Storbyer som Roma og New York er fine de, men grunnen til at jeg liker meg i Norge er først og fremst naturen og klimaet. Forskning viser jo at natur og frisk luft er godt for helsen, og det kan jeg kjenne meg igjen i. Hvor mye ønsker du at vi skal bygge ned landet vårt? I dag bygges det ned spesielt viktig natur på størrelse med to store fotballbaner hver eneste dag. Altså natur som vi skulle ta vare på.
Ikke nok med det. Men formålet til utbyggingen er heller ikke å løse boligmangelen. Dobbelt så mye areal er nemlig satt av til hytteutbygging, som til boligutbygging. Det er på høy tid at vi får oppdaterte utbyggingsplaner og at det legges kunnskap til grunn for areal- og ressursforvaltning. Vi kan ikke fortsette å lukke øynene og håpe på at det skal gå bra. Selv om vi har fått en nasjonal handlingsplan for natur mangler den konkrete tiltak for å sikre at vi snur dagens kurs.
Legger ansvaret over på kommunene
Handlingsplanen for natur skal vise hvordan regjeringens politikk skal bidra til bærekraftig naturforvaltning, men ansvaret legges over på kommunene. Hvordan kan regjeringen være trygg på at en ikke-koordinert kommunesektor i Norge vil sikre at tretti prosent av viktige naturarealer bevares, når de ikke klarer det i dag? Arealbruksendringer en av de største driverne til global oppvarming og naturtap.
Nedbyggingen av Norge skjer bit-for-bit. Hvert utbyggingsprosjekt for selg selv føles ikke enormt skadelig der og da, men det er summen av disse som tapper Norge for verdifull og livsviktig natur. 44.000 naturinngrep er gjennomført de siste fem årene, som et resultat av at hver kommune styrer utviklingen på hver sin tue uten en nasjonal retning og felles plan. Det er ingen tvil om at Norge trenger bedre retningslinjer for en samlet utbyggingsplan for at vi skal nå målene vi har forpliktet oss til både globalt og nasjonalt.
Slik skal norske selskap bidra til å ta vare på natur
Næringslivet er helt avhengige av naturen, og påvirker naturen i ulik grad. I handlingsplanen ser jeg ingen konkrete tiltak for hvordan det er tenkt at næringslivet skal jobbe for å redusere sin påvirkning, bidra til vern og restaurering av natur. Det legges derimot stor vekt på rapportering.
EU taksonomien brukes av finansinstitusjoner for å kanalisere kapital i grønne aktiviteter og prosjekter. Det blir derfor viktigere for selskap å sikre at sine prosjekter oppfyller kravene i EU taksonomien for gode lånebetingelser, forsikringsordninger og investeringer. I tillegg kan selskap kartlegge sin naturpåvirkning gjennom TNFD-standarden og CSRD-rapportering.
Rapporteringen i seg selv vil jo ikke løse hverken klima- eller naturkrisen. Klarer du derimot å ta i bruk bærekraftsrapportene som beslutningsgrunnlag for videre forretningsutvikling vil dette bidra til å dytte næringslivet i en grønnere retning. Plan- og bygningsloven, samt TEK17, setter ikke føringer for hvor klimavennlige eller bærekraftige utbyggingsprosjekt skal være. For å hjelpe selskap som ønsker å gjøre de beste tiltakene er det viktig at næringslivet får like spilleregler for å skape mer konkurranse på bærekraft. Svaret er at byggeiere og investorer må sette gode bærekraftsmål for sine prosjekter.
Ser ikke regjeringen verdien i havet?
Vi må ikke glemme den marine naturen. Norske havområder er fem ganger så stort som landarealene våre. Havet gir oss oksygen til å puste, regulerer klimaet, og gir oss mat på bordet. Livet oppstod i havet. Derfor er det viktig at vi tar vare på havet.
Gjennom den internasjonale Naturavtalen har Norge forpliktet seg til å verne minst tretti prosent av arealer på land, havet og ferskvann innen 2030. Men vern av havet vil de la vente på seg. Ifølge Naturvernforbundet har vi kun vernet knappe ett prosent av Norges havområder.
Samtidig som at Norge ikke vil sette mål om vern av havet sitter vår egen statsminister som leder av det internasjonale havpanelet. Havpanellandene har forpliktet seg til bærekraftig forvaltning av 100 prosent av sine havområder innen 2025. Det haster med andre ord å få på plass noen klare retningslinjer for vern og bærekraftig bruk av Norske havressurser. Regjeringens åpning av gruvedrift på havbunnen er stikk i strid med en bærekraftig og kunnskapsbasert forvaltning av våre ressurser, der samtlige forskningsinstitusjoner har anbefalt å la være.
Handling etter kunnskapen er viktigere
Regjeringen har satt av hundre millioner kroner til natur i det nye statsbudsjettet. For en enkeltperson kan jo dette kanskje høres svimlende mye ut. Ser vi på reelle kostnader av naturrestaurering, eksempelvis, ser vi at dette er kun en dråpe i havet. Sabima har estimert at det vil koste om lag femti milliarder kroner å restaurere femten prosent av naturen som er ødelagt. Med en nasjonal forpliktelse om å restaurere tretti prosent av den ødelagte naturen i Norge kan vi belage oss på kostnader opp mot hundre milliarder kroner. Vi har med andre ord avsatt en tusendel av pengene som trengs for å gjøre jobben.
Det er veldig bra at regjeringen legger opp til at vi skal innhente mer kunnskap om naturtap og naturstatus i Norge fremover. Det trenger vi for å fortsette å utvikle nye, effektive tiltak som bevarer natur. Samtidig vet vi gjennom erfaringer at kunnskap og oversikter betyr lite dersom de ikke blir lagt til grunn for politiske beslutninger og næringslivets forretningsmodeller. Handlingsplanen slik den er nå mangler for mye på konkret handling og mål som vil hjelpe oss i en mer bærekraftig forvaltning av arealene våre.
