Fiskeløk, Søl, Kjøttblad, Mykt kjerringhår. Kjær plante har mange navn. Bare i Norge finnes det hundrevis av arter, globalt tusenvis. Alger kan bli noen få mikrometer, eller vokse seg flere meter lange. Nå er tang blant Norges nye håp, både som klimatiltak og inntektskilde.
– Jeg tror lokale fiskere har gått fra å tenke at vi er gale, til at dette er fremtiden, sier gründer Angelita Eriksen.
Sammen med Tamara Singer driver hun Lofoten Seaweed. Med våtdrakta på høster de vill butare, sukkertare og trøffeltare fra Nappstraumen i Lofoten. Tangen tørkes og mølles opp til dryss, som deretter blir til både krydder, såpe, sjokolade eller pasta.
– Tang er såpass ukjent og litt skummelt for noen. Vi tenker fremdeles at vi må lure folk til å lære seg hvordan man kan bruke det i maten, sier Eriksen.
De har levert produkter til restauranter som Rest, Maaemo og Re-Naa. Lofoten Seaweed har gått fra å være et sideprosjekt til en bedrift med tre ansatte som satser på nisjemat. Selv om de forbereder seg på lite inntekt i en periode som følge av korona, tenker de positivt.
– Jeg tror vi kommer oss gjennom dette, vi må bare være smarte og håpe på det beste, sier Singer.
I januar lanserte de et eget samarbeid med Sørlandschips.
– Vi må gjøre det enkelt og forståelig ved å tilby produkter som er tilpasset vestlige ganer. Hele veien har vi fokusert på merkevare og produktutvikling med mål om eksport, sier Eriksen.
Grønt gull
For det er nettopp eksport som er Norges fremtidsvisjon når det er snakk om alger. Målet er å produsere opptil 20 millioner tonn innen 2050. Potensielt kan det tilsvare en verdiskapning på 40 milliarder kroner. Og et opptak av 4 millioner tonn CO2.
Men er det realistisk?
Næringen blir omtalt som “Havets grønne gull” og “den nye oljen”. For det viser seg at norske farvann er spesielt godt egnet for å drive oppdrett av visse arter tang, både langs kysten og offshore. Prikken over i-en: det er klimagunstig i tillegg.
– Det holder ikke bare å produsere tang, den må anvendes også. Vi må finne ut hvordan vi kan ta denne biomassen og bruke den til noe bra, til produkter vi trenger, sier Finn Lillelund Aachmann.
Vi må få nordmenn til å spise tang oftere enn bare til sushi
Finn Lillelund Aachmann, professor, NTNU
Han er professor ved NTNU og prosjektleder for kunnskapsplattformen som i mai 2019 mottok 34 millioner kroner fra Norges forskningsråd. Sammen med næringslivet skal forskere fra blant annet Sintef, NMBU, Nofima, Møreforsking og NTNU fokusere på å utvikle produkter det er behov for. Det kan være dyrefôr, biomaterialer som bioplast, eller ulike matprodukter.
– Men vil norske forbrukere akseptere tang som mat? I Asia har tang vært en del av kostholdet lenge. Vi må få nordmenn til å spise tang oftere enn bare til sushi, sier Finn Lillelund Aachmann.
Uavhengig av sluttproduktet, er han tydelig på én ting: Vi er ikke i konkurranse internt i Norge, det er Asia som er den viktigste konkurrenten, og også et potensielt viktig marked. Det er de som dominerer denne næringen nå, og foreløpig klarer ikke Norge konkurrere på pris. Derfor må det jobbes parallelt med å utvikle teknologi både for industriell dyrking, produktutvikling og marked.
.png){kind=logo}
– Denne satsingen må gjøres som et felles løft for Norge, sier han.
Kortreist emballasje
Frida van der Drift Breivik og Frøya Thue vant nylig DOGAs hederspris for sin masteroppgave «DYPP», der de utforsket hvordan emballasje kan lages av tang.
– All plastemballasje kan ikke erstattes med bioplast av tang, men vi håper at det kan være én av mange løsninger, sier Breivik.
Metoden for DYPP har de lært i Sverige, av forsker Martin Sterner. Alginat utvinnes fra sukkertare, som blandes med vann. Grønnsaken dyppes i denne geléaktige massen, og dyppes deretter i kalsiumklorid. Den kjemiske reaksjonen gjør at hinnen av alginat går fra å være flytende og slimaktig, til å bli helt fast, litt som silikon.
– Vi dyppet ulike grønnsaker og oppdaget at ikke alle matvarer var egnet, for eksempel vil massen bare gli av en paprika, men med ulike rotgrønnsaker fungerte det veldig bra. Vi ser for oss en løsning der man kan lage norsk emballasje for norske råvarer, sier Breivik.
Nå har de begge fulltidsjobb, men bruker mye av egen fritid på å videreutvikle prosjektet. Flere aktører i matvarebransjen har tatt kontakt, og neste steg blir å videreutvikle materialet og gjennomføre kontrollerte forsøk for å teste holdbarheten.
Tang som karbonfangst
Potensialet stopper ikke der. Tare er nemlig som trær, det binder CO2. De siste årene har seniorforsker Jorunn Skjermo ved Sintef Ocean sett nærmere på klimaeffekten ved algeproduksjon. Sintef har startet en egen konsernsatsing for klimapositive løsninger, der karbonfangst med taredyrking er ett av temaene som utredes.
– Det er klart Norge må gjøre sin innsats. Og dette er én mulighet for å aktivt fange opp CO2. Rent hypotetisk kan vi utvikle et dyrkningsfelt som binder opp hele Norges totale utslipp på 52 millioner tonn årlig. Først må vi bestemme oss for om det er noe vi vil, og så må det på plass en strategi, sier Skjermo.
Klimaeffekten avhenger av hvordan taren blir brukt. En gunstig løsning er å erstatte fossilt med biodrivstoff av tare. En annen er å mate oppdrettslaksen med proteinkonsentrat av alger istedenfor soya.
– Alternativt kan tare bli en karbonfangst-løsning, der vi produserer opp tare som binder CO2, og deretter deponerer massen på havdypet eller lager biokull av det. Dette er teknologisk krevende, men det kan være mulig, sier Skjermo.
Kan bli klimakvoter
Potensialet i en slik løsning har nylig blitt vurdert av en gruppe forskere ledet av Halley Froelich ved universitetet i California. De har kartlagt et globalt havområde på hele 48 millioner km2 som velegnet for dyrking av tang. Særlig to utfordringer gjør at de likevel ikke ser på tang som den store klimaløsningen, men heller som en brikke i et større puslespill. Selve skaleringen av produksjonen er kostbar, og integrering i karbonmarkedet er vanskelig.
– Å bruke alger som et middel for å begrense klimautslipp må regnes som en helt ny industri, som ikke eksisterer ennå. Det vil kreve innovasjon på tvers av sektorer, i tillegg til statlig støtte, sier Froelich.
Utfordringen med alle disse løsningene er også at de koster mye. Svært mye.
– Vi er avhengig av et marked som trenger tare, og kan betale for produktene og klima-effekten den representerer. Akkurat nå er det ikke lønnsomt å lage drivstoff og proteinkonsentrat fra tare på grunn av lav pris på konkurrerende produkter, sier seniorforsker Jorunn Skjermo.
Hun forklarer at de parallelt prøver å finne fram til mer kostnadseffektive dyrkingsmetoder for å få ned prisen på råstoffet og åpne for flere bruksområder.
– Dette er selvsagt svært viktig om taredyrking skal inngå som et tiltak for karbonfangst, sier hun.
Landsforeningen Sjømat Norge fremhever også etterspørsel som en nøkkelfaktor for at næringen skal lykkes. De påpeker at konsummarkedet for alger er stort internasjonalt, og særlig i Asia, der de har lange tradisjoner for dette.
– Utfordringen er overgangen fra småskala til lønnsom industriell produksjon. Tilgang til kapital er også en begrensning, investorer bør ha en langsiktig horisont, sier kommunikasjonssjef Henrik Wiedswang Horjen.
Deres mål er å gjøre Norge til verdens fremste sjømatprodusent. Siden 2015 har antall produsenter av alger økt fra åtte til mer enn 50, likevel er de fleste av disse fortsatt i gründerfasen.
– Alger har et svært høyt innhold av omega-3 og vil kunne gi produksjon av mat og fôr som er klimavennlig, sunn og forhåpentligvis lønnsom på sikt, sier Wiedswang Horjen.
Dyrkes med tau
Ocean Forest er navnet på selskapet eid av miljøorganisasjonen Bellona og sjømatprodusenten Lerøy. Sammen har de utviklet en egen metode for dyrking av tare. Hver plante blir 1-2 meter lang. Fordi den krever sollys for å vokse, dyrkes den like under havoverflaten.
– Produksjon av tare er svært bærekraftig, man trenger ikke gjødsel, kjemikalier eller ferskvann. Utfordringen er tilgang på areal, der er vi avhengig av tillatelse fra kystkommunene, sier daglig leder Harald Sveier til Teknisk Ukeblad.
Utfordringen er overgangen fra småskala til lønnsom industriell produksjon
Henrik Wiedswang Horjen, kommunikasjonssjef, Sjømat Norge
Han forklarer prosessen slik: Et frø fra tareplanten har en liten hale som gjør det mulig å bevege seg i vannmassene. Ved å få mor-taren til å slippe disse frøene i et lite vannvolum, bruker de koilere med tynt tau på ca 1,2 mm for å få frøene til å feste seg. Deretter oppbevares disse i kar på land i flere uker, før de spinnes til et tykkere tau på 14 mm, som så settes ut i sjøen for å vokse fra november til april eller mai.
Havbruksrådgiver i Bellona, Mari Vold Bjordal, vektlegger de miljømessige fordelene.
– Tare er ideelt fordi det gir mulighet for å produsere store mengder biomasse med få innsatsmidler og minimal miljøpåvirkning, sier hun.
Taren som høstes av Lerøy, prosesseres på to måter: den tørkes for humant konsum eller fermenteres for dyrefôr. De opplever en økt etterspørsel på begge områder.
– Dette må gjøres industrielt for å få ned produksjonskostnaden per kilo tare betraktelig. Det er en evigvarende utfordring, der vi gjør nye fremskritt hvert år, sier Harald Sveier.
