalitativ undersøkelse av de flere enn 9000 høyproduktive forskerne. Det ble også fjernet uoverensstemmelser eller unøyaktigheter der Scopus muligens har klart å telle inn konferanseartikler, gjennomganger og kommentarer til andres studier.
Medforfatterskap er mange ting
Med disse ekskluderingene satt forskerne igjen med en gruppe på 265 ytterst produktive forskere med noenlunde sikkerhet for antallet utgivelser de har vært med på.
Via e-poster til hver enkelt, fikk forskerne i denne gruppen tilsendt et spørreskjema for å forsøke å avdekke hvordan de kan prestere å få utgitt så mange vitenskapelige studier. 81 av disse forskerne svarte på rundspørringen — men ingen forskere tilknyttet universiteter utenfor Europa eller Nord-Amerika.
Men av de 81 besvarelsene var det fem temaer som pekte seg ut som årsaker for de høyproduktive forskernes mange utgivelser:
- Lederskap for en forskningsgruppe
- Tverrfaglig forskning
- Samarbeid
- Sjenerøsitet
- Samt «få timers søvn hvert døgn».
Analysen viste at studier med 10–100 medforfattere er vanlig innen medisin og biologi. I tillegg er det spesielt på tvers av vitenskapelige disipliner store forskjeller i hvordan en forsker må være involvert før vedkommende blir titulert som medforfatter — og dermed oppfattes som å ha gitt vesentlige bidrag til et studium.
Slik svarte en forsker med mange studier bak seg:
«Personlig teller jeg dem ikke som «mine studier», og jeg har dem ikke på min CV som sådan, siden man bør skjelne mellom å være en medforfatter eller bare å få et forfatterskap som del av et forskningskonsortium.»
En annen svarte at vedkommende ofte opplevde at «medforfatterskap ble tildelt i forlengelsen av hvor høyt oppe på ledelsesstigen man befinner seg».
John P. A. Ioannidis og Kevin Boyask bemerker dessuten selv i analysen sin:
«Det er tegn på at økningen i gjennomsnittlig antall forfattere per studium ikke nødvendigvis avspeiler et ekte behov for et vitenskapelig gruppearbeid, men vel så mye presset for «publish or perish» (et begrep som beskriver presset innenfor forskning om at man raskt og kontinuerlig må utgi akademisk arbeid for å opprettholde eller styrke sin karriere, red.).
De to forskere innrømmer i den sammenhengen at metoden deres er en grov metode for å kvantifisere og kvalifisere de høyproduktivere forskerne i forhold til utgivelser. Men håpet er å komme litt nærmere svaret på hva forfatterskap til et studium egentlig krever og innebærer.
«Hvorvidt og hvordan et forfatterskap er berettiget, varierer uunngåelig for hver forfatter og hvert studium, og normene varierer etter vitenskapelig disiplin. Det er sannsynlig at forfatterskapet iblant kan være oppnådd for å få en fordel, og sikret gjennom press, eller som en tjeneste til gjengjeld for noe annet. Men vi kunne ikke vurdere disse mønstrene i dataene våre», skriver de.
Artikkelen ble først publisert på Ingeniøren.dk
- De oppdaget det samme: Hvorfor er den ene verdenskjent og den andre totalt glemt?
