Landbruksbygda Lier blir ofte kalt «Den grønne lungen mellom Oslo og Drammen», men når vi cruiser mellom åkerlappene i april måned går fargepaletten i nyanser av brunt og grått. Årets jordbærplanter er ennå ikke å se, mens overvintrede epletrær står kraftløse og lengter etter neste fotosyntese.
Midt inne i jungelen av sovende frukttrær, finner vi noen mer eksotiske vekster, så spinkle og skjøre at de må bindes opp med ståltråd: Vinstokker som bærer druer av typene solaris og rondo representerer nyeste generasjon landbruk på Egge Gård.
Med sin One har innehaver Marius Egge produsert Norges første - og trolig verdens nordligste - musserende vin for et kommersielt marked.
One og One Rosé er i skrivende stund de eneste vinene på norske druer som er i salg hos Vinmonopolet, men snart vil det bli mer å velge blant.
Den nye vinen
Det er naturlig at kommersiell druedyrking starter i de tradisjonelle fruktbygdene, mener Marius Egge. – Vi har grunnforholdene, kunnskapen og produksjonslokalene som skal til. Riktignok er næringsbehov, sykdomsbekjempelse og beskjæring litt annerledes enn for epler, men mange av de samme grunnprinsippene gjelder.
Egge Gård dyrker hvert år fram 250 tonn jordbær og 100 tonn epler. Nå har de i tillegg ryddet 60 mål mark til vinstokker - og et produktsortiment med eplemost, sider, akevitt, gin og single malt skal få selskap av ulike typer vin.
Selv er Egge utdannet gartnerteknikker, og i startfasen får han hjelp av eksterne konsulenter som er spesialister på vinproduksjon. Utstyret har han fra før.
– Vi benytter først en bandpresse, og deretter ståltanker når druene skal gjæres tomme for sukker. Riktignok må jeg investere i seks nye 10.000 literstanker for å ta unna økende produksjon, men veien fra epler og jordbær til druer er ellers kort. Den tunge investeringen ligger i selve vinstokkene. Siden det tar fire-fem år fra de plantes til de bærer frukt, binder de mye kapital.
Nå er han omsider klar for å høste av investeringene. Ved introduksjonen av Egge One i 2015, kom bare 500 flasker i salg. I fjor var de oppe i 2000. I 2021 er målet å få 6000-8000 flasker ut i markedet.
– Når infrastrukturen først er på plass, er det betydelig høyere verdier i vin- enn i siderproduksjon, sier Egge.
– Som Champagne var
De siste tiårene har det vært gjort mange spede forsøk på vinproduksjon i Norge, men nå tar det av. Mange er interessert, og flere satser skikkelig. Noe av forklaringen ligger i klimaendringene.
– Fortsatt har Norge et marginalt klima for vinproduksjon, men forholdene i Lier ligner nå på hvordan det var i Champagne for 150 år siden. Da er det mulig å produsere veldig god vin, konkluderer Marius Egge.
Høyere temperatur i vekstsesongen er en nøkkel, men noen av de andre klimatiske forutsetningene har lenge vært til stede: Vinteren er kald nok til at skadelige insekter kreperer, vår og forsommer er vanligvis tørr, slik at det blir lite problemer med råte og sopp, og rundt innhøstingen er det i et normalår lite nedbør som kan skade druer eller utvanne druejuicen.
Marius Egge planter vinstokkene sine i sydvestlig skrånet terreng for optimal soleksponering, og den beste garantien for å lykkes er å benytte hybridplanter som solaris, siden disse er spesielt utviklet for å takle klimaet på våre breddegrader. Solaris er kjent for å ha høye sukkerverdier selv i kjølige årganger, og druen modner tidlig. Noen år kan han starte innhøstingen allerede i august. Dessuten gir den høye avlinger - med inntil to kilo druer per plante.
– Cirka 70 prosent av arealene våre går til solaris, som er druen vi bruker i One. Ellers har vi plantet en del rondo, som er ingrediensen i One Rosé, og vi tester ut flere nye sorter: Pinot gris, riesling, pinot noir, hibernal, johanniter, souvignier gris, muscat blau, muscat ottonel, zaraya severa og seyval blanc. Mye av inspirasjonen henter vi fra Nord-Tyskland, hvor de klimatiske forholdene ikke er så ulike, sier Egge.
Druer som riesling og pinot noir krever varmere sommere enn en norsk standard, og kan være vanskelig å få til. En som har erfart dette er Vinmonopolets varefaglige rådgiver Anne Enggrav, som har forsøkt å dyrke riesling på hobbybasis i Kristiansand siden 2008. Bare to ganger - i 2014 og 2018 - har hun klart å få druene modne nok.
– Jeg er ikke skuffet over at vinmarken har gitt så liten avkastning, jeg er faktisk sjokkert over at vi allerede har hatt to årganger med god nok modning. Men med så store svingninger er det vanskelig å anbefale riesling for kommersiell produksjon i Norge, sier hun.
I 2018 målte hun druene til 85 Oechsle (Oe) - en hydrometerskala som måler tettheten i druemost. Dette gir en indikasjon på druens modenhet og sukkerinnhold, og 85 Oe tilsvarer en rieselig spätlese. Rett etter innhøsting presset hun druene og delte juicen med venner som er anerkjente vinmakere i Tyskland, så laget de hver sin vin.
– Aromaene hadde tydelig riesling-karakter, og det er jeg stolt av. Men syrligheten var ekstrem. Det hadde nok lønnet seg å stoppe fermenteringen tidligere for å bevare litt sødme som en motvekt. Tyskerne sammenlignet den med en Mosel kabinett fra 70-tallet, og klimaet vårt ligner nok på hvordan det var der da.
– Ingen ønsker global oppvarming, men isolert sett er det ikke tvil om at litt høyere temperatur vil gagne norsk vinproduksjon, sier Marius Egge.
Steffen Riis Christiansen er produktsjef hos Vinmonopolet, og følger nøye med på utviklingen blant norske vinprodusenter.
– På kort sikt vil vi nok se mest vin som er produsert på hybridplanter som er tilpasset klimaet. Utfordringen med for eksempel pinot noir og riesling er å oppnå riktig modning og volum. Her vil én grad høyere snittemperatur i vekstsesongen kunne utgjøre en vesentlig forskjell.
Norsk særpreg
22. mars gikk fristen ut for et anbud fra Vinmonopolet på rød-, hvit- og rosévin laget på nordiske druer. Forutsetningen for å kunne melde seg på, var en forpliktelse om å produsere minst 390 flasker, samt at vinene ikke skal være for eikepreget, og dermed reflektere mer av terroir og druenes rene karakter. Vinene skal nå vurderes av et ekspertpanel, før vi får vite hvilke nyheter som blir å finne i Vinmonopolets hyller.
– Sverige og Danmark har mer utbredt produksjon enn Norge, og kvaliteten begynner å bli fin, spesielt på musserende vin. Det er enklere å begynne med musserende, hvor man kan behandle råvaren mer enn på stillviner, for eksempel ved å tilsette sødme. I musserende viner er man dessuten gjerne ute etter en syrefriskhet og er ikke så avhengig av fullmoden frukt, kommenterer Steffen Riis Christiansen.
Når klimaendringer truer noen av verdens beste vinområder, kan teknologi spille en avgjørende rolle
Å produsere vin i Norge kan være kostbart, og det reflekteres naturlig nok i pris. Egges One koster for eksempel litt over 400 kroner, og legger seg da i et sjikt hvor de konkurrerer mot ganske gode champagner.
– Vi kan ikke bare putte kullsyre i en druemost og lage noe som ligner en dårlig prosecco - vi må konkurrere på kvalitet og særegenhet, sier Marius Egge.
Derfor velger han å benytte den såkalte champagnemetoden, med annengangsgjæring i flaska, for å fremprovosere autolyse-reaksjoner, der vinens kontakt med de døde gjærcellene gir en fyldigere munnfølelse og tilfører aromaer av bakverk, kjeks og krydder. Etter 18 måneders lagring i flaske blir One en mye mer kompleks vin.
– Det er den dyreste metoden, men også den som gir best resultat. Når vi kombinerer dette med de unike egenskapene fra Liers klima og jordsmonn, blir det spennende, sier Egge.
Også han trekker fram det høye syrenivået som noe av det mest særegne med vinen:
– Dette er det samme som vi kjenner fra epleproduksjon: Mens norsk eplemost gjerne har en pH-verdi på 3,2, kommer svenskene opp i 4 og litt lengre sør i Europa ligger de rundt 4,5. Siste analyse av Egge One ga 9,1 gram syre per liter. Det er helt enestående, sier Egge. Til sammenligning har en Veuve Clicquot Brut 4,4 gram syre per liter.
Store forskjeller mellom dag- og nattemperatur i vekstsesongen bidrar til det høye syrenivået. Anmeldere har også trukket fram mineralske smaker som et karaktertrekk ved One.
– Vi har et kalksteinsområde over Lier, og får grunnvann med mye kalk i. Men det blir ikke som Champagne eller Syd-England, så syrenivået er nok det aller mest unike, sier Marius Egge.
Stor underskog
Danilo Costamagna vokste opp i Piemonte, hadde en bestefar som dyrket dolcetto i Langhe, og en far som investerte i den italienske vinindustrien. Før han havnet i Norge og ble utdannet sivilingeniør innen IKT ved NTNU, bodde Danilo også en periode i Moseldalen. Men først når han bosatte seg i Drammen, bestemte han seg før å starte med vindruedyrking.
– Det ble jo oppfattet som galskap. Men det er det ikke lenger. Nå begynner vinproduksjon å bli en fornuftig forretning for meg og flere andre, sier han.
Danilo Costamagna er styreleder for Norske Druedyrkeres Forening, og innehaver av samvirket Norsk Vin, hvor han både dyrker egne druer og kjøper inn fra andre. Han har tidligere hatt viner inne i Vinmonopolets spesialutvalg.
– Foreningen har rundt 100 betalende medlemmer, men det finnes veldig mange flere som driver på hobbybasis, og minst ti produsenter er i gang med å forberede kommersiell produksjon, sier han.
Costamagna anslår at det i skrivende stund finnes ca. 40.000 vinplanter i Norge - og bare i år er det importert 13.000 nye. Det sier noe om den økende interessen.
– Ikke alle kan bli en del av Vinmonopolets standardsortiment, da det fører med seg forpliktelser og kostnader, men Horeca-markedet er spennende: Vi ser at det er økende interesse for lokal drikke sammen med lokal mat, og at en del restauranter tar konsekvensen av dette. Matturisme, med prøvesmakinger og lignende, er også en mulighet å forfølge.
Danilo Costamagna sier at det aller meste av norsk drueproduksjon er konsentrert til Østlandet, Vestlandet og Sørlandet, og anslår at 95 prosent av drueplantene er hybrider som modner lett og tåler vinterfrost.
– Spennende utvikling
Anne Enggrav har vært dommer i Norsk Vinskue, hvor mange av druedyrkerne får sine viner vurdert.
– Det er fortsatt veldig tidlig og delvis hobbypreget, men vi ser en spennende utvikling. Med riktig folk og ressurser skal den beste norske vinen kunne konkurrere med andre land, sier hun.
Steffen Riis Christiansen tror det vil ta noen år før det bugner av norsk vin i hyllene, ikke minst fordi det tar tid fra vinstokkene plantes til de gir gode avlinger:
– I første rekke er det morsomt at vi kan få til vinproduksjon i Norge, og jo bedre tradisjonen blir etablert, desto høyere vil kvaliteten bli. Det er ikke mange år siden vi vurderte England som et uspennende vinland, men se hvor de er nå.
Og Egge Gård? De jobber videre med å utforske og videreutvikle vareutvalget:
– Kanskje skal vi lage en non vintage, kanskje en vi lagrer ekstra lenge. Og vi vil definitivt teste ut «blends» med ulike druetyper, sier Marius Egge.
– Hvordan vurderer du potensialet i et internasjonalt marked?
– Først må vi ta en skikkelig posisjon i Norge, men vi har også god dialog med taxfree-forhandlere og cruisebåter, så det blir naturlig å teste dette markedet også.
Denne champagnen er lagret på 60 meters dyp i Atlanterhavet. Kan det kjennes på smaken?
