For noen dager siden ble han den første på UiO som tok sin «doktorgradseksamen» digitalt.
Mange av oss har ikke deltatt på så mange doktorgradsdisputaser. Denne formelle begivenheten, der den som har skrevet en doktorgradsavhandling skal presentere og forsvare det han eller hun har gjort, er en lukket verden for de fleste.
– Etter at du som stipendiat har gjort forskning i mange år, samler du det hele i en avhandling. Du får ikke tildelt doktorgraden før du har disputert, forklarer Solveig Kristensen, som er forskningsdekan ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet på UiO.
For dem det gjelder, er det en dag å gruglede seg til i lang tid. Den kommer som regel minst tre måneder etter at arbeidet er levert, og det er en offentlig begivenhet som er åpen for publikum. To professorer som er blant de fremste ekspertene på fagfeltet ditt, har fått i oppgave å plukke avhandlingen din fra hverandre, og det er jobben deres å kritisere den så godt de kan. Etterpå er det feiring, taler og blomster.
Slakker av på strengt regime
Det er svært formelle prosedyrer knyttet til doktorgradsdisputasen, og tradisjonelt har universitetet vært nøye på at alt skal gjøres helt etter boka.
Hva skjer når denne tradisjonsrike seremonien brått blir flyttet over til et digitalt rom? Vi har snakket med UiOs aller første heldigitale doktorand, Andreas Brandsæter ved Matematisk institutt.
– Siden førsteopponenten min holder til i Milano, skjønte vi allerede i slutten av februar at han kanskje ikke kunne komme. Det er fascinerende at for kun få uker siden måtte vi søke fakultetet dersom bare én av deltagerne skulle være med digitalt, mens nå går hele greia via skjerm, forklarer Brandsæter.
Hele UiO-skuta snur på en femøring:
– Dette er et enormt sprang vi normalt ville brukt flere år på, sier Solveig Kristensen om den raske omleggingen til heldigital doktorgradsdisputas.
God på videomøter
Brandsæter jobber i DNV GL (tidligere Det Norske Veritas), og tar en nærings-ph.d. (en doktorgrad knyttet til næringslivet) ved UiO. Fra DNV GL er han vant til å ha videomøter med sine kontakter rundt om i verden.
– Sånn sett har jeg nok lavere skuldre enn mange andre når det gjelder digital disputas, sier han fra hjemmekontoret han deler med kona og to småtroll.
– Men det er så klart lettere med videokonferanse dersom du kjenner de du snakker med.
Han tror imidlertid at formen på disputasen er såpass formell og strukturert at det ikke vil bli noe problem med folk som snakker i munnen på hverandre.
– Det blir nok roligere enn på morgenkaffemøtene vi har i Veritas, flirer han.
Rekk opp en digital hånd
Vanligvis er kolleger, samarbeidspartnere, familie og venner til stede for å støtte og heie fram doktoranden under disputasen. Forskningsdekanen er svært tilfreds med at muligheten for å følge disputasen nå er ivaretatt digitalt:
.png){kind=logo}
– Det er bare å gå inn på disputasnettsiden og logge seg på zoom, så kan hvem som helst delta som publikum, forklarer Kristensen. Hun påpeker også at man kan melde seg til disputaslederen med eventuelle spørsmål.
– Det er bare å rekke opp hånda i zoom, ler hun.
Zoom er et nettbasert som kan brukes til videokonferanser og som er det UiO nå bruker til disputasene. På zoom kan inntil tusen deltakere være med på ett møte. Man kan vise det man har på skjermen sin til andre og gjøre opptak av møtet.
Penskjorte og joggebukse
Brandsæter har allerede fått unna prøveforelesningen.
En prøveforelesning er et 45 minutter langt foredrag der doktoranden skal vise sin evne til formidling av vitenskapelig materiale. Tema for prøveforelesningen er noe annet enn tema for doktorgraden – du skal altså forelese om noe du ikke er spesialist på.
– Jeg spilte den inn fra hjemmekontoret etter at ungene hadde lagt seg. Det skulle liksom være én 45 minutters tagning. Jeg kom ganske langt, men så våknet femåringen og trengte hjelp på do. Så da måtte jeg begynne på nytt igjen, sukker Brandsæter
– Etter sikkert 17 forsøk tenkte jeg at nå får det bare stå til, og så brydde jeg meg ikke om at det ikke ble helt perfekt. Nå slår det meg at jeg kanskje burde spurt om det er lov å klippe, funderer han.
– Ja, det må vi vurdere å åpne opp for, sier Kristensen, som forklarer at prøveforelesningen tradisjonelt har hatt lite slingringsmonn.
Brandsæter mener det er mye lettere å hente seg inn etter krøll på tunga om man er i samme rom som dem man snakker til.
– Men på skjerm trenger man ikke pynte seg fra livet og ned, da, smiler han – og vedgår at prøveforelesningen ble gjennomført i finskjorte og treningsbukser.
Teknisk og pedagogisk utprøving
Kristensen mener prosjektet vil kunne få ringvirkninger:
– Nå får vi testet ut den mest ekstreme varianten av digital disputas, og så vil vi kunne ta med oss enkeltelementer videre. Vi får prøvd ut det tekniske, det organisatoriske, det pedagogiske og det kommunikative elementet, forklarer hun.
– Jeg tror vi i framtida vil åpne opp for å ha med opponenter og publikum digitalt, sier hun. – Dette gir jo en helt annen fleksibilitet enn vi er vant med.
Brandsæter tror også digital disputas kan ha flere fordeler:
– Opponentens rolle kan ivaretas ganske godt via zoom. Det meste av vurderingen er jo allerede gjort, basert på teksten i avhandlingen.
Sparer store CO2-utslipp
Kristensen påpeker at det vil kunne bli enklere å få den opponenten man ønsker seg. Det som vanligvis ville innebåret flere arbeidsdager, internasjonale flyreiser og overnattinger, vil nå kunne gjøres unna på noen timer.
– Sjansen for å få ja fra opponenter på andre kontinenter øker betraktelig med digital disputas, mener hun.
– Digital deltagelse fra internasjonale opponenter vil også være en god løsning for miljøet, framhever Kristensen.
Ved UiO er det årlig cirka 500 disputaser. Hver disputas har to opponenter, hvorav minst én er fra utlandet.
– Vi kan potensielt spare utslippene fra over tusen flygninger, konstaterer Kristensen fornøyd, selv om hun legger til at vi etter koronaepidemien fremdeles skal ha opponenter fysisk til stede under mange disputaser.
Hvordan tenker en kunstig intelligens?
Men hva er det vår digitale doktorand har jobbet med? Brandsæter har skrevet doktorgrad om feilsøking i sensorsystemer.
– Se for deg et digert lasteskip. Hver av motorene overvåkes av en rekke sensorer. Én av sensorene kan for eksempel passe på at ikke motoren blir for varm for fort. Blir den det, vil alarmen gå. Men siden det er massevis av sensorer i skipsmotorene, analyserer vi dem i sammenheng, for å avdekke unormal oppførsel og potensielle feil i systemet.
Han forteller at et annet viktig tema for doktorgraden er arbeid med fagfeltet som kalles Explainable AI (XAI).
– XAI handler om å finne ut hva AI’en legger vekt på når den skal ta en beslutning. Det finnes mange gode metoder som prøver å forklare AI’en ved å si noe om hvor viktig hver av AI’ens forklaringsvariabler er. Vi har fokusert på AI’ens treningsdata og prøver å gi brukeren innsikt i AI’ens beslutninger ved å si noe om hvor viktig ulike deler av treningsdatasettet er. Dette lar brukeren for eksempel forstå hvordan treningsdata fra ulike tidsperioder påvirker en prediksjon.
Håper på en bedre middag
Brandsæter mener alt ligger til rette for at disputasen skal gå knirkefritt.
– Men det er jo synd at vi ikke får feire med kake, bobler og taler i 8. etasje på Niels Henrik Abels hus, slik vi pleier, sier Brandsæter, som har gått hele utdanningsløpet sitt ved UiO og nå skal avslutte fire års intenst forskningsarbeid.
– Feiringen blir kanskje avlyst. Men kona mi hadde gledet seg til at vi skulle gå ut og spise, så det kan hende vi gjør det.
PS: Disputasen gikk bra. Den ble fulgt av over 100 mennesker online, og som noen venner kommenterte:
– Nå har vi sittet og sett på storskjerm – det er rene sportsbegivenheten!
Denne artikkelen ble først publisert på titan.uio.no.
