Norge har en drøm. Drømmen er å bli ledende eksportører av grønne næringer og kraft. Eksportreformen «Hele Norge eksporterer» er ambisiøs. I beste fall danner den grunnlaget for Norges økonomiske fremtid etter oljen og setter retning for veien mot målene i Parisavtalen. I et mer pessimistisk scenario, blir den hvileputen som dytter tiltakskraften vår stadig lengre inn i fremtiden.
Grunnproblemet kjenner vi for godt: Kloden koker, og vi må omstille oss. Den neste utfordringen gjør det vanskelig å løse vårt første problem: Vi har ikke folkene til å gjøre jobben.
Det haster
Politikernes refleks har vært å løfte kikkerten og sikte langt inn i fremtiden. Noen ganger mot 2030, innimellom 2040, men stadig oftere også 2050. Vi må utdanne flere lærere nå, sier politikerne, slik at interessen for realfag vil spire hos neste generasjon unge.
De har selvsagt rett. Likevel er realiteten at kompetanseløftet som forespeiles ikke vil gi oss nok av kompetansen vi trenger akkurat nå. Innen neste generasjon unge har mastergraden i hånda, skal de flytende turbinene stå klare i nordiske farvann, og norsk industri være ferdig elektrifisert.
For å ha det sagt: Kompetansebehovet er reelt. Siste bevis kom da Norwegian Offshore Wind og Tekna slapp rapporten «Gigawatt krever megaløft» 24.august 2023. Den viser at havvindnæringen alene må sysselsette 25.000 innen 2035 for å nå regjeringens ambisjoner om 140TWh kraftproduksjon fra havvind, en økning fra 4300 i 2021. Rapporten viser også et stort gap mellom antall studieplasser i dag og behovet til havvindnæringen de neste ti årene.
Abelias omstillingsbarometer: Norge sakker akterut – igjen
Nøden banker på døra
Mens vi løser de langsiktige og strukturelle behovene, må vi ikke glemme at nøden for mange næringer allerede banker på døra. For mange av oss som er avhengige av realfagskompetanse til våre løsninger innen det grønne skiftet, har ett svar vært å få inn mer internasjonal kompetanse i norske prosjekter.
Men: Skal dette bidra til å lukke kompetansegapet i dag, kreves det endring i både personlige og politiske perspektiver. For realiteten er at Norge som arbeidssted sliter med ryktet sitt. I august slapp InterNations undersøkelsen som tar tempen på hvordan det er å være såkalt expat – altså å jobbe i et annet land enn det du kommer fra – og ifølge undersøkelsen er Norge verdens nest verste land å jobbe i. Undersøkelsen er nedslående lesning. Og ikke minst dårlig egenreklame på toppen av politiske grep som ikke fremstår inviterende.
De siste årene har vi nemlig sett politiske grep som gjør det vanskeligere å spille på lag som ett Europa og én verden.
Besøkte sprengstoff-fabrikk: – Kan bidra til forsvarsevnen i hele Nato
Økonomisk straff
Den økte arbeidsgiveravgiften som regjeringen innførte i år, gjør det vanskeligere for mange bedrifter å rekruttere nødvendig nasjonal og internasjonal kompetanse for å sette fart på grønn omstilling. Både NHO og LO har tatt til orde for å fjerne avgiften i forbindelse med neste statsbudsjett, da den kan legge for stor økonomisk byrde på spesialiserte kompetansebedrifter.
Næringslivet ønsker å være med å bygge kompetanse gjennom utvikling og etterutdanning av egne ansatte. Dette er særlig verdifullt i en tid der både teknologi og rammebetingelser stadig utvikles og endres. Myndigheter burde insentivere kunnskapsbedrifter til å videreutvikle sine høyt kompetente ansatte, heller enn å straffe de gjennom arbeidsgiveravgiften.
Mye av kompetansen vi trenger på kort sikt kan komme fra utlandet. Utenlandske studenter har også tidligere kunnet ta utdanning i Norge på samme vilkår som nordmenn. I høst er dette over for studenter utenfor EØS og Sveits, da det ble innført studieavgift for disse. Mange universiteter merker allerede lavere søkertall fra våre internasjonale venner.
Ønsker flere fra utlandet
Vi vet fra før at godkjenning av utenlandske utdanninger for arbeid i Norge, ikke er gjort over natta. Når også færre utdannes her, vil vi stå igjen med enda mindre kompetanse til å fylle et enormt behov.
Vi i det private næringslivet vil strekke oss langt for å skape inkluderende, gode og bærekraftige arbeidsplasser. Og vi vil gjerne ønske flere internasjonale kollegaer velkommen for å løse dagens utfordringer.
.png){kind=logo}
Det vi ikke kan gjøre noe med, er politikken. Fra et ledelsesperspektiv er det ingen tvil om at en god inkluderingskultur er god business – og en viktig brikke hvis vi skal nå klimamål og ha noe å leve av etter oljen.
Men jeg undres over at det i en politikers perspektiv ikke er like åpenbart at en grenseløs og inkluderende arbeidslivspolitikk, også er en investering i Norges suksess på veien mot å nå klimamålene i Paris-avtalen.
.jpg)
Har mønstret på i Rederiforbundet: – Vi kan ikke ha særregler og krav i Norge som gjør at vi mister vår posisjon
