Nå er det klart at Arendal blir sted for batterifabrikken til Morrow Batteries. Ut fra planene som er publisert, trenger selskapet på sikt en tilgjengelig effekt på 300 MW. Om det skulle bli brukt døgnet rundt under full produksjon av batterier som skal gå til Europas voksende elbilindustri, vil det kreve rundt 2,6 TWh med strøm.
Ifølge tall Skatteetaten har gitt til Teknisk Ukeblad, utgjør kraftbehovet for en fullt operativ batterifabrikk på Sørlandet alene nesten 20 prosent av strømforbruket til hele den norske industrien som har redusert elavgift – utenom den kraftkrevende industrien.
I Rana planlegger Freyr å hente kraft fra en ny vindpark, samt avtaler om strøm fra det eksisterende nettet.
Til sommeren kan vi vente flere detaljer om den mulige batterifabrikken som Panansonic, Equinor og Hydro nå samarbeider om å utrede.
Foreløpig vet vi ikke om alle planene blir realisert, eller om det også kommer nye.
Tyskland skaper trøbbel for norsk strømeksport: La oss heller eksportere stål og aluminium
7 prosent av totalt forbruk
Om vi antar at strømforbruket blir som i Arendal for alle tre fabrikkene, vil disse tre industrietableringene alene øke strømbehovet i Norge med knapt 7 prosent, ifølge tallene fra Skatteetaten.
Ifølge denne statistikken gikk 44 prosent av strømforbruket i Norge i 2019 til en type kraftkrevende industri. Ifølge Statkraft utgjør strøm i dag bare drøyt en fjerdedel av det totale energibehovet i industrien. Om vi skal ha en omfattende elektrifisering må dermed forbruket også øke betydelig av den grunn, om Norge skal overholde sine internasjonale klimaforpliktelser. Der er elektrifisering en sentral strategi.
Vi kan ikke leve av bare å eksportere idéer. Når vi i framtiden skal selge mindre olje og gass, må vi erstatte de inntektsstrømmene til samfunnet med nye eksportsuksesser
Batterifabrikker utgjør bare én sektor i det vi kan kalle den «nye» industrien: Virksomheter vi skal leve av etter oljen.
Vi trenger flere slike industrier. Vi kan ikke leve av bare å eksportere idéer. Når vi i framtiden skal selge mindre olje og gass, må vi erstatte de inntektsstrømmene til samfunnet med nye eksportsuksesser. Kanskje vil det ikke være nok med tre battericellefabrikker i Norge? Kanskje skal vi ha ti?
Eller vi kan etablere annen, kraftkrevende industri som leverer sentrale komponenter i den grønne, karbonfrie økonomien på lang sikt.
Uansett vil det kreve et strømforbruk som ligger langt over det vi i dag har.
Gryende konflikt – ikke strøm til alle
En konsekvens av dette er at vi kan få en gryende konflikt mellom de ulike industriene. For det er ikke ubegrenset med kraft tilgjengelig, og det er dermed heller ikke gitt at flere og flere skal kunne nyte godt av en redusert elavgift.
En debatt vi kan trenge, er om ikke redusert elavgift bør prioriteres for virksomheter som skaper produkter som kan selges videre, mens den ikke nødvendigvis skal gis til tjenesteleverandører som selger tjenester som har høyt strømforbruk.
I dag er det mange som får redusert elavgift og dermed i realiteten subsidier. Batterifabrikkene som kommer i framtiden, vil åpenbart bli mer konkurransedyktige om de slipper elavgift helt eller delvis.
Hvis vi må velge: Hva skal vi da prioritere?
Stortinget ber om strakstiltak
Forskjell på varer og tjenester
Datasentre er en annen, relativt ny industri i Norge. De har vært attraktive for en del kommuner så langt, selv om de bruker mye strøm og i stor grad fjernstyres. Dette er likevel viktig virksomhet. Men datasentre er samtidig et eksempel på en næring som ikke er en skapende industri. I realiteten selges en tjeneste, ikke en fysisk vare. Strømmen som brukes er ikke en komponent i å produsere noe virkelig nytt, for eksempel deler til europeisk bilindustri.
Som i aluminiumsfabrikkene i Sunndal og Årdal, brukes strømmen i battericellefabrikker for å framstille nye produkter som skal videre inn i andre verdikjeder. Strømmen er en forutsetning for produksjonen, men fra den kommer det helt nye varer som kan selges videre.
På samme måte ønsker vi selvsagt at norske industriselskap skal vinne kontrakter for å produsere vindturbiner og andre komponenter i Europas voksende vindmarked – som for eksempel på Stord, som TU besøkte før jul.
Selv om vi ofte omtaler varer og tjenester som to sider av samme sak, er det noen grunnleggende forskjeller ved dem. Når vi skal videreutvikle norskbasert teknologi og bruken av våre naturressurser, kan det da tenkes at vi skal prioritere varer framfor tjenester?
Hvordan håndterer vi drastisk vekst på sikt?
Vi venter på den nye perspektivmeldingen, som ifølge finansminister Jan Tore Sanner (H) kommer før påske. Statnett presenterte i fjor en interessant analyse om hvordan Norge kan elektrifiseres. Ifølge deres siste markedsanalyse trenger vi rundt 50 TWh mer strøm i 2050 enn i fjor. I scenariet de haller for «ekstra høyt» ligger anslaget på en vekst på nærmere 100 TWh.
Vi kan ikke havne i den situasjon at vi om fem år må si nei til nye battericellefabrikker i Norge, fordi det ikke er nok elektrisitet tilgjengelig
Framtidig kraftbehov må åpenbart få en sentral posisjon i perspektivmeldingen. Skal vi etablere ny industri som igjen skal være tuftet på blant annet høyt forbruk av elektrisitet, må vi ha tydelige strategier for hvor denne kraften skal komme fra.
Vi kan ikke havne i den situasjon at vi om fem år må si nei til nye battericellefabrikker i Norge, fordi det ikke er nok elektrisitet tilgjengelig.
Akkurat nå har vi få som vil satse på landbasert eller kystnær vindkraft i Norge. Utbredelsen av solceller er liten og flytende havvind er egentlig bare i støpeskjeen. Ja, vi kan alltids energiøkonomisere andre steder og forbedre effektiviteten i vannkraftverkene våre. Men mengden strøm vi trenger for framtidens industri, er langt, langt større enn hva vi da snakker om.
«Det er bedre utnyttelse av kraften å ta den i bruk i datasentre her i landet for så å eksportere data, enn å eksportere den uforedlede kraften til utlandet», skriver IKT-Norge. Det har de helt rett i, og datasentre er en god tilvekst til norsk næringsliv.
Men i større og større grad blir ikke spørsmålet om kraften i stedet skal eksporteres. Spørsmålet er hvor vi skal finne nok kraft til den viktigste, grønne og karbonnøytrale industrien. Det svaret bør vi lete mer intenst etter i 2021.
Kommentaren er oppdatert med en utdypende setning om Statnetts siste markedsanalyse, mens en setning om Statkrafts scenarier er fjernet fordi den var upresis.
Han gjorde betong grønnere: – Jeg stilte alle de dumme spørsmålene
