Dette innlegget er den tredje i rekken av en meningsutveksling om NVEs arbeid med å vurdere skredfaren for Mannen. Dette er et tilsvar til denne kommentaren fra NVE.
De ansatte i seksjon for fjellsikring ved NVE har i Teknisk Ukeblad, 8. desember, svart på min kritikk om gjennomføringen av varslingen av skredfare for Veslemannen i Romsdal. Jeg takker for merknadene og vil gjerne komme med noen ytterligere kommentarer.
Dette er en viktig debatt for å avklare hvilke forhold som skal vektlegges når faren for store fjellskred skal fastsettes. Dette gjelder ikke bare Veslemannen, men også de andre fjellsidene som blir kontinuerlig overvåket.
For lite informasjon
Kort fortalt er den største uenigheten mellom NVE og meg at jeg mener NVE legger for mye vekt på målinger som har begrenset betydning for stabiliteten, og at de i liten grad kommuniserer hvordan dataene fra det kritiske området blir brukt i farevurderingene.
Bakgrunnsmaterialet for denne faglige diskusjonen er en NVE-rapport med beskrivelse av instrumentering og geologiske forhold skrevet av Skrede, Kristiansen og Hole og en orientering om overvåking og beredskap skrevet av Blikra og Øverlid, samt de daglige rapportene om bevegelsene i Veslemannen.
NVE har utarbeidet en rapport med to alternative modeller for Veslemannen, figur 1. Det jeg først og fremst savner i denne rapporten er en analyse av spenningsforholdene i fjellet, hvordan dette fjellpartiet blir holdt på plass av strekk-, skjær- og trykkrefter. Dessuten, hvor finner vi de kritiske områdene for stabiliteten. Er dette i knusningssonen som er i ferd med å utvikle seg i grensesjiktet mot det faste fjellet, eller er det i trykksonen i foten av fjellet. Basert på svaret fra NVE tyder det på at vi begge er enige om at det først og fremst er trykksonen som tar det vesentligste av belastningen. Fortsatt savner jeg imidlertid en analyse av hvordan en forventer at et eventuelt brudd vil utvikle seg, og hvordan sensorene er plassert for å registrere eventuelle bevegelser i de kritiske partiene.
Et sentralt punkt i vår diskusjon er bruken av figuren som viser kriteriene for valg av farenivå, figur 2.
Denne figuren bygger på teorien om at et brudd utvikler seg gradvis ved at det oppstår nye sprekker og oppknusning i det partiet som holder fjellet på plass. Med tiden vil utviklingen skje raskere og raskere inntil skredet løsner. Erfaring fra andre fjellområder tyder på at denne bruddutviklingen skjer over dager, og at det er aktivitet av steinsprang før hele fjellpartiet løsner.
Det er derfor helt essensielt at terskelverdiene som blir fastsatt bare bruker målinger fra det kritiske området i analysene for å vurdere sannsynligheten for skred. Det kan ikke være likegyldig hvilke målepunkt som danner grunnlag for terskelverdiene.
I grunnlagsmaterialet fra NVE er det imidlertid foretatt flere analyser på grunnlag av målinger fra det øverste punktet. I tilsvaret fra NVE er det heller ikke beskrevet om det er nødvendig å sette krav til hvor målingene skal foretas. I tilsvaret til min artikkel skriver de derimot:
«Det er NVEs ansvar å gjøre en totalvurdering av hvert enkelt av fjellpartiene vi overvåker, og utarbeide interne, veiledende terskelverdier for hvert av disse. De veiledende verdiene er basert på målinger og sesongvariasjoner for de ulike instrumentene/sensorene som måler bevegelse.»
Det er ingen erkjennelse av at det er målinger i et spesielt område som har størst betydning for stabiliteten eller at disse kriteriene er fastsatt på grunnlag av en spenningsanalyse.
Videre skriver NVE at det er utviklet terskelverdier for Veslemannen. Dersom det virkelig er utarbeidet interne kriterier, hadde det vært naturlig å presentere disse for publikum, og ikke minst i tilsvaret fra NVE til meg. Da hadde vi sett hvilke kriterier som blir brukt, vi hadde fått grunnlag for en åpen dialog, og sannsynligvis fått mer tillit til den løpende vurderingen av faregraden.
NVE skriver videre:» Det er også vanlig at terskelverdiene endrer seg ved at ved at en får ny kunnskap, spesielt etter perioder med store bevegelser. Det er dette som har skjedd etter at overvåkingen startet i 2014. Terskelverdiene for oransje og rødt farenivå er høynet på bakgrunn av økt kunnskap under perioder med store bevegelser.»
Mer tillit og åpen faglig debatt
Jeg står fast ved påstanden i min første artikkel om at det har vært nødvendig for NVE å operere med forhøyete terskelverdier, fordi de har brukt måleverdier fra det øverste målepunktet hvor bevegelsene er store, men hvor bevegelsene har begrenset verdi for stabiliteten. Dersom en imidlertid bruker de forhøyete terskelverdiene som grunnlag for bevegelsene i det nedre området, vil en sannsynligvis få svært kort tid for varsling og evakuering før skredet blir utløst.
Jeg vil derfor oppfordre NVE til å arbeide videre med følgende punkter for å oppnå større tillit hos publikum, og for å skape grunnlag for en åpen faglig debatt om dette temaet:
- Presenter de interne terskelverdiene dere har utarbeidet for Veslemannen (gjerne for de andre fjellområdene også)
- Utfør en grundig spenningsanalyse av fjellpartiet og beskriv sannsynlige scenarioer for hvordan dere mener at et brudd i Veslemannen vil utvikle seg.
- Dokumenter at dere har målinger i de kritiske områdene som kommer fram i en slik analyse
- Utvikle nye terskelverdier ut fra spenningsanalysen og teorien for bruddutviklingen.
Geologistudent Katrine Mo: Skal kartlegge sprekken i Preikestolen
