Jeg hadde gleden av å delta i det Civita/Klimastiftelsen/WWF-oppnevnte Klimaomstillingsutvalget, hvis bredt anlagte anbefalinger ble lagt frem sist uke.
Ikke overraskende var det innstramninger i oljeskattesystemet og letevirksomhet som fikk mest oppmerksomhet av journalistene som dekket saken. Men utvalget, som ble ledet av Kristin Halvorsen og Vidar Helgesen, bør først og fremst få betydning fordi det brakte noe helt nytt inn i den norske klimadebatten, både i form av sin tverrfaglige tilnærming og den tverrpolitiske plattformen innstillingen representerer.
Det hører til sjeldenhetene i samfunnsdebatten at den fremste kunnskapen innen akademia samarbeider med næringslivsledere samt tidligere og nåværende politikere om å utvikle en fremtidsrobust politikk for landet vårt.
Hva kan så Erna Solberg, Jonas Gahr Støre og andre politiske ledere lære av Halvorsen/Helgesen-utvalgets arbeid og analyser? Jeg vil trekke frem fem punkter:
1. Konsensus om klimapolitikken kan bare bygges gjennom en felles forståelse av målet: Netto null på 30 år
I utvalget har vi lagt til grunn at verden må ned mot netto null utslipp mot midten av dette århundre. Den europeiske «utslippsregionen» som Norge er del av, har forpliktet seg til netto null klimagassutslipp i 2050, og vil trolig dette eller neste år vedta at utslippene skal kuttes med hele 55 prosent allerede i 2030. Kina har nå kommet på banen med ambisjonen netto null karbonutslipp i 2060. En rekke større selskaper som Microsoft, Google, ja, selv oljeselskapet BP, har i det siste kommet med løfter om netto null utslipp i 2050.
Netto null på 30 år. Gjennom å sørge for at dette målet blir både kommunisert og forankret, kan våre politiske ledere bidra til at klimaomstillingen plasseres der den innstendigst hører hjemme: Øverst på den politiske dagsorden.
2. Strategiene for å nå målet må bygges nedenfra
Frem til nå har klimapolitikken i stor grad blitt ansett som en sak for Klima- og miljødepartementet, Miljødirektoratet og tilliggende organer med et tildelt sektor- eller fagansvar på området. Skal vi ha den minste mulighet til å lykkes i klimaomstillingen, må vi bryte ned silotenkningen og sørge for at også de ansvarlige på alle områder i samfunnslivet utvikler strategier for hvordan deres sektor kan bidra til nullutslipp.
Utvalget ser for seg at regjeringen utfordrer alle sektorene – bygg og anlegg, landbruk og fiske, petroleum, transport, reiseliv, industri og handel bl.a. – til å lage nasjonale omstillingsstrategier som setter forpliktende mål og angir konkrete tiltak, tidsfrister og kostnadsrammer.
3. Nøkkelen til vellykket omstilling ligger i å tenke verdikjeder
Utvalget ser ikke for seg at staten skal lede an i omstillingen, men oppfordrer til å legge til rette for styrking og utvikling av verdikjeder innen fremvoksende lavutslippsmarkeder. Vi trekker spesielt frem elektrifisering, karbonfangst og -lagring, bioøkonomi samt hydrogen og hydrogenrelaterte produkter og tjenester. På disse områdene må staten sette klare mål og være villig til å gi økonomisk støtte i en oppbyggingsfase. Også finanssektoren må utfordres til å bidra med nye løsninger som sørger for at flere lavutslippsinvesteringer blir finansiert.
Internasjonalt kan staten samarbeide med selskaper innen verdikjedene om å realisere nødvendige lavkarboninvesteringer i fremvoksende markeder, for eksempel ved å gi Norfund tilleggsrammer for lavkarboninvesteringer med et avkastningskrav mer på linje med det som gjelder for Oljefondet.
4. Bruk CO₂-avgiften og markedet for å fremme de beste løsningene
For at markedsaktørene skal kunne vite at det blir et voksende marked for nye lavutslippsløsninger, fremhever utvalget at det er viktig at myndighetene både kommuniserer en klar bane for årlig økning i prisen på å slippe ut CO₂, og at alle sektorer inklusive landbruk og avfall etter hvert får en pris på CO₂.
Prisen på CO₂-utslipp må ligge på rundt 1500 kroner per tonn i 2030, det tredobbelte av dagens nivå på den norske CO₂-avgiften
Skal Paris-målene kunne nås, viser undersøkelser at prisen på CO₂-utslipp må ligge på rundt 1500 kroner per tonn i 2030, det tredobbelte av dagens nivå på den norske CO₂-avgiften. For å unngå uheldige fordelingsmessige konsekvenser, kan økt karbonskatt kombineres med lettelser i andre skatter eller avgifter.
Markedskonkurransen kan også tas i bruk når staten ønsker å støtte oppbyggingen av nye lavutslippsindustrier, for eksempel havvind, hydrogen, karbonfangst, og liknende. Utvalget trekker frem såkalte differansekontrakter, «Contracts for Difference», som innebærer at staten etter konkurranse tildeler kontrakter til de utviklerne som trenger minst støtte for å nå definerte utbyggingsmål.
5. Premier oljeselskapene som satser grønt
Dagens oljeskatteregime har tjent landet godt, men sett i sammenheng med målet om netto null i 2050 kom et stort flertall i utvalget inklusive Senterungdommens leder og sentrale politikere i Arbeiderpartiet blant annet frem til at det er nødvendig å begrense utdeling av nye lisenser til de såkalte forhåndsdefinerte områdene. Dette er områder der infrastruktur er tilgjengelig og klimarisikoen lavere blant annet grunnet lavere kostnader og kortere ledetid.
I utvalget stilte vi videre et viktig spørsmål: Hvordan kan oljeskatteregimet best utformes for å fremme omstillingen som oljeselskapene og leverandørindustrien må gjennom? Forslaget vi landet på, vil kreve nærmere utredning, men er i hvert fall nytenkende: En omstillingsavgift på all petroleumsproduksjon på norsk sokkel, kombinert med en mulighet for fradrag eller øremerking av provenyet til pionerprosjekter med null- og lavutslippsenergi fra norsk sokkel. I dagligtale ville det bety at man sa til oljeselskapene: Enten trapper dere raskt opp investeringene innen for eksempel utslippsfri eller lavutslippshydrogen, karbonfangst, havvind eller liknende. Eller dere må betale en årlig omstillingsavgift som kan sette samfunnet bedre i stand til å finansiere klimaomstillingen.
Sårt tiltrengt klimalederskap
Halvorsen/Helgesen-utvalget har lagt et godt grunnlag for at Solberg og Støre kan ta det lederskapet i klimaomstillingen som Norge sårt trenger.
Er det fåfengt å håpe at de vil gripe ballen?
Innlegget ble først publisert av Energi & Klima.
