Selv om fokuset er bærekraft og fornybart, er det oftest det økonomiske aspektet som tillegges mest vekt. Når man diskuterer økonomiske aspekter i energisammenheng, diskuteres dette ut ifra Levelized Cost of Energy (LCOE) – eller, gjennomsnittlig energikostnad i et levetidsperspektiv.
LCOE har mange metodiske problemer, som kort fortalt går ut på at når denne metoden brukes til å sammenligne ulike energikilder, tas det ikke høyde for de ulike energikildenes særegenheter. LCOE tar ikke høyde for om energikildene har forskjellig levetid, og straffer teknologier med lang levetid, slik som vannkraft. I sammenligning mellom vann- og vindkraft, er typisk beregningsgrunnlag 20–30 år, som er vindmøllenes levetid. I det levetidsperspektivet vil eksisterende vannkraft komme dårligere ut enn reelt, fordi vannkraftverkene har en levetid på minst 70–80 år med jevnt vedlikehold og oppgraderinger.
Vannkraft fungerer hele tiden
LCOE-beregninger vil gi inntrykk av at kostnadene ved produksjon av landbasert vindkraft nå nærmer seg kostnadene ved vannkraft, mens havbasert vindkraft ligger høyere. Tar man derimot inn vannkraftverkenes egentlige levetid på minst 70–80 år, vil LCOE av vannkraft halveres, og derved være omtrent halvparten så høy som landbasert vindkraft.
Vannkraft har også den store fordelen at den fungerer hele tiden, så lenge tilsiget av vann er tilstrekkelig, men vindenergi vil i snitt produsere energi i kun 43 % av tiden pga. variasjoner i været. LCOE beregner gjennomsnitt over mange år, noe som kamuflerer slike variasjoner. Disse variasjonene i vind- og solenergi gir noen indirekte effekter som er vanskelige å håndtere. Det skyldes at det av og til produseres veldig mye strøm, mens det andre ganger ikke produseres noe.
Andre må inn når solen går ned
I California følger solenergiproduksjonen derfor en «andekurve», som medfører at andre kraftverk (som kull- og kjernekraft) må produsere strøm for å håndtere energibehovet når solen er nede. Dette gir store pris- og volumsvingninger i energisystemet, som skal løses ved kjøp/salg av strøm. Resultatet er dog at det totale strømsystemet koster mer enn før, fordi man må ha de gamle kraftverkene oppe for å sikre strømleveransene.
Men disse svingningene har gjort det mindre attraktivt å investere i ikke-fornybare energikilder, med den konsekvensen at man i USA alene har mistet 70 GW produksjon siden 2011. Faren for blackout i strømsystemet har derfor økt. Det samme har man sett i Tyskland ift. vindkraft. I 2019 hadde Tyskland flere døgn der de over 28.000 vindturbinene produserte svært lite strøm. Det ble løst med å kjøpe strøm fra kull- og kjernekraftverk, men likevel oppstod det flere mindre blackouts.
Vil åpne av og til: – Total lukking er for meg en fallitterklæring
Markedsandelen må ikke bli for høy
Kjøp og salg av strøm fra vindkraft kan fungere greit så lenge markedsandelen ikke blir for høy. Skal vind- og solenergi være hovedenergikilder i Europa, må man ha urealistisk store batteribanker eller enorm ekstrakapasitet på samkjøringen i hele Europa, og noen må ha så mye ekstra energi å selge at det monner. Dette er teoretisk mulig, men det vil uansett gi et veldig dyrt og sårbart energisystem. I dag håndterer samkjøringen i Europa bare 14 % handel av strøm mellom landene. Der er også en rekke tekniske og administrative barrierer for en økt handel.
LCOE-beregningene inkluderer heller ikke energitilgjengelighet, dvs. om energikilden gir stabil energiproduksjon over tid (som kjernekraft). Ei heller inkluderes systemkostnader utenfor selve vindmølleparken, som alternativkostnaden med å ha annen energikapasitet klar ved vindstille.
Når det gjelder variable, fornybare energikilder gir derfor LCOE estimater som er for optimistiske. Tall fra 29 vindparker i UK viser at de reelle, revisorgodkjente LCOE var omtrent dobbelt så høye som de prosjekterte. Alt dette er velkjente problemer ved LCOE, men likevel blir LCOE brukt til å fatte beslutninger.
Equinor bør ha alternativ strømkilde klar
Det finnes bruksområder der LCOE vil gi et riktig beslutningsgrunnlag for variable energikilder. Når energien ikke skal inn på samkjøringen for generelt forbruk, slik at man har spesifikk utnyttelse, unngår man derved systemproblematikken.
LCOE tar ikke høyde for om energikildene har forskjellig levetid
Havvindparken Hywind Tampen vil produsere strøm direkte til Snorre- og Gullfaks-plattformene, og dekke om lag 35 prosent av det årlige behovet for elektrisk kraft. For å unngå systemproblematikken bør Equinor ha en alternativ strømkilde klar ved vindstille heller enn å belaste samkjøringen og forbrukerne på fastlandet. Da vil LCOE gi et riktig bilde for Hywind Tampen.
LCOE er et nyttig verktøy når det brukes riktig med reelle parametere (levetid, diskonteringsfaktorer, etc.). Det forutsetter at man enten har en stabil energiproduksjon (som ved vannkraft eller kjernekraft) eller at man tar inn systemkostnadene ved variable energikilder inklusiv kostnadene med å sikre strømforsyningen når de variable energikildene ikke produserer strøm.
Ap skal utrede kjernekraft i nytt partiprogram
