FN-organisasjonen WIPO publiserte for noen dager siden Global Innovation Index for 2020. Slike målinger har selvsagt svakheter, men ideen er gjerne å gi beslutningstakere et klart bilde av totaltilstanden: Gjør vi det bra eller dårlig?
For Norge er rapporten ganske trist lesing.
- Blant de rikeste landene er vi også sammen med Østerrike dårligst på å satse: vi ligger langt etter Sverige, for ikke å snakke om Singapore, i bruk av risikovillig kapital.
- Norge blir også trukket fram i teksten som spesielt dårlige innen «knowledge and technology output».
- Vi nevnes som et av landene som faller på rankingen.
Dette er langt fra det selvskrytet vi finner for eksempel i offentlige rapporter om innovasjonsiver og teknologisk satsing.
Blendes vi av enkelte suksesser?
Det er da heller ikke vanskelig å finne en rekke svært gode norske bedrifter som ligger helt i verdenstoppen innen sine bransjer og teknologier. Men kan det tenkes at vi blir blendet av AutoStore og Nordic Semiconductor – og at deres suksesser skygger for det store bildet: At vi slett ikke er så dyktige som vi liker å tro?
Hvis vi virkelig er så dyktige, burde vi ikke da ligge minst like godt an som svenskene, i det minste? I stedet klassifiseres vi som middelmådige, eller det WIPO kaller «in line with level of development» (som forventet) sammen med blant andre Island.
Sverige, Danmark og Finland havner alle i toppkategorien «above expectations» – over forventet. Svenskene er faktisk på 2. plass på tabellen, bare slått av Sveits. Norge rangeres på 20.-25. plass, sammen med Island. Det er ingen krise, men det rimer dårlig med at vi til stadighet kåres til landet det er best å bo i.
Mister vi innovasjonsevne fordi vi har det så godt? Spørsmålet er lett å stille, men blir antakelig altfor enkelt. Ingenting i rankingen tyder på at man blir veldig innovativ av å være fattig. En rekke rike land presterer godt. I Norge skjer det kanskje aller mest innovasjon i de store, rike selskapene. Der har folk en trygg jobb med tid og ressurser til å fordype seg.
Stor satsing, få resultater
Det er jo heller ikke mangel på satsing som er problemet. For eksempel ligger vi langt bedre an hva gjelder å satse på innovasjon, enn å få resultater fra den. Ifølge målingen er vi omtrent på nivå med Tyskland hva gjelder «innovation input», men Tyskland har en helt annen output.
Dette henger dårlig sammen med at vi er de beste på infrastruktur, og helt i toppsjiktet hva gjelder institusjoner. Vi har altså systemene, men mangler resultatene. Er vi så opptatt av å bygge systemer og ordninger, at vi glemmer hva som faktisk er viktigst?
Kanskje kan vi ha noe å lære av tyskerne? Hvorfor får vi mindre ut av pengene enn dem? Gir vi støtte på feil sted i prosessen? Det er mye snakk om «dødens dal», når prosjektet går for bra til å få starthjelp, men ikke bra nok til å klare seg kommersielt og være i stand til å skalere opp.
Eller kan det være at vi er så opptatt av at vi skal ha gode rammevilkår for vår viktigste næring – olje og gass – at vi ikke evner å få til bedre resultater andre steder? At Norge er en eksportør av fossilt brensel og fisk er ikke noe som gir uttelling i en innovasjonsindeks.
Oslo-området: Hvert fjerde tog var ikke i rute i september
Ingenting skal stoppe oljen
Holdningen om at ikke noe må komme i veien for oljen, uttrykkes godt av den nye oljedirektøren i et intervju med kollega Tormod Haugstad nylig:
– Det er viktig å passe på at man ikke bygger ut store havvindparker der det er potensial for olje- og gassproduksjon, sier Ingrid Sølvberg til TU.
I stedet for å snakke om hvor utrolig flinke vi er, kan vi heller spørre: Hvordan blir vi målbart bedre?
Vi bruker store ressurser, ikke minst dyktige hjerneressurser, på å finne drivverdige felter på steder få andre hadde forsøkt å lete, og for å hente ut maksimalt fra de feltene vi allerede har satt i drift. Dette er komplekse, viktige oppgaver for Norge. Selv om det definitivt leder til eksport av teknologi også, er outputen er stor grad råvarer i form av olje og gass.
Selvsagt eksporterer vi mye imponerende teknologi, ikke minst våpenteknologi. Men det monner relativt lite målt mot råvareeksporten vår – det er bare å ta en titt på SSBs utenlandsregnskap.
Trenger mange nye inntektskilder
Det kritiske spørsmålet er: Gjør det noe? Kanskje det er greit at svenskene er mer innovative? Vi har oljen, trenger vi noe mer?
For meg blir svaret på det spørsmålet opplagt. Ja, vi trenger noe nytt. Inntektene fra olje og gass må erstattes av antakelig en rekke nye inntektskilder. Noe av dette kan være andre råvarer: Norge er rikt på metaller. Men til syvende og sist trenger vi inntektsstrømmer og suksesser som kan eksporteres uavhengig av råvaresituasjonen utenfor norskekysten og under norske fjell.
Da kan målinger som den WIPO nå har presentert, være et godt sted å starte. I stedet for å snakke om hvor utrolig flinke vi er, kan vi heller spørre: Hvordan blir vi målbart bedre? Og aller viktigst er selvsagt spørsmålet: Hvordan slår vi svenskene?
Sverige har varslet EU: Når ikke klimamålene i 2030
